Minerva Debatt

Filosofisk ufullstendig

Andreas Masvie hevder å ha et «logisk bevis» for at mennesket ikke kan være et rent materielt vesen, men har ikke bevist noe som helst.

Andreas Masvie hevder å ha et «logisk bevis» for at mennesket ikke kan være et rent materielt vesen, men har ikke bevist noe som helst.

Debatten om menneskets natur er gammel, og finner fra tid til annen veien fra sin upåaktede tilværelse i filosofiske fagtidsskrifter og inn i mer populære fora. På Minervanett 6. august argumenterer Andreas Masvie for at visse «aspekter» ved mennesket er immaterielle, noe han mener å kunne føre et «logisk bevis» for. For oss framstår hovedargument til Masvie som et helt vanlig argument. Konklusjonen følger riktignok logisk fra premissene, som seg hør og bør. Men spørsmålet er, som alltid, om premissene faktisk er sanne.

I tillegg til sitt hovedargument gir Masvie to andre argumenter for at mennesket må være noe immaterielt. De er kortere, men siden også de har sterke konklusjoner og svake premisser, velger vi å kommentere dem nokså inngående, før vi til slutt tar for oss «Ross’ syllogisme».

Er rettigheter og verdier inkompatible med materialisme?
Masvie innleder med å si at hvis et materialistisk verdensbilde er sant, så finnes det ikke noe slikt som rettigheter og verdier. Om man vil holde fast ved at mennesker har rettigheter og en viss verdi, må man altså forkaste et materialistisk verdensbilde. For rettigheter og verdier, sier Masvie, «viser til en immateriell virkelighet».

Masvie gir ikke noe forsøk på å begrunne denne påstanden. Kanskje han mener den ikke trenger å begrunnes. I så fall ser han bort fra store deler av klassisk og moderne filosofi, som nettopp har forsøkt å forstå det normative i sekulære termer. Mange filosofer i dag er realister om rettigheter og verdier uten å kreve noe «immateriell» begrunnelse. Masvie har nok rett i at det normative ikke er så lett å plassere i verden, og kanskje spesielt ikke i et naturalistisk verdensbilde, men spørsmålet om det normative løses ikke ved å komme med bastante, ikke-begrunnede påstander.

Vi vil også nevne en innvending mot visse «immaterialistiske» teorier om normativitet, nemlig de som hevder at normer springer ut av Guds vilje eller liknende. Slike teorier må svare på Platons «Eutyfron»-dilemma: Gir Gud sine bud fordi de er riktige, eller er de riktige fordi Gud gir dem? Det første er åpenbart sirkulært. Det andre er problematisk fordi rettigheter og normer blir noe kontingent, noe Gud kan endre etter forgodtbefinnende. Men i hvert fall noen normer virker absolutte og ufravikelige, noe Gud kunne endre like lite som han kan bestemme seg for at 2 + 2 skal være lik 5. Et annet poeng er Kants poeng om autonomi: Normene må i en viss forstand komme fra oss selv; vi må handle godt fordi det er godt, ikke fordi noen pålegger oss det «utenfra». Nå er vi rett nok ikke sikre på om Masvies «immaterielle virkelighet» er en religiøs virkelighet, men finner det likevel verdt å nevne dette, om så for å vise at det normative ikke nødvendigvis er lettere å plassere i et «immaterialistisk» verdensbilde.

Er materialisme inkompatibelt med Masvies trolske forvandlinger?
Masvies andre argument er kort, men distinkt. Det foregir å vise at visse ting vi kan forestille oss – i Masvies eksempel at vi forvandles til et troll – innebærer at vi kan forestille oss oss selv uten kropp. Og herfra konkluderer Masvie at vi faktisk kunne være uten kropp, og altså er noe immaterielt.

Det å forestille seg en slik forvandling er ikke mer problematisk enn det å forestille seg enhver annen forandring

Argumentet er åpent for minst to innvendinger. Den første er at det ikke er noen grunn til å godta Masvies påstand om at det å forestille seg at man forvandles til et troll – noe vi selvsagt går med på at vi kan – på noe tidspunkt innebærer å forestille seg at man er noe ikke-materielt. Det å forestille seg en slik forvandling er ikke mer problematisk enn det å forestille seg enhver annen forandring: En plante kan f.eks. skifte form fra spire til utvokst tre. Men dette betyr ikke at «immaterielle aspekter» ved planten vedvarer. Kanskje Masvie forestiller seg eksempelet sitt annerledes, men i så fall vet vi ikke hvordan. (Det bør også nevnes at mange filosofer (bl.a. Derek Parfit) mener personlig identitet ikke er avhengig av fysisk identitet i det hele tatt, men snarere psykiske egenskaper (minner, personlighet, osv.) som kunne oppstå i en helt annen kropp. Dette gjør ikke sinnet mer «immaterielt» enn et dataprogram som kan kjøres på ulike maskiner.)

Men la oss for et øyeblikk gå med på at vi kan forestille oss oss selv «foruten vår egen kropp». Den andre innvendingen er som følger: Hvorfor skulle det å forestille oss dette ha noen betydning for om vi faktisk er det? At forestillbarhet innebærer mulighet, er et uuttalt premiss i Masvies argument.

Dette er et filosofisk omdiskutert tema. Og det er ikke sikkert at Masvies konklusjon er feil. Han må bare legge fram og ikke minst forsvare premissene sine. Kanskje forestillbarhet innebærer mulighet ved enkelte identitetspåstander. Flere filosofer, blant dem Saul Kripke, har f.eks. argumentert inngående for at vi i tilfellet bevisste tilstander, kan konkludere at de ikke er fysiske tilstander, fordi vi kan forestille oss at de er ulike. (Et annet tilleggspremiss som trengs her – at hvis det er mulig at ting er ulike, så er de ulike – er i motsetning til det første relativt ukontroversielt.) Men Masvie ser ut til å mene at forestillbarhet forutsetter mulighet i ethvert tilfelle av identitet. Dette er problematisk.

Tidligere forestilte man seg altså at Kveldsstjernen var noe annet enn Morgenstjernen, til tross for at dette – slik Kripke understreket – er umulig.

La oss illustrere det med et eksempel som opprinnelig ble diskutert av filosofen Gottlob Frege: Venus’ bane rundt sola er slik at den stort sett viser seg to ganger om dagen på himmelen. Om kvelden framstår den klar og blå, men den viser seg også om morgenen, men blekere. Lenge trodde man derfor at det var snakk om to forskjellige himmellegemer, og man refererte til det ene som «Kveldsstjernen» og det andre som «Morgenstjernen». Hvis A er B, så er det, i Masvies ord, «umulig å finne A uten å finne B». Men det er naturligvis mulig å forestille seg at man finner to forskjellige ting. Tidligere forestilte man seg altså at Kveldsstjernen var noe annet enn Morgenstjernen, til tross for at dette – slik Kripke understreket – er umulig. Masvie sier ikke hvorfor det å forestille seg at man er noe annet enn kroppen sin skulle være annerledes. Dermed faller argumentet også om man nå skulle godta premisset om at vi kan forestille oss noe slikt.

Ross’ syllogisme
Det tredje argumentet vi vil ta tak i er tekstens hovedargument. Argumentet er gjengitt her: «(i) Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon; (ii) Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon; (Ergo) Matematisk tenkning er ingen fysisk prosess.» Det er litt uklart hva Masvie mener med «bestemmende funksjon»: Poenget synes å være at en funksjon kun har ett riktig svar og at det ikke er konkurrerende approksimasjoner. Eksempelet han gir, (Y x Y = Y2), er vel snarere en definisjon enn en matematisk funksjon. Og å snakke om «bestemmende» funksjoner er heller ikke et vanlig i matematikken. Selv om den matematiske terminologien kanskje ikke er essensiell for argumentet, gir Masvies bruk av begrepene grunnlag for hodebry.

Argumentet er satt opp som en syllogisme, slik at konklusjonen er sann hvis premissene er sanne. Kanskje det er dette Masvie mener når han hevder å ha gitt et «logisk bevis». I det videre vil vi uansett argumentere for at Masvie ikke har gitt oss gode grunner til å tro premissene.

Argumenter mot premiss 1
Argumentet for premiss 1 beror på antakelsen: Enten er matematisk tenkning en bestemmende funksjon, eller så er det en ikke-bestemmende funksjon.

Problemet med dette premisset er at tenkning ikke er en funksjon i det hele tatt

Problemet med dette premisset er at tenkning ikke er en funksjon i det hele tatt, i hvert fall ikke i den betydningen vi snakker om en matematisk funksjon. Som premiss 2 forutsetter, er tenkning snarere en prosess. I andre betydninger kan man kanskje si at tenkning er eller har en funksjon, slik vi snakker om at hjertet har en funksjon eller at hjernens funksjon bl.a. er å tenke. Men det er uklart hva det vil si å overføre begrepene «bestemmende» og «ikke-bestemmende» til slike «funksjoner», som ellers ikke har stort mer til felles med matematiske enn navnet: Har et hjerte en bestemmende eller en ikke-bestemmende funksjon?

Gitt denne forvirringen er det uklart hva Masvie mener med premisset, og det hadde gjort seg med en oppklaring i hvordan han overfører begrepet «funksjon» fra matematikken til psykologien.

Hvis Masvie mener at matematisk tenkning handler om bestemmende funksjoner, så har han rett i det. Men det at tankeprosesser hvor man gjennomfører et regnestykke handler om en bestemmende funksjon, er ikke bevis for at selve tankeprosessen er en bestemmende funksjon, slik premiss 1 krever.

Argumenter mot premiss 2
Argumentet feiler hvis premiss 1 er usant, noe det er god grunn til å anta. I alle fall er det høyst uklart hva det betyr å snakke om at tenkning – som psykisk, og altså muligens fysisk, prosess – er en bestemmende funksjon. Men vi vil også gjerne vise at premiss 2 – at ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon – er tvilsomt.

Masvies argument for dette premisset synes å være at siden det ikke finnes noen test som kan bevise at en kalkulator gjennomfører en viss funksjon (pluss) i stedet for en annen (quss), så er ingen fysisk prosess en bestemmende funksjon.

En kalkulator er kun én type fysisk prosess.

Det er flere ting å innvende. For det første synes ikke et eksempel om en kalkulator å være tilstrekkelig for å vise at ingen fysisk prosess kan være bestemmende: En kalkulator er kun én type fysisk prosess. Masvie må her vise at mennesker ikke har relevante egenskaper som skiller oss fra kalkulatorer. Men Masvie har ikke gitt noen slike argumenter. Han har bare sluttet fra det faktum at en kalkulator ikke kan sies å være (snarere utføre, eller representere) en bestemmende funksjon, til at da kan ikke noen fysisk ting det. Dette er en non sequitur.

Som nevnt ad nauseam,er det uklart hva Masvie mener. I kommentarfeltet til artikkelen hans påpekes det at det er en forskjell på matematisk tenkning og (matematiske) bestemmende funksjoner (eller, mer presist, matematiske sannheter). Masvie gir følgende svar:

Matematiske funksjoner på formen (Y x Y = Y^2) er bestemmende uavhengig om mennesket evner å formulere og forstå (i.e. «tenke») dem eller ei. Og ettersom slike funksjoner er bestemmende, så må de være immaterielle… For å hevde at mennesket er materielt dette vil være det samme som å konkludere med at vi egentlig ikke kan formulere og forstå bestemmende (immaterielle) funksjoner på formen (Y x Y = Y2). Det ville være et ufyllelig hull mellom det vi kan gjøre (som må kunne reduseres til det materielle) og det vi faktisk greier (matematisk tenkning, som ikke kan reduseres til ren materie).

La oss godta at matematiske funksjoner er «immaterielle». Masvie synes å mene at fordi vi kan forstå slike immaterielle funksjoner, så er mennesket immaterielt. Påstanden synes altså å være at ikke noe materielt kan forstå noe immaterielt. Men dette må være feil: Vi forstår hva en engel er, men blir ikke immaterielle av den grunn. Her har Masvie en del å forklare. Det er et klart skille mellom hva mennesker er laget av, og hva de kan tenke på.

 

En lengre versjon av denne teksten vil bli publisert hos Filosofisk supplement.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden