Ny Trier-film hans svakeste noen gang

Til tross for enkelte kunstneriske kvaliteter, henfaller «The House that Jack Built» til å bli en plump splatter-film som virker mest opptatt av å sjokkere.

Publisert

The House that Jack Built er Lars von Triers første spillefilm siden Nymphomanic I og II, som kom ut i 2013. Nymphomaniac avsluttet den såkalte depresjons-triologien som for øvrig bestod av Melancholia og Antichrist.

Alle handlet om kvinner som på ulikt vis måtte sloss med tap av mening, tungsinn og destruktive krefter. På tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – at Trier selv var rammet av dyp depresjon da han lagde dem, var de sterke og vakre filmopplevelser som satte dype fotavtrykk. Store var derfor mine forventninger da jeg satt meg godt til rette i kinosetet for å se hans siste film, og desto større var skuffelsen.

Først et forsøk på å oppsummere hva filmen handler om. Arkitekten og seriemorderen Jack – spilt av Matt Dillon – er på vei til helvetet og bekjenner sine synder for sin følgesvenn “The verge”. Han forteller om fire hendelser, som på typisk Trier-vis strukturerer fortellingen som kapitler. Snart blir vi presentert for det ene bestialske drapet etter det andre, og det spares ikke på detaljene. For å si det forsiktig

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her