IDEER

For filosofen Josef Pieper omfatter vår virkelighet en trosvirkelighet, skriver Henrik Holm i denne artikkelen. Med sin skulptur Pietà skapte Michelangelo en ung, rolig og himmelsk jomfru Maria.
For filosofen Josef Pieper omfatter vår virkelighet en trosvirkelighet, skriver Henrik Holm i denne artikkelen. Med sin skulptur Pietà skapte Michelangelo en ung, rolig og himmelsk jomfru Maria.

«For å være tro mot virkeligheten trenger vi Gud»

En kort innføring i Josef Piepers filosofi.

Publisert Sist oppdatert

JOSEF PIEPER

Hvis man skal bedømme en filosofs berømthet og innflytelse på antall opplag og tilhørerskarer, hører Pieper til blant de mest vellykkede filosofene i det forrige århundre.

I 1981 mottok Pieper Balzan-prisen i klassen for humaniorafag. Det var første gang den ble gitt til en filosof.

Blant de nominerte var Michel Foucault, Emmanuel Levinas, Henrik von Wright, Hans-Georg Gadamer og Josef Pieper.

Pieper fikk prisen fordi han på et egenartig vis nådde ut til et allment publikum.

Etter Pieper har prisen gått til følgende filosofer: Emmanuel Levinas (1989), Paul Ricœur (1999) og Thomas Nagel (2008).

Disse navnene viser i hvilken liga Pieper spilte i sin samtid.

Josef Pieper leses fortsatt i dag, og det er en stadig voksende forskning rundt hans filosofiske forfatterskap innenfor tysk, fransk og engelskspråklig faglitteratur. Likevel er det ikke mange som har hørt om ham i Norge.

I katolske kretser er han fortsatt en viktig person, særlig fordi den tidligere pave Benedikt XVI meget ofte refererer til Pieper. I forbindelse med opprettelsen av et Josef Pieper-forskningsinstitutt ved Teologisk Fakultet i Paderborn kom Benedikt med en hilsen hvor han fortalte om hvilken betydning Pieper har hatt for ham.

En teolog og filosof som stod Pieper meget nær, både som forbilde og som impulsgiver, var Romano Guardini. Flere temaer knyttet ham til det liturgiske oppbruddet Guardini stod i spissen for: Liturgiens betydning, den betydning den katolske kulten og eukaristien har for kulturen, den eksistensielle drivkraften i filosofiske spørsmål, og betydningen av bønn og teologisk språk.

Mange har betegnet Pieper som en katolsk filosof. Men den betegnelsen mislikte han sterkt, fordi den legger opp til en innskrenkning av det universelle sannhetskravet i den filosofiske tenkningen; som om den bare skulle være gyldig i en katolsk kontekst.

Pieper var filosof, og mente at det å være katolikk ikke stod i motsetning til å være filosof, men snarere tvert imot var noe som førte nye spørsmål inn i filosofien, særlig i en kritisk dialog med andre filosofer i sin samtid.

Pieper oppsøkte spesielt en kritisk dialog med velkjente tenkere som Karl Jaspers, Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre og Hans-Georg Gadamer (1). Piepers verker er utgitt på et av de mest anerkjente og største forlagene i Tyskland innenfor filosofi, Meiner Verlag, og er oversatt til en rekke språk. På engelsk finnes det for eksempel mange gode oversettelser av sentrale verker i forfatterskapet, som på sin side har munnet ut i en egen engelsk resepsjon av hans filosofi.

Hvis man ønsker å plassere Pieper i en idéhistorisk kontekst, kommer i første rekke Platon og Thomas Aquinas som de mektigste inspirasjonskildene i hans tenkning. Han skrev en rekke bøker og mindre skrifter om disse to, og det må også nevnes at han så på det som sin oppgave å påvise Thomas Aquinas` aktualitet i sin samtid.

