Mediekritikk

Filtrert eller ufiltrert politiker

Bilde: Justisdepartementet

Knut Olav Åmås og Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen krangler om medienes rolle. Jeg forsøker å finne essensen i uenigheten.

De siste dagene har det i Aftenposten utspilt seg en interessant diskusjon mellom Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås og Espen Teigen, den politiske rådgiveren til Sylvi Listhaug. Det handler om kvaliteten i den offentlige samtalen og betydningen av sosiale medier.

Utgangspunktet er et lengre intervju med Teigen i fagbladet Journalisten, utført av Lars Akerhaug, som også skriver for Minerva.

Åmås mener at Teigen bidrar til å undergrave de uavhengige institusjonene, spesifikt mediene, og tar utgangspunkt i Teigens svar på Akerhaugs spørsmål om ”dette bryter ned den offentlige samtalen”, nemlig: ”Det driter jeg i”.

Problemet i Åmås sin tekst er at det ikke fremkommer tydelig hva ”dette” viser til. Det er derfor nødvendig å gjengi et større utdrag fra intervjuet i Journalisten. Det har for øvrig fått tittelen: ”Espen Teigen driter i om noen mener Sylvi Listhaug bryter ned den offentlige samtalen.”

Intervjuet slutter slik:

”Han bedyrer likevel at den harde satsingen på Sylvi Listhaugs Facebookside ikke er en form for mistillit til norske journalister.

– Nei, vi har ingen generell mistillit til norske journalister. Fra vår side så ligger suksessen i at vi har brukt mye tid og satset ordentlig på det, i motsetning til andre som ser på Facebook som andrehåndsarbeid. Vi bidrar til å generere mediebildet, i stedet for å la mediebildet generere hva vi skriver om. Vi vil heller skrive noe på Facebook som genererer oppslag i mediene.

– Mener du det du sier nå? Der er vel bra for dere å kunne snakke uten innvendinger fra kritiske journalister?

– Ja, selvsagt, men det betyr ikke at vi har et dårlig forhold til norske journalister.

– Hva sier du til de som frykter at dette bryter ned den offentlige samtalen?

– Det driter jeg i. Det de egentlig sier er at de er redde for at mediene skal miste definisjonsmakten. Vi har jo en offentlig samtale. Om den foregår i VG eller på Facebook spiller ingen rolle. Tradisjonelle medier ser på sosiale medier som en trussel mot deres hegemoni, men de må tenke på at de ikke er berettiget tillit, det må de gjøre seg fortjent til. Det må vi også. Hadde vi blitt tatt for faktafeil på Facebook hadde vi blitt tatt hardt og hengt ut, men vi er veldig nøye med hva vi sier og hva vi legger ut.”

Teigens tilsvar i Aftenposten er ikke egnet til oppklaring. Uten å vise til ”driter i”-påstandene, slår han ganske enkelt fast at Åmås har tatt ham ut av sammenhengen. Men istedenfor å påvise dette, og klargjøre hva han egentlig mener, bruker han mesteparten av sitt innlegg på det jeg mener er utenomsnakk – generelle angrep på Åmås og pressen. Gjerne av den raljerende og overdrevne typen som her: ”Åmås innstifter et nullsumspill i denne debatten hvor journalistene har patent på sannheten og alle andre er løgnhalser.” Det eneste jeg finner av substans i Teigens svar er en forsikring avslutningsvis om at han ”ønsker en fri og uavhengig presse med kritisk søkelys på makten”.

Det er flere tolkningsmuligheter når det gjelder det spissformulerte budskapet i intervjuet med Teigen. Slik jeg tolker Åmås, mener han at Teigen sier at han ”driter i” den offentlige samtalen. Teigen kan også tolkes som at det er det at noen påstår dette som han ”driter i”. I en twitterutveksling med meg i går skrev Teigen: ”Forøvrig var konteksten at jeg «driter i» kritikken om at vi ødelegger den offentlige samtalen med FB. For jeg er helt uenig.” Det er vel en variant av den andre tolkningen.

Trumps direktekommunikasjon

Men det viktigste her – det sentrale i uenigheten, er pressens rolle som mellommann mellom mektige politikere og velgerne. Den norske debatten om dette kan vanskelig forstås uten koblingen til Trump-fenomenet.

Trump dyrker mistilliten til tradisjonelle medier – i den grad at han kaller dem ”folkefiender”. Isteden satser han på kommunikasjon direkte med velgerne, først og fremst gjennom sin twitter-konto, men også direktesendte taler og pressekonferanser. I de to første blir han ikke redigert i det hele tatt – det finnes ikke noe filter. I tillegg finnes en Trump-lojal presse, ikke minst Fox og Breitbart, selv om Fox, som også har gode journalister med integritet i sin stab, har tatt til motmæle mot Trump de siste dagene. Ikke minst har hans brede angrep på pressen utløst en slik reaksjon i deler av staben hos Fox.

Åmås gjør en eksplisitt kobling til Trump ved å vise til at Teigen sier seg ”fascinert” av Trumps strategiske rådgiver Stephen Bannon, som også er Breitbart-sjef. Han peker også på Carl I. Hagens stempling av NRK som ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting, som hadde som formål å underbygge mistillit til mediene. Teigen avviser Bannon-koblingen som ”guilt by association”. Selvsagt er Bannon en interessant mann som det er viktig å forstå. Her er jeg langt på vei enig med Teigen, selv om ”fascinert” er et uttrykk jeg ikke ville brukt.

Teigen mener også at Åmås hevder ”at Carl I. Hagen oppfant medieskepsisen på Frp-laboratoriet”. Åmås repliserte på Facebook at han aldri har påstått det siste, og det er da også en grunnløs påstand fra Teigen. Med denne måten å formulere seg på, insinuerer han at Åmås skulle mene at skepsis til mediene er noe galt, og spesielt knyttet til Frp. Men det er forskjell på medieskepsis og generell undergraving av tilliten til mediene.

Hele utvekslingen mellom de to oser av vrangvilje og de snakker forbi hverandre. La oss prøve å komme tilbake til det sentrale.

Uten forstyrrende mellomledd

Det er ganske opplagt at en politiker gjerne vil snakke direkte til målgruppen, uten forstyrrende mellomledd. Slike mellomledd innebærer både kritiske spørsmål og at budskapet settes inn i en kontekst som ikke passer for avsender – det Teigen kaller ”definisjonsmakten”. Teigen innrømmer da også dette. Å gå rundt pressen øker rett og slett avsenderens kontroll med hvordan budskapet når målgruppen.

Og det er langt fra bare Frp i Norge som ønsker slik direktekontakt. Det er heller ikke noe nytt fenomen. Men fremveksten av sosiale medier øker mulighetene kraftig.

Medienes rolle har også vært å øke budskapets troverdighet, nettopp fordi det har gått igjennom et filter. Et positivt vinklet oppslag i en ledende avis eller på NRK har vært ansett som mye viktigere enn å si det samme i en helsides annonse betalt av partiet. Mediene har altså bidratt med et kvalitetsstempel.

Men for dem som oppfatter mediene som partiske – som fienden, slik Hagen oppfattet NRK og slik Trump oppfatter mesteparten av mediene nå, er det viktig å endre denne oppfatningen av mediene som et filter som tilfører kvalitet. Som Teigen sier til Akerhaug: ”Vi har jo en offentlig samtale. Om den foregår i VG eller på Facebook spiller ingen rolle.” Det stemmer dårlig med forsikringene i Aftenposten om at han ønsker en fri og uavhengig presse.

Teigen trekker også frem at de ville bli tatt hardt for feil på Facebook. Kanskje det. Men poenget er at mange ikke vil få med seg slik kritikk av faktafeil dersom de fores direkte fra Listhaug/Teigen, og ikke via medienes redaksjonelle filter. Det er slik ekkokamre bygges opp.

Kvaliteten i den offentlige samtalen

Det springende punktet er altså om Teigen ser at det er kvalitetsforskjell på den samtalen som foregår direkte mellom en statsråd (med god hjelp fra sin rådgiver) og velgerne på Facebook, og den som foregår i uavhengige medier. Hvis svaret på det er ja, bør vi være bekymret dersom en stadig større del av den offentlige samtalen flyttes over i slike kanaler som er fullt ut kontrollert av politikeren selv. Dette er kjernen i Åmås sin bekymring, slik jeg oppfatter det.

Meningsmangfold er viktig

Og så er jeg enig med Teigen i at det er et problem dersom det nesten ikke finnes journalister som ser verden med samme briller som betydelige grupper i samfunnet. Senest torsdag oppfordret jeg i min Aftenposten-spalte derfor norske redaksjoner til å være mer opptatt av Frp-andelen i sin redaksjon enn av kvinneandelen. Dette er riktignok ikke en kritikk som rammer Åmås, som både i sin tidligere redaktørjobb i Aftenposten og i sin nåværende jobb i Fritt Ord har vært opptatt av å få frem motstemmer på ulike kanter.

I går skrev jeg om at velgerne til de partiene som er underrepresentert blant norske journalister også føler seg underrepresentert i norske medier, naturlig nok. Teigen har derfor et poeng når han etterlyser meningsmangfold. Når det oppleves som mangelfullt, øker også potensialet for dem som vil gå utenom mediene, og dermed øker også faren for ekkokamre.

Jeg kritiserte Teigen på twitter i går, og anklaget ham for ikke å ha svart på Åmås beskyldninger, spesifikt at han ikke argumenterte for at det sentrale utsagnet ”driter i” var tatt ut av sin sammenheng, men bare påsto det. Han svarte da: ”Jeg orket ikke bruke mye tekstplass på å underbygge hvorfor jeg er satt i feil sammenheng. Det er åpenbart.” Etter at jeg repliserte at det åpenbart ikke var åpenbart for alle, og tilbød ham den spalteplassen han måtte ønske på Minervanett, svarte han: ”Hyggelig det. Men jeg tror denne debatten betyr mer for andre enn for meg.”

Jeg skrev i desember om hvordan Sylvi Listhaug forsøkte å fremstille politiske ytringer på sin Facebook-side som ”private” og ikke politiske.  

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden