Velstandens besvær

Lars Kolbeinstveit skriver den faste spalten Filosofen i Minervas tidsskrift. Denne artikkelen er fra årets første utgave.

At vi er velstående i Norge, gjør vondt for mange. En tilsynelatende lindrende medisin mot denne smerten er å hylle velferdsstaten i sosiale medier. Småbarnsfedre takker politikere som visstnok har gitt dem mulighet til å ta ut pappaperm. Når folk får ny jobb i et eller annet konsulentselskap, gleder de seg til å ta fatt på nye utfordringer i et mangfoldig miljø med fokus på bærekraft. Folk som snakker slik, lurer bare seg selv. Verden hadde vært et bedre sted om de bare innrømmet at de verdsetter velstand over bærekraft. Da hadde de i det minste vist litt respekt for «vanlige folk».

Særlig vi høyt utdannede fra mykere fag pynter oss med å snakke om at vi lever i materiell overflod. Med mindre vi er sykepleiere eller lærere, som er definert som arbeidslivets underdogs, er det i venstreliberale kretser tabu å si høyt at man trakter etter høy lønn. Slikt snakk er forbeholdt de innerste private sirkler. Pappagutter fra Handelshøyskolen eller jussen er ikke der. De sier åpent og skamløst at de ønsker å tjene penger. Mye penger. I Minerva-kretsen er slikt alltid blitt sett på som noe udannet. Og det er det jo, men ikke bare. For det er også dannet å innrømme at man ønsker velstand når man faktisk trakter etter det. Ekte dannelse handler snarere om å avstå fra materielle goder, og å søke det mer åndelige.