Pieper arbeidet innenfor både sosiologi, filosofi og teologi. Fordi han nådde et bredt publikum, og tenkte i skjæringspunktet mellom teologi og filosofi, var det mange innenfor filosofien som ikke tok ham på alvor som filosof. Likevel ble hans mange skrifter om Thomas Aquinas verdsatt som de beste innføringene i Thomas Aquinas’ tenkning. Pieper var professor i filosofi ved Teologisk Fakultet på Universitetet i Münster. Forelesningene hans på Universitetet var så fulle at han måtte holde dem to ganger etter hverandre. Samtidig var han helt opp til sin død i 1997 aktiv i voksenopplæringen og i den katolske offentligheten i Tyskland.

Et kvalitativt virkelighetsbegrep

Spørsmålet om det finnes et begrep som følger Piepers filosofi, helt fra de tidlige skriftene innenfor sosiologi og sosialfilosofi til de sene bøkene innenfor kulturfilosofi og religionsfilosofi, lar seg lett besvare. Svaret er begrepet virkelighet. Avgjørende for hele hans tankevei var møtet med tanken om at det gode er det virkelige. Denne tanken fant han uttrykt på forskjellige måte hos sin samtidige, Romano Guardini, og hos sitt forbilde, Thomas Aquinas.

Begynnelsen på Piepers undersøkelser av virkelighetsbegrepet ligger altså i etikken. Man kan sammenfatte tanken om at det gode er det som tilsvarer virkeligheten på følgende vis: Hvis man vil gjøre det gode må ikke oppmerksomheten først og fremst være rettet mot sinnelag, plikt, verdier eller idealer. Den gode handling begynner derimot med at man retter blikket bort fra seg selv og hen mot virkeligheten. Hva er det som møter meg, og hva utløser det i meg?

Et slikt virkelighetsbegrep forutsetter at virkeligheten er kvalitativ: Det er noe i den som overskrider det rent faktiske og menneskets konstatering av fakta. Men hvordan skal man kunne begrunne en slik påstand?

Pieper går til Thomas Aquinas. Med sin såkalte lære om transcendentalene gir Thomas Aquinas, ifølge Pieper, en filosofisk begrunnelse for et kvalitativt begrep om virkeligheten (2). For Thomas Aquinas er begrepet væren (ens) relatert til intellektuell erkjennelseskraft gjennom de to begrepene sannhet og godhet. Det som er, er sant og godt. Derfor er sannheten og godheten begreper som beskriver noe som tilkommer væren som sådan. Når virkeligheten erfares og kan artikuleres som god og sann, er dette kvaliteter den innehar fordi den er skapt.

Her kommer med andre ord teologien inn i den filosofiske tanken om værens sannhet og godhet. Skapelsesbegrepet garanterer for en virkelighetsforståelse der noe viser seg som sant og godt. Løgn og det onde er, ifølge en slik tenkning, mangel på væren. For det som er, er kvalitativt sant og godt.

Det er bare Gud som ser denne sannheten og godheten ved det skapte i sin fullkommenhet og helhet. Mennesket kan nærme seg det gjennom forsøket på å tenke sant og handle godt. Det finnes ingen sannhet uten det gode, på samme måte som det gode ikke finnes uten det sanne.

Disse tankene presenterer Thomas Aquinas i sitt hovedverk De veritate. Pieper fortolker Thomas Aquinas og utvikler herfra sitt perspektiv på sentrale spørsmålsstillinger i filosofi og teologi. Han ser det kritiske potensialet i en slik tenkning fordi det åpner for et virkelighetsbegrep der mennesket ikke «setter» virkeligheten (i dag kaller vi en slik posisjon konstruktivisme), men oppdager dens kvaliteter som skapt gjennom sann erkjennelse og god handling.

Mange såkalte thomister (filosofer og teologer som bygger sin tenkning på Thomas Aquinas) har opp igjennom tidene konkludert med at man kan bygge et filosofisk system på Thomas Aquinas` transcendentalfilosofi, noe Pieper er sterkt uenig i. Han mener Thomas Aquinas alltid hadde menneskets begrensninger for øye, selv om hans tenkning kan karakteriseres som systematisk.

Pieper skriver mye om det han kaller «det negative elementet» i menneskets evne til å fatte virkeligheten. Her relaterer han til et begrep som var omdiskutert og nærmest på moten i mye av etterkrigstidens filosofi, særlig innenfor Frankfurter-skolen, med Max Horkheimer og Theodor W. Adorno i spissen. For Pieper viser den thomistiske erkjennelsesteorien at virkeligheten er tenkt gjennom en guddommelig skaperkraft, og at nettopp det er begrunnelsen, ikke bare for vår erkjennelse av den, men også for dens tilsynelatende uforståelighet som springer ut av vår endelighet.

I utarbeidelsen av Thomas Aquinas` transcendentalfilosofi ser Pieper muligheten til å gi et kritisk bidrag til filosofien i sin samtid. Ved å gå tilbake i tid til Thomas Aquinas vil han, kort sagt, korrigere et virkelighetsbegrep som kategorisk utelukker at filosofien trekker inn teologien som premissleverandør for filosofisk refleksjon eller som endepunkt i en filosofisk argumentasjon.

Pieper gir for eksempel en ganske så skarp kritikk av Heidegger som, ifølge Pieper, vegrer seg fra å tenke ærlig om teologiens fundamentale rolle i filosofien. Han bebreider Heidegger for å livnære sin tenkning av teologiske problemstillinger, samtidig som han unnlater å la teologien få tale eksplisitt i sine filosofiske tankerekker.

I subtile analyser av moderne filosofi utarbeider Pieper et alternativ som står og faller på tanken om at mennesket er skapt. Han føler seg nærmere en filosofi som bekjenner seg til ateismen (f.eks. Jean-Paul Sartre), og som derfor helt eksplisitt benekter tanken om at mennesket er skapt, enn en filosofi som lar de teologiske spørsmålene relatert til menneskelig eksistens forbli i en slags gråsone. I et så sentralt spørsmål som skapelse finnes det for Pieper ingen gråsone. Gråsonen tolker han som en intellektuell unnvikelse. I denne sammenheng er han opptatt av å påvise hvordan skapelsestanken har vært sentral i moderne filosofi, som eksempelvis hos Descartes, Leibniz og Kant.

Klokhet og det kristne menneskesynet

Godhet og sannhet er fundamentet for menneskelig eksistens i Piepers tenkning. Det er den klassiske dydslæren slik vi møter den hos Aristoteles og den middelalderske Aristoteles-resepsjonen, eksemplarisk gjennomført hos Thomas Aquinas, som danner grunnlaget for Piepers filosofiske begrunnelse av det kristne menneskebildet. Det kristne menneskesynet, og etikken som springer ut av den, beror på den grunnleggende tanken hos Thomas Aquinas om at nåden forutsetter naturen og gjør den fullkommen. Samspillet mellom de fire naturlige såkalte kardinaldydene (klokhet, rettferdighet, tapperhet og måtehold) og de teologiske dydene (tro, håp og kjærlighet) artikulerer for Pieper på eksemplarisk vis meningen med menneskelig liv og oppgaven ethvert menneske står overfor.

De kanskje mest leste og velkjente skriftene av Pieper er hans korte traktater om de fire naturlige og tre teologiske dydene. Pieper utvikler sin tenkning om menneskebildet i dydslæren i dialog med hele den europeiske «tankekanon» fra antikken og frem til sin egen samtid.

Disse skriftene viser hvor lydhør Pieper var for sin egen samtid. Et eksempel er når han skriver om hvordan tapperheten forutsetter rettferdigheten i 1934. Man er ikke modig og tapper, hvis det man vil oppnå med sin tapperhet ikke er rettferdig. Her kommer han med en subtil kritikk av nasjonalsosialistene og deres idealer. I årene 1933–1945 så han på det som sin oppgave å formidle og styrke kunnskapen om det kristne menneskebildet. Han engasjerte seg i voksenopplæringen og skrev en rekke kortere skrifter som tok for seg kristendommens syn på mennesket. Å styrke den katolske tro i Tyskland var oppgaven han gav seg selv i møtet med nasjonalsosialistene.

Hva gjør dydslæren så betydningsfull for begrunnelsen av det kristne menneskesynet? Dydene markerer, ifølge Pieper, overgangen mellom teori og praksis, mellom væren og handling, mellom tenkning og beslutning. Det er gjennom dydene mennesket kan øve seg på å bli et godt og bedre menneske. Dyder er i bunn og grunn øvelser i det gode. De former mennesker og styrker det gode i mennesket. Når dyden blir til disposisjoner i mennesket, eller sagt på en annet måte, når det å gjøre det gode blir naturlig, har dydene oppnådd sitt mål. De har da forandret mennesket til det bedre. Dydslæren er for Pieper altså en lære om hvordan mennesket omvender seg til det gode og lar det få plass i hjertet og i tenkningen.

Etter min mening er noe av det beste Pieper har skrevet hans traktat om klokheten. Klokheten er den dyden som gir form til alle andre dyder. Ifølge Pieper er klokheten grunnmuren i den europeisk-kristne metafysikken.

Når en handling blir formet av klokhet, blir den god. I klokheten får saken selv, selve væren, tale til oss. Klokheten gjør oss i stand til å handle på rett vis slik at vi tilsvarer saken selv med våre handlinger og vårt sinnelag. Klokheten sier hvordan jeg skal reagere på det som møter meg. Det betyr at jeg først må åpne mine øyne for hva som er saken selv, det virkelige, realiteten i det som møter meg. Deretter må jeg vurdere det virkelige slik at jeg får tak i sannheten. Deretter transformerer klokheten den sanne dommen til en beslutning om hva som er en god reaksjon og et godt svar på sannheten i virkeligheten.

Beskrivelsen av hvordan klokheten handler i mennesket viser tydelig at mennesket må gå inn i en dannelsesprosess. Det er dydene, med klokheten som årsak til alt som er godt i mennesket, som danner mennesket. Fordi klokheten har med sanne og riktige vurderinger av det virkelige å gjøre, er den med på å forme ulike former for kunnskapstilegnelse og læringsprosesser. Klokheten gjør oss mottakelige for å være mer tro mot det sanne i virkeligheten. Samtidig som den gir retningslinjer for all god og rett handling. Dermed tilfører den oss kunnskap om hva som er godt.

Med andre ord former dydslæren ikke bare mennesket som et handlende vesen, men også som et teoretisk vesen. Klokheten lar mennesket bevege seg i det sanne og det gode, og dermed, slik lyder en sentral konklusjon hos Pieper, forplikter den mennesket til virkeligheten.

For Pieper omfatter virkeligheten det man kan betegne som trosvirkelighet. Klokheten trenger et lys den ikke kan gi seg selv. Det er her tro, håp og kjærlighet kommer inn i bildet, som teologiske dyder. De blir gitt av Gud og former mennesket med kraft fra Den Hellige Ånd. Den menneskelige naturen får ta del i det guddommelige liv gjennom disse tre teologiske dydene.

«Guds nåde opphever ikke, men forutsetter og fullender naturen.» Denne setningen av Thomas Aquinas kommer Pieper stadig tilbake til som premiss og som begrunnelse for det man kan kalle et kristent menneskesyn.

Tro mot virkeligheten

Pieper var katolikk og filosof. Han begrenset seg ikke til å legge fundamentet for en katolsk filosofi, men valgte heller å trekke teologiske argumenter og premisser inn i filosofiske spørsmål og diskusjoner. For Pieper handler et slikt metodisk skritt om å være tro mot virkeligheten. Å tenke virkeligheten og å forutsette muligheten av sann kunnskap om det som er, forutsetter et teologisk virkelighetsbegrep.

Pieper besverger seg ikke til mystisk kunnskap eller esoterisk tankegods for å forklare det uforklarlige i virkeligheten, men legger til rette for en transparent tenkning som beror på argumenter og klargjøring av de premisser man som filosof tenker ut fra. Her er han svært så nær sin store læremester fra middelalderen, Thomas Aquinas. Samtidig har han i dag mer til felles med en analytisk-filosofisk metodebevissthet enn de mange postmoderne forsøk på å overvinne den vestlige logosentrismen i etterkrigstidens filosofihistorie.

Pieper er en filosof som vil bevare klokheten som ideal i en tid der det å fraskrive seg forpliktelse til det man, i tilslutning til Pieper, kan kalle «virkelighetstro tenkning» er svært populært. Den fraskrivelsen er blitt til en slags «åpning» for nyreligiøse, irrasjonelle eller uforpliktende filosofier.

Kanskje troende i dag står overfor et skjebnevalg – et valg mellom to tankeretninger:

På den ene side en tenkning der man forplikter seg til argumentets slagkraft og evnen til stadig nye analyser og synteser som en fundamental kraft i menneskets fornuft. På den andre side en uforpliktende stemningsfilosofi der det å la seg bli henrevet av (u)tilgjengelige spor, spirituelle opplevelser av forskjellig art eller tanker uten forpliktelse er utslagsgivende for hvordan man som troende vil tenke om sin tro.

Det er ingen tvil om at Pieper valgte den første varianten, og han så det som sin plikt å vise sin samtid noe av det beste og mest presise han fant i den europeiske tradisjon: møtet mellom filosofisk tenkning og kristen tro. I kristendommen går virkelighetens klarhet og sannhetspotensial hånd i hånd med virkelighetens «hemmelighetskarakter». Nettopp derfor er troen, ifølge Pieper, forbundet med filosofisk tenkning.

De fleste av Piepers skrifter beveger seg i spenningsfeltet mellom tro og filosofisk tenkning. Temaene omhandler i hovedsak filosofiske spørsmål, religionsfilosofiske, kulturfilosofiske og sosiologiske emner. Piepers aktualitet ligger ikke i hans person, men i tankene han presenterer. Å ta stilling til Piepers filosofi impliserer å ta stilling til tanker som på dyptgripende vis har preget den europeiske filosofi og kristen teologi.

Piepers fascinerende originalitet ligger i klarheten i hans filosofiske tenkning og i motet til å tenke mot strømmen. Kraften til å svømme i klart vann mot strømmen fikk han fra sin tiltro til den rike tradisjonen kristne tro forplikter seg til når den bekjenner seg til at Ordet (Logos) har blitt til kjød i Jesus Kristus.

Kanskje kristendommen kan gjenskape sin kulturelle kraft ved å gi mer rom for filosofisk tenkning? Hvis man vil lese Piepers filosofi som et bidrag til kristendommens fornyelse, ser dagens kristendom nokså kjedelig og livløs ut. Det finnes et alternativ til politisk korrekt kristendom og karismatisk populærkulturell tilegnelse av kristendommen. En tredje og kritisk vei ligger i det Pieper forsøkte på, nemlig å ta kristendommens Logos-tanke filosofisk på alvor både teoretisk og praktisk.

1. Se Holm (2011) for en kritisk analyse av Piepers dialog med disse samtidige filosofene.

2. Transcendentaler er begreper som artikulerer noe ved alt som er. Det er allmenne bestemmelser som tilhører all væren som sådan. Res (sak) uttrykker en tings vesen, unum (enhet) står for en tings indre stringens, helhet og enhet, aliquid (annerledeshet) sier at ethvert ens (væren) er noe bestemt i forhold til noe annet, verum (sant) uttrykker overensstemmelse mellom erkjennelse og saken/tingen, og bonum uttrykker overensstemmelse mellom viljen og saken/tingen. For Pieper er ikke dette bare abstrakte begreper om virkeligheten, men orienteringspunkter for all menneskelig aktivitet. For eksempel er den gode handling noe som svarer til godheten i det som krever vår gode handling. Vi responderer på det gode i noe som er, og det er det som utløser noe godt i oss. Den gode handling begynner derfor med erkjennelsen av det gode i det som møter oss.

Litteratur

Holm, Henrik: Die Unergründlichkeit der kreatürlichen Wirklichkeit. Eine Untersuchung zum Verhältnis von Philosophie und Wirklichkeit bei Josef Pieper (Dresden: Thelem Universitätsverlag, 2011).

Pieper, Josef: Werke in acht Bänden, Herausgegeben von Berthold Wald (Hamburg: Meiner Verlag 1995–2005).

Wald, Berthold: Josef Pieper. Philosoph – katholisch und intellektuell, i: Hans-Rüdiger Schwab (Utg.): Eigensinn und Bildung, Katholische deutsche Intellektuelle im 20. Jahrhundert (Kevelaer: Butzon & Becker, 2009) s. 379–392.