DEBATT

I motsetning til finanskrisen fra 2007 kommer hendelsen som har utløst dagens økonomiske krise fra en såkalt «sort svane», en helt uventet kilde: et nytt koronavirus, skriver Lars Peder Nordbakken.
I motsetning til finanskrisen fra 2007 kommer hendelsen som har utløst dagens økonomiske krise fra en såkalt «sort svane», en helt uventet kilde: et nytt koronavirus, skriver Lars Peder Nordbakken.

Dette er mye farligere enn finanskrisen

Når det økonomiske kretsløpet stopper opp på bred front samtidig og børsene er så preget av frykt at selv ikke gigantiske hjelpepakker gjør inntrykk, må ansvarlige politikere demonstrere at de virkelig forstår alvoret – og handle deretter.

Publisert

Denne økonomiske krisen starter annerledes og er annerledes enn finanskrisen 2007-2009. Den gang ble krisen utløst når det begynte å bli klart at en enorm mengde høyrisikable boliglån i USA ikke kunne betjenes. Tapene forplantet seg raskt gjennom et skjørt og kunstig oppblåst finansmarked, og den finansielle nedsmeltingen ble effektivt motvirket med en ukonvensjonell pengepolitikk og store finansielle støttetiltak. Fra USA skyllet de finansielle sjokkbølgene videre ut over Europa og resten av verden. Norske myndigheter var både heldige og dyktige den gang, og norsk økonomi og arbeidsplasser ble i liten grad berørt.

Det økonomiske kretsløpet

Denne gangen kommer den kriseutløsende hendelsen fra en såkalt sort svane, en helt uventet kilde: et nytt koronavirus fra Wuhan som sprer seg raskt over hele kloden, og som allerede har fått navnet pandemi. For å forstå hvor annerledes det er denne gangen kan det være til hjelp å tenke på norsk økonomi som et sammenhengende inntektskretsløp. Når vi betaler for varer og tjenester skaper vi inntekter for andre. Og slik er vi alle, på en eller annen måte, forbundet med hverandre i et integrert økonomisk kretsløp. I normale tider har vi så stor tillit til dette kretsløpets velsmurte funksjonsmåte at vi knapt ofrer en tanke til realitetene bak: markedene som forbinder oss økonomisk med hverandre, og som gjør at vi alle står i et gjensidig samarbeids- og avhengighetsforhold gjennom en spontant ordnet arbeidsdeling.

Som en naturlig konsekvens av globaliseringen er dette kretsløpet over tid blitt stadig mer finmasket, og verdikjedene er blitt mer internasjonalt integrerte, med global rekkevidde. Når kinesisk økonomi plutselig stopper opp får det derfor konsekvenser i stor omkrets. I skrivende stund er eksempelvis de fleste bilfabrikker i Europa i ferd med å stanse opp produksjonen på grunn av mangel på delleveranser. Inntektene faller med ett bort, helt ulikt under finanskrisen, ansatte permitteres, underleverandører og samarbeidspartnere blir skadelidende, og hele lokalsamfunn blir preget av pessimisme. Og det er før vi begynner å tenke på koronapandemiens konsekvenser i vårt eget land.

Forstoppelsen

Helsetrusselen fra koronaviruset kommer på toppen. Drastiske tiltak for å stoppe smittespredning setter folk i karantene, mange blir hjemmekontorister, og en rekke næringsvirksomheter blir i realiteten stanset på ubestemt tid, enkelte tjenesteytende næringer og yrker blir til og med påbudt å innstille virksomheten. Og når oljeprisen samtidig synker til under 30 dollar fatet blir også offshore- og leverandørindustrien rammet der det smerter aller mest. Kort fortalt: dette er en krise som langt overgår finanskrisen, både i alvorlighet, omfang og samtidighet.

Selv om vi vet at den bråe forstoppelsen i både det norske og det internasjonale økonomiske kretsløpet vil bli tidsbegrenset er den krisen vi nå står overfor svært alvorlig, også på sikt. For det første rammer den tilnærmet alle næringer samtidig, og den gjør det med global samtidighet. Dessuten er den massive tilbuds- og etterspørselskollapsen nødt til å treffe finanssektoren i neste omgang, en sektor som bare delvis er friskmeldt siden finanskrisen. Frykten har for lengst inntatt børsene, noe de massive kursfallene i den senere tid vitner om, og børsene viser, illevarslende nok, ikke engang tegn til å bli stagget av gigantiske stimuleringspakker fra både regjeringer og sentralbanker. Slik var det heller ikke under finanskrisen.

USA, Kina og EU

Hvis Martin Wolf i Financial Times og Mohammad El-Erian i Allianz har rett, er det særlig grunn til å engste seg for USA. I USA har aksjekursene i lang tid blitt hausset kunstig opp av lave renter forsterket med skattekutt og en særegen boom i tilbakekjøp av aksjer i egne selskaper, med gunstige effekter på lederbonusene på kort sikt – og destruktive effekter på fremtidsrettede investeringer i næringslivet. Fallhøyden på aksjekursene er som en konsekvens høy i utgangspunktet, og nedturen i form av verdifall kan bli desto alvorligere. På toppen av dette kommer at Trump-administrasjonen, selv i oppgangstider, har økt budsjettunderskuddet kraftig etter store skattekutt. Landets finansielle kapasitet er dermed allerede i utgangspunktet alvorlig svekket, i en situasjon hvor den burde vært styrket.

Men, hva vet vi egentlig? Selv om Kina nå viser tegn til å ha startet opphentingen til mer normale tider, tyder noen estimater på at fallet i BNP for de to første månedene i år, sammenlignet med samme måneder i 2019, har vært på rundt 13 prosent. Etter finanskrisen satt Kina ut i livet tidenes største stimulansepakke på henholdsvis 9,4 prosent og 10,0 prosent av BNP i årene 2009 og 2010. Det samlede kinesiske gjeldsnivået økte derfor også kraftig, samtidig som Kina på avgjørende måte bidro til å løfte opp verdensøkonomien etter finanskrisen.

Det mange frykter nå er at Kina ikke lenger har finansiell kapasitet til å bidra med noe lignende, og trolig vil prioritere sikring av finansiell stabilitet langt høyere enn etter finanskrisen. Det er heller ikke godt nytt for verdensøkonomien. Den største tjeneste Kina denne gangen kan gjøre for verdensøkonomien er trolig å være den første store økonomien som lykkes med å vende økonomien tilbake til det normale.

Den tredje store økonomiske blokken i verden er EU. Under finanskrisen satte EU-landene inn svært begrensede budsjettstimulanser (ca. 1,5 prosent av BNP). Til sammenligning er det beregnet av de foreliggende forslagene ligger på ca. 4 prosent av BNP, med andre ord markert sterkere. Spørsmålet er imidlertid om dette er nok i møte med denne krisen.

Hvor dypt blir fallet?

Hvor dyp den krisen vi nå ser konturene av vil bli, er det ingen som kan vite. Men dersom Deutsche Bank har rett, kan USA komme til å oppleve et fall i BNP for 2. kvartal 2020, sammenlignet med 2. kvartal 2019, i størrelsesorden 13 prosent. Til sammenligning var det dypeste fallet under finanskrisen på 8,4 prosent av BNP, fra 4. kvartal 2007 til 4. kvartal 2008.

Det vi bør ta høyde for, ikke bare for verdensøkonomien, men i høyeste grad også for Norge, er at akkurat denne krisens anatomi ser ganske annerledes ut enn sist. Nå opplever vi en alvorlig forstoppelse i hele det økonomiske kretsløpet samtidig. La oss, som en italiensk økonom har vist, foreta et tankeeksperiment, og anta at krisen blir kortvarig, la oss si på tre måneder. Anta videre at den økonomiske aktiviteten den første av disse månedene kun er på 50 prosent av det normale, og videre løfter seg til 75 prosent av det normale de neste to måneder, for så å vende tilbake til det normale. I et slikt scenario vil BNP på årsbasis falle med rundt regnet 10 prosent – altså sterkere enn under finanskrisen.

Skulle dette bli tilfellet for Norge, snakker vi kanskje om tidenes kraftigste økonomiske tilbakefall. Håpet er at vi klarer å vende tilbake til det normale igjen, langt raskere enn på 1930-tallet. Skal vi lykkes med dette må den norske stat gjøre det den kan for å holde oppe bedrifters og enkeltpersoners inntektsstrømmer på en rask og treffsikker måte. Det regjeringen har annonsert til nå er trolig bare småpenger, sammenlignet med størrelsen på utfordringen. Det er derfor å håpe at regjeringen er i stand til å forstå alvoret i den aktuelle økonomiske situasjonen, og handle deretter. Nå er det handlinger som teller. Ord kan fort bli fattige i en slik situasjon, eller enda verre, de kan bli direkte farlige, og bidra til å spre frykt og fremtidspessimisme.

Global synkronisering er kritisk

Men det gjenstår en faktor som kan ødelegge hele oppturen: selve forstoppelsen i det økonomiske kretsløpet. Det hjelper lite å pøse på med offentlige penger hvis maskineriet som skal igangsettes er blokkert. Det vil si at effekten av stimulansetiltak er kritisk betinget av at det løses opp i mange av de restriktive tiltakene som nå undergraver verdiskapende aktivitet. Det sier seg selv at dette er en svært vanskelig balansegang opp mot det overordnede helsepolitiske målet om å kontrollere og forsinke smittespredningen.

Problemet for lille Norge i denne økonomiske krisen er at vi i mye større grad enn under finanskrisen er prisgitt utviklingen internasjonalt. Ikke fordi norsk økonomi er blitt mer åpen, men simpelthen fordi denne krisen rammer så mye bredere og samtidig – med umiddelbar global rekkevidde. Det betyr at ingen land har noen som helst realistisk sjanse til å lykkes alene. Det trengs derfor et minstemål av global synkronisering og samarbeid for at vi alle skal komme ut av denne krisen i god behold.

Hadde bare det internasjonale samarbeidsklimaet vært bedre enn det faktisk er. Det bør i det minste forstås som en vestlig tragedie, hvis det nok en gang skulle bli slik at det er Kina som redder verdensøkonomien.