Spaltist

Finansiering av religion etter kirketid

Kirken vil at ikke-troende skal gi penger til andre edle formål. Men hvis grunnen kunne tenkes å være frykt for at folk ellers meldte seg ut, høres det ikke like edelt ut lenger.

En dobbel apokalypse inntraff/inntreffer i år: Først ble statskirken offisielt avskaffet i Norge 1. januar. Dernest skal 500 årsjubileet for Luthers reformasjon feires 9. september. Den siste apokalypsen gjaldt nok mest for den katolske kirke, som burde ha noen problemer med å markere begivenheten. Slik den antirevolusjonære Putin må ha visse problemer med å markere de hundre år siden revolusjonen i Russland.

Men helt avskaffet ble statskirken likevel ikke. I Grunnlovens paragraf 2 står det at «verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». Det er i og for seg nøytralt til statskirkespørsmålet. Men i paragraf 4 står det at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion» og i paragraf 16 står det at «Den norske kirke, evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».

Nå er det likevel under forberedelse en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn, der en sentral del vil bli finansieringen av disse, og dette vil kunne sette i spill også de restene av statskirkeordningen som fortsatt henger igjen i paragrafene nevnt over. Både FrP, Venstre og SV har kommet med forslag i den retning. Våre to konservative partier, AP og Høyre, vil nok imidlertid stanse dette.

Her skal jeg snakke om nettopp finansieringen, ettersom dagens ordning er slik at også Den norske kirkes (Dnk) egne folk er klar over at den ikke kan opprettholdes. Finansieringen er nemlig slik at Dnk får en sekkebevilgning som kirkemøtet kan disponere som det vil. (Her holdes utenfor penger til vedlikehold av kirkebygg, og ekstrabevilgninger til ansattes pensjon.) For å oppfylle et menneskerettighetskrav om full likebehandlinger av alle religioner, blir sekkebevilgningen delt på antall medlemmer i Dnk, noe som gir et per capita-beløp. Deretter tildeles godkjente tros- og livssynssamfunn en sum som er lik produktet av per capita-beløpet og tallet på medlemmer.

Denne ordningen kan kritiseres på mange måter: Synker tallet på medlemmer i Dnk, vil per capita-beløpet, dersom sekkebevilgningen opprettholdes, stige. Dermed vil andre tros- og livssynssamfunn få økte statlige bevilgninger. Man kunne til og med forestille seg at dette ville medføre aktive kampanjer fra disse om utmelding fra Dnk. Det gir også et incentiv til juks med egne medlemslister slik den katolske kirke har gjort, og dømt for.

På den andre siden kunne Staten bare fastsatt et bestemt per capita-beløp, for eksempel det som gjaldt i 2016, og så bruke det som en indeksregulert absolutt størrelse for alle tros- og livssynssamfunn.

Mer prinsipielt kan ordningen kritiseres på flere måter. Noen i staten bestemmer hvem som er et tros- eller livssynssamfunn og derfor verdig til å få statlige penger. Det finnes en liste over godkjente slike. Det kan neppe sies å være i overensstemmelse med likebehandling og religionsfrihet.

Og så kan det kritiseres at staten i det hele tatt gir penger til tros- og livssynssamfunn. Er ikke dette noe medlemmene selv burde betale? Er det egentlig noe ved religion og livssyn som staten har bruk for, og som den derfor bør kjøpe fra disse? (Kirkebygninger som også brukes til kultur, som konserter og lignende tas uansett vare på av offentlige myndigheter.) Er det bevilgninger av samme art som når staten kjøper tjenester av Hurtigruten? Eller når Staten gir penger til bønder og idrett,som biskop Atle Sommerfeldt sammenligner religioner med? Eller er det som NGO-er, aviser, kunst og kultur, og ikke minst politiske partier? Disse institusjonene er utvilsomt nyttige for et demokratisk samfunn. Men religioner?

Jo, jeg tror vi delvis kan forsvare at religioner har en slik nytteverdi for hele samfunnet, og ikke bare er en slags hobby, som ikke har krav på statlig støtte. Men da må vi først innføre en distinksjon som er helt vanlig blant religionsvitere og sosialantropologer, nemlig mellom teologi på den ene side og ritualer på den andre. Når det gjelder teologi, varierer denne fra religion til religion på en måte som er til dels innbyrdes motsigende. Staten, som bør ævre rasjonell, burde ikke kjøpe selvmotsigelser. Hvis det faktisk var teologi som skulle kjøpes, ville det være best å gjeninnføre statskirken, og kjøpe bare én teologi, og erklære alle de andre som vranglære, slik det gjøres i muslimske land.

