Spaltist

Finnes det noe negativt med kunnskap?

Det var orakelet i Delfi som sa at Sokrates var den viseste mannen på jorden. Når han erkjenner at han ikke vet, kjenner han seg selv, sine begrensninger og sine muligheter, skriver Mathilde Fasting.

Bilde: Pixabay / CC0.

Med dagens kunnskapsoverflod kan hvem som helst bli et «very stable genius». Men å bli klok, det er noe annet.

Kunnskap har mennesker villet ha siden antikken. Da de første universitetene ble grunnlagt, var målet kunnskap. På universitetet skulle man lære alt.

Dantes Guddommelige komedie oppsummerer en hel verden av motiver og ideer i vestlig middelaldertekning. Dante ville skrive en bok som ga svaret på alt, omfattet alt og som skulle kunne konkurrere med Bibelen.

Den gotiske katedralen var et fysisk uttrykk for det encyklopediske ideal – for dem som ikke kunne lese. Den gotiske katedralen kunne fortelle det samme budskapet som de lærde kunne finne i et leksikon, til alle mennesker – gjennom syn, hørsel og følelser. Man trengte ikke å kunne lese for å oppfatte harmonien og helheten i skaperverket.

I Middelalderen var idealet å ha full oversikt, med religionen som det naturlige sentrum for all viten. Universitetet, katedralene og Dante er alle representanter for troen på kunnskap, for den menneskelige tørsten etter å få vite og forstå. Og de viser tydelig frem det encyklopediske kunnskapsidealet i høymiddelalderen, som en gang for alle ble forlatt etter opplysningstenkernes storstilte prosjekt om å samle all kjent kunnskap i encyklopedier på midten av 1700-tallet.

I dag er dette en absurd tanke, all kunnskap kan ikke samles, og ønsker vi kunnskap, er den tilgjengelig på Google, bare et tastetrykk unna. Men er vi mer kunnskapsrike eller mer kunnskapsløse enn tidligere, selv om vi har all verdens faktakunnskap tilgjengelig? Har vi beholdt troen på at kunnskap gir innsikt og forståelse?

Grunnen til at jeg vil reflektere rundt dette, er at jeg noen ganger nå har deltatt i NRK Ekkos nye programpost, Antipanelet. Her blir vi utfordret til å se begreper fra den motsatte synsvinkelen av den vi vanligvis har. Det kan bety at vi spør oss hva som er problematisk med kunnskap, eller hva som er bra med et begrep vi vanligvis tenker på som noe negativt.

For er det noe som er negativt med kunnskap? Slik vi snakker om det, tenker vi ofte at det ikke er det: Er det ikke kunnskap vi ønsker å ha, er det ikke det vi har strebet etter siden antikken? Skal vi ikke være et kunnskapssamfunn? Er ikke kunnskap «den nye oljen»?

Det problematiske med kunnskap er kunnskapsløshet – den manglende evnen til å reflektere over hva vi vet, hva vi kan vite og ikke vite.

Jeg startet min refleksjon i Antipanelet om kunnskap ved å gå tilbake til antikken og til Sokrates, klodens klokeste mann, som visstnok skal ha uttalt de berømte ordene: Virkelig visdom er å vite hva en ikke vet. Han jaktet på sannhet og innsikt ved å stille spørsmål, være kritisk. Det er en helt avgjørende innsikt, fordi den peker på at det er evnen til refleksjon som er viktig, til å vite hva kunnskap er og hvordan den kan bidra til forståelse.

En annen arv fra antikken er skillet mellom å ha kunnskap – techne – og på å være klok, grekernes begrep fronesis. Essensen er at kunnskap må brukes på en god måte. Den virkelige kloke vet hvordan kunnskap brukes. Man må evne å skille erfaring – kunnskap om det enkelte – og viten – kunnskap om det allmenne – har man viten, kan man også forklare hvorfor. Har man det første, har man ikke nødvendigvis det andre.

Kunnskapstørsten har bare fortsatt. Med dagens utvikling av roboter, AI, bioteknologi og annen avansert vitenskap kan vi skape nær sagt hva som helst. Vi kan også trene roboter til å overta mange menneskelige oppgaver.

I dag har vi ikke Sokrates, men i stedet Trump som selv sier han er: «A very stable genius.»

Kunnskapen har vi, eller vil vi snart få, men spørsmålet er om vi vil bruke den og hvordan vi vil bruke den. Utfordringen blir ikke bare å kunne skille god og dårlig kunnskap, stille spørsmål og tenke kritisk. Vi har tilgang til kunnskaper som Dante eller encyklopedienes forfattere bare kunne drømme om.

Det problematiske med kunnskap er kunnskapsløshet – den manglende evnen til å reflektere over hva vi vet, hva vi kan vite og ikke vite, og tendensen til å tro at vi blir klokere bare fordi vi har all verdens kunnskap, god eller dårlig, et tastetrykk unna.

Det var orakelet i Delfi som sa at Sokrates var den viseste mannen på jorden. Når han erkjenner at han ikke vet, kjenner han seg selv, sine begrensninger og sine muligheter.

Det var nettopp det som møtte en besøkende til Apollontempelet i Delfi: «Kjenn deg selv». I dag har vi ikke Sokrates, men i stedet Trump som selv sier han er: «A very stable genius.»

Så kan man jo reflektere over hvem som kjenner seg selv best, Trump eller Sokrates.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden