Kultur

Filmåret 2018: en oppsummering

"Florida Project" lykkes med å være en varm og fargerik komedie, samtidig som den skildrer hvordan det er å vokse opp som fattig i USA. skriver Lars Gaupset.

Hvilke filmer fra 2018 bør du ikke gå glipp av? Her er en uoffisiell liste over høydepunktene fra året som er gått.

Det er mange oppsider med å ha blitt pappa, men en av nedsidene er at jeg sjelden får gått på kino. Konsekvensen er at filmene jeg vil se taes av plakaten før jeg får ut fingeren.

Heldigvis er det mulig å ta igjen det tapte når filmene slippes på strømmetjenestene, etter flere måneders frustrerende venting. Kanskje er du i samme situasjon, og lurer på hvilke filmer du har gått glipp av i året som har gått?

Her er min høyst uoffisielle liste over de ti beste filmene fra 2018: filmer det er verdt å krype opp i sofaen til på kalde og mørke vinterkvelder. Nummereringen er tilfeldig og indikerer ikke noen rangering av filmene.

1. The Florida Project

Denne siste filmen til Sean Baker viser fram skyggesiden av dagens USA. En ung mor, Halley, bor med sin seks år gamle datter Moonee på et nedslitt motell i Florida. Motellet ligger et steinkast unna Disneyworld, hvor turistene valfarter til i strie strømmer. Mor og datter forsøker å få endene til å møtes som best de kan, men har ikke råd til fast bopel. Eieren av hotellet, spilt av Willem Dafoe, ser mellom fingrene på at husleia ikke alltid betales i tide. Han ser mer ut til å drive et sosialkontor enn et hotell.

På tross av de håpløse omstendighetene klarer den lille familien å skape en verden full av magi, drømmer og latter. Du får nesten lyst til å vokse opp på et motell selv. Florida Project lykkes med å være en varm og fargerik komedie, samtidig som den skildrer hvordan det er å vokse opp som fattig i USA.

2. I, Tonya

Å omme fra fattige kår og oppleve utenforskap er også tema i denne biografien om kunstløperen Tonya Harding, som opplevde en klassereise fra den utarmede landsbygda i sørstatene til verdenstoppen. Likevel ble hun aldri akseptert av eliten på grunn av sin bondske dialekt og lite feminine framtoning. De fleste forbinder henne med fadesen i OL i Lillehammer 1994, hvor en gråtende Harding måtte avbryte løpet, og overfallet på rivalen Nancy Kerrigan, som hun ble beskyldt for å ha visst om og medvirket til.

I, Tonya er en blanding mellom en spillefilm og en mockumentary, hvor Harding, moren og eks-mannen kommenterer underveis. Den tar for seg hennes vei til toppen og de skjebnesvangre hendelsene som ledet fram til hennes fall. Filmen er en god dramatisering av et fascinerende liv, men er også hysterisk morsom.

3. Lucky

Vi skal holde oss i sørstatene. I Lucky møter vi en aldrende cowboy spilt av Harry Dean Stanton. Han tilbringer dagene sine med å røyke sigaretter, drikke kaffe på den lokale dineren og se game-shows på tv. Den daglige rutinen blir imidlertid brutt når han får et anfall og segner om på kjøkkengulvet. Han begynner å reflektere over sin egen situasjon og framtid.

Lucky er en varm og rørende fortelling om ensomhet, det å bli gammel, og det å tørre å vise fram sin egen sårbarhet. Det er en film som beveger seg i sakte tempo, slik at vi får god tid til å studere de majestiske præriene, de støvete landeveiene og den hengslete kroppen og furete ansikten til hovedpersonen. Det er Stantons skuespillerprestasjon som er bærebjelken i filmen, og det blir ekstra sterkt når vi vet at han døde kort tid etter at filmen ble laget.

4. Call me by your name

Call me by your name dukker opp på de fleste lister over de beste filmene i 2018, og det er ikke uten grunn. Det er en film om grenseløst begjær, det å oppdage egen seksualitet – og forelskelsen som bare kan oppstå i løpet av noen korte sommermåneder. 17-åringen Ello ferierer med familien i Italia, på et landsted som oppfyller alle klisjeene du kan tenke deg om idyllisk sør-europeisk landsbygd. Faren hans er professor i arkeologi. En dag får faren besøk av Oliver, en amerikansk forskningsassistent som skal bistå ham med utgravingene.

I løpet av de neste ukene utvikler Oliver og Ello følelser for hverandre, og blir hodestups forelsket. Selv om handlingen foregår med bølgeskvulp, antikke byster og bugnende middagsbord som ramme, blir ikke dette klissete sentimentalt. Det er så rått, ekte og til tider vondt som det å være ung og forelsket for første gang kan bli, og er en must-see.

5. Tully

Har du et eller flere barn, kommer du til å kjenne deg igjen i denne. Jeg har ikke sett noen annen film som på en mer realistisk måte framstiller hva det vil si å ha et spedbarn, og gå igjennom syklusen av bleieskift, gulping, skriking og nattlige oppvåkninger. Firebarnsmoren Marlo sliter seg ut i forsøket på å få hverdagen til å gå opp.

Når hennes bror tipser henne om å skaffe seg en såkalt «night nanny», ser det ut som problemene hennes er løst. Nannyen blir en nær venninne og virker som en yngre versjon av henne selv – noe som får henne til å bevege seg ut av den zombie-aktige ammetåka og leve livet igjen. Som du sikkert skjønner, er ikke dette en relasjon uten utfordringer, og filmen har et plott som i alle fall tok meg på senga.

6. Hereditary

2017 bød på to skrekkfilmer om godt bevarte familiehemmeligheter, nemlig Get out og Raw. Hereditary følger opp i samme tradisjon. Bestemor i familien går bort, og etterlater seg en datter og to barnebarn som fortsatt bor i hennes gamle hus sammen med datterens ektemann. Gradvis avdekker datteren hvilken hemmelighet moren tok med seg i graven, og at det er okkulte krefter i sving i huset. Mer er det ikke å si uten å røpe for mye av plottet, annet enn at filmen kan få deg til å utvikle et problematisk forhold til dukkehus. Skal du se én horrorfilm fra året som gikk, bør det sannsynligvis bli denne.

7. Sorry to Bother you

Denne absurde komedien er egentlig en science fiction fra et parallelt nåtids-USA, men klarer å fange tidsånden på en utmerket måte. Cassius Green, en afroamerikansk ung mann fra Oakland, skaffer seg jobb i et telemarketing-firma. Når han legger om stemmen sin til «white voice» oppdager han har et talent for telefonsalg, og blir forfremmet til superselger med høyere lønn og goder. Det er bare en hake. Jobben innebærer å selge etisk tvilsomme produkter til stor fortjeneste.

Når de underbetalte kollegene hans starter fagforening og streiker, havner Green mellom barken og veden og må velge mellom å kaste prinsippene over bord eller støtte sine kamerater og radikale kjæreste. «Sorry to bother you» sier en hel del om den unge generasjonen i USA som har trukket det korteste strået, og om en kapitalisme som ikke funker for alle. Men den tar også opp hvordan stereotype oppfatninger om afroamerikanere fortsatt lever i beste velgående, noe som kommer godt fram i en scene hvor Green blir presset til å rappe på en eksklusiv VIP-fest. Dette er en film som får deg til å le (mye!), men som samtidig har noe på hjertet.

8. Death of Stalin

Vi fortsetter med mer absurd humor. Likte du BBC-serien The thick of it om britisk politikk kommer du garantert til å like denne. Death of Stalin tar for seg dagen Josef Stalin døde og den påfølgende maktkampen i kommunistpartiets elite. Nikita Khrutsjov spilles av en Steve Buscimi i storform, som må forsøke å utmanøvrere innenriksminister Lavrenty Beria, hans fremste rival om makten. Mange av de mest komiske scenene i filmen er faktisk helt virkelige hendelser, som da ingen av de fremste legene som er igjen i Moskva tør å diagnostisere Stalin av frykt for å bli henrettet (de beste er sendt til konsentrasjonsleirene i Sibir).

Dette er satire på sitt beste, og det er grunn nok i seg selv til å se filmen at den ble forbudt både i Russland, Kazakshstan og Kirgisistan – fordi den ble ansett som for kontroversiell.

9. Now It’s Dark

Hva er det egentlig med Stavanger? Byen har avlet fram en lang rekke talentfulle, norske skuespillere. For de som husker Mongoland ble de fleste av dem der samlet i én og samme film. Det samme skjer i Now It’s Dark, som handler om en forvirret ung kvinne som vandrer gatelangs i oljebyen gjennom en hel natt. Hovedpersonen – spilt av Silje Salomonsen – bærer på et traume og prøver å huske hva som har skjedd og hvem hun er.

På veien møter hun på mange underfundige karakterer som gir oss ledetråder for å komme til bunns i mysteriet. I den stjernespekkede rollelisten finner vi blant andre Pia Tjelta, Kristoffer Joner og Alexandra Gjerpen. Formmessig minner den om de drømmeaktige filmene til David Lynch – noe tittelen også indikerer – ved at grensene mellom underbevissthet og virkelighet vises ut og at vi må forsøke å dekode det vi fortelles.

10. Den skyldige

Vi avslutter ti på topp-lista med enda en nordisk film. Gustav Möllers regidebut er en drivende god psykologisk thriller, som jeg anmeldte i Minerva for en stund siden. Han klarer kunststykket å holde oss på pinebenken selv om hele handlingen kan oppsummeres som en mann, en telefon og et rom.

Den suspenderte politibetjenten Asger Holm er blitt tatt ut av gatepatrulje og må jobbe på alarmsentralen til saken hans er ferdig behandlet. Når en kvinne ringer inn og forteller at hun er bortført, starter en intens kamp mot klokka for å redde henne, og Holm er ikke redd for å ta noen snarveier. En uventet twist i plottet, en glimrende skuespillerprestasjon av Jakob Cedergren og et troverdig manus gjør dette til et høydepunkt i nordisk film dette året.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden