Fra papirutgaven

Filosofen: Likestilling og ansvar

Bilde: Civita

Liberalere sier ofte at vi ikke kan forby alt vi ikke liker. I spørsmålet om pappaperm snus argumentet til å påby det vi liker.

I fjor høst sa Linda Hofstad Helleland at hun hadde feilvurdert fedres ønske om å ta ut foreldrepermisjon. Den reduserte fedrekvoten, som i prinsippet gav foreldrene mer valgfrihet, var tilsynelatende bare viktig og riktig hvis fedre faktisk valgte å ta ut perm. Dette vitner om et ganske så pragmatisk syn på valgfrihet. Hellelands endrede syn er også et uttrykk for hvor konsensusdrevet norsk likestillingspolitikk er. En mer konservativ eller liberal politiker ville satt grenser for politikkens ansvarsområde og understreket at fordelingen av foreldrepermisjonen var et familieanliggende.

Et slikt standpunkt er likevel vanskelig å forfekte i norsk offentlighet, for, som vi også ser på velferdsområdet, blir det å avstå fra å politisere noe fort forstått som at man ikke bryr seg. Liberalere sier ofte at vi ikke kan forby alt vi ikke liker. I spørsmålet om pappaperm snus argumentet til å påby det vi liker. Også i konservative miljøer som Minerva er fedrekvoten blitt forsvart med at konservative, til forskjell fra liberale, i noe større grad anerkjenner at strukturer kan hindre frie valg. Arbeidsgiveres motstand mot at fedre tar ut perm, blir brukt som argument.

I spørsmålet om pappaperm snus argumentet til å påby det vi liker.

Men Fafo har nylig gjort under-søkelser på dette feltet, og forsker Inger Marie Hagen skrev i DN i desember i fjor at «maksgrensen for fars permisjon settes andre steder enn hos arbeidsgiver». Dette utelukker selvsagt ikke at fedre kan møte hindre når de ønsker å ta ut permisjon, men et interessant trekk med argumentet er at det i mindre grad ansvarliggjør individet for å stå opp for sine valg og ønsker. Konservative burde også forfekte at man ikke kan forvente at valg vi tar, skal skje uten friksjon. Enten en far tar mye eller for lite permisjon, så vil han oppleve at noen rynker på nesen.

Mangelen på ansvarliggjøring av individet ser vi også i debatter om likestilling i arbeidslivet eller kulturlivet. Det er ikke slik at «gutteklubben grei», hersketeknikker og lignende overhodet ikke finnes lenger. Særlig #MeToo-kampanjen har vist at kvinner fortsatt møter hindre som hemmer likestilling. Samtidig er struktur-argumentet for dominerende. Kvinners individuelle ansvar for å komme seg opp og frem nedtones. Det er et paradoks fordi kvinnelige ledere ofte utmerker seg med at de har stått på og tatt ansvar for sin egen karriere.

Et mer liberalt syn på likestilling som ansvarliggjør individet, samt en konservativ realitetsorientering som påpeker at kjønnsroller ikke bare handler om strukturer, men også frie valg, er avgjørende hvis vi skal oppnå mer likestilling i samfunnet.

Kommentaren står på trykk i Minervas papirutgave 1/2018.

Fra forsiden