Når det gjelder ritualer, er det riktignok slik at disse også varierer fra religion til religion. Men noen av dem fungerer likevel likt på tvers av teologisk uenighet, og oppfyller basale behov som angår alle i et samfunn, uansett religiøs tilknytning. Jeg tenker på to typer ritualer som behandler det mest skremmende vi kan oppleve i vår tilværelse: Individuell død og kollektive katastrofer. Her kan religioner tilby begravelsesritualer, når en elsket dør. Og de kan tilby sorgsamlinger, når noe forferdelig som bryter med freden, inntreffer, eller truer hele samfunnets eksistens (terrorhandlinger) Gjennom begravelsesritualer gis de etterlatte en sørgeprosess som bringer dem videre i livet. I sorgsamlinger gis samfunnsmedlemmer, selv om de selv ikke har mistet sine nære, en anledning til å kommunisere og dele sitt eksistensielle sjokk og uttrykke deltagelse med hele samfunnet. Kirker og moskeer åpnes, og folk kan komme inn og bare sitte stille, enten man tror på teologien eller ikke. (Se bare hvordan dette fungerte etter 22. juli.)

Teologiske forklaringer i slike situasjoner er uansett fullstendig irrasjonelle, og blir i det store og hele sett bort fra av deltakere, som dessuten like gjerne er ikke-troende: Her finner vi det klassiske ondes problem: Hvordan kunne allmektige guder både være gode og tillate at barn pines? Jo mer rasjonelle (moderne) et demokrati blir, jo mer umulig er det å komme med teologiske bortforklaringer av denne typen. Her står vi heller overfor et stort mysterium som teologi ikke har noen ting å si . Derimot kan ritualer meditativt og emosjonelt transportere oss gjennom dem.

Snarere vil jeg si at religiøse teologier slett ikke har hjulpet vårt demokrati, og slett ikke har fungert som verdigrunnlag for resten av Grunnloven, hvor jo menneskerettigheter nå er inkorporert, slik det sies i §2. Den sekulære demokratiske staten er heller et resultat av frigjøring fra religioner. Teologisk har religionene nemlig en rekke egenskaper som står i strid med demokratiet: Religioner er autoritære og dogmatiske og maktmonopolistiske, og bygger på tro på tekstlige åpenbaringer av overmenneskelig karakter, som dessuten fungerer som et tolkingsmessig smørgåsbord. Demokratiets natur er derimot egalitært og bygger på rasjonalitet og felleskap, både i den politiske beslutningsprosessen og i vitenskap. Denne rasjonaliteten er åpen, slik Popper skildrer den: Den gir ingen absolutte svar.

Men hvis det er slik at det bare er ritualer, og ikke teologi som staten kan ha interesse av å kjøpe, må det følge at statlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn i alle fall må kuttes kraftig, så mye at disse samfunnene, inklusive Dnk, må bli avhengig av bidrag fra medlemmene selv. Her har vi en god modell fra Sverige. Hvert medlem av et tros- og livssynssamfunn som markerer dette på sin selvangivelse, betaler en tros-og livssynsskatt til det samfunnet vedkommende tilhører. Dette er en enkel likebehandling, som egentlig ligner på det systemet vi hadde under Dissenterloven av 1891, der dissentere slapp kirkeskatt. (Men fortsatt gjenstår problemet med hvilke tros- og livssynssamfunn som skal godkjennes som slike skattemottakere: Hva med supporterklubben for mitt fotballag?)

Så hvorfor blir ikke denne svenske ordningen omfavnet av Dnk? Av samme grunn som gjorde at loven av 1891 ble erstattet, etter hvert med den vi har i dag: Dnk frykter at mange da vil melde seg ut av Dnk, noe som skjedde i Sverige. Og slik man fryktet i 1890-årene, da man stilte strenge krav til motivasjonen for utmeldelse, med pinlig gransking av hjerter og nyrer.

Så dette handler ikke lenger om religion, men om makt. Jeg må derfor bli tilgitt hvis jeg karakterisere forslaget fra Trond Bakkevig i en kronikk i Aftenposten 24. januar i år som både flaut og lett gjennomskuelig: Han godtar en tros- og livssynsskatt som fordeles til de enkelte samfunnene. Men «de som ikke tilhører noen slike, må også betale, men deres skatt går videre til universitetet eller en humanitær organisasjon.» Ved en slik ordning, sier han, «bekrefter samfunnet religionenes samfunnsbyggende rolle». Det siste har jeg allerede benektet, og selv Bakkevig må innrømme at dette umulig kan gjelde alle religioner. Eller mener han at islam har vært spesielt samfunnsbyggende, spesielt når det gjelder demokratiutvikling?

Jeg mener altså at Bakkevigs modell både er et snedig middel til å skaffe Dnk penger (unngå utmeldelser av økonomiske grunner) og en form for paternalistisk godhetstyranni (tvinge alle til å velge ut et godt formål å støtte.) Friheten i et moderne demokrati må også omfatte retten til å la være å engasjere seg i «det godes tjeneste».

Det kan også være at man likevel er et godt menneske selv om man mener at det er velferdsstaten/u-hjelp som skal ta seg av gode formål gjennom fordeling av den vanlige skatten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden