Politikk

Finnes europeiske høyreradikale?

Det kan virke som om deler av norsk høyreside er allergiske mot all omtale av dem selv. Alt er feil og vondt ment, selv når det åpenbart ikke er det.

Det kan virke som om deler av norsk høyreside er allergiske mot all omtale av dem selv. Alt er feil og vondt ment, selv når det åpenbart ikke er det.

Hans Rustad og Helle Merete Brix reagerte nylig på at Øyvind Strømmen omtaler Document.no som et høyreradikalt nettsted. Rustad mener at når Strømmen sier «høyreradikal», hører folk i stedet «høyreekstrem og revolusjonær». Ordbruken fører tankene over på nazistene, noe som er et tilsiktet forsøk på å sverte en politisk motstander.

Og Frp-rådgiver Anne Kristine L. Toje kritiserte i Minerva i april Anders Ravik Jupskås og Ketil Raknes for å gjøre det samme, når de omtaler Fremskrittspartiet som høyrepopulister. Hun mener de er fordomsfulle venstreakademikere som forsøker å ta knekken på Frp ved å assosiere dem med ytterliggående europeiske partier.

Document-redaksjonens avsky mot Øyvind Strømmen er et kapittel for seg selv. Alle som skriver der tolker alt han sier i verste hensikt. Dette til tross for at Strømmen er en av de få personene i norsk offentlighet som bruker merkelapper som høyreradikal på en ryddig måte. Kaller han noen for høyreradikal, høyreekstremist, eller fascist, så forklarer han også nøyaktig hva han mener med det.

Det gjør også Anders Ravik Jupskås ved Institutt for statsvitenskap på UiO. Han hadde en oppklarende kronikk i Dagbladet i november 2011 om forskjellen mellom høyreekstremisme, høyreradikalisme, og høyrepopulisme. Jupskås kritiserer de som blander alt dette sammen. Høyreradikale og høyrepopulister har mye til felles, men mot høyreekstremistene går det et skarpt skille.

Og alle som har fått med seg innslagene SV-rådgiver Ketil Raknes har hatt på NRK Ekko i sommer om høyrepopulismen i Sverige, Danmark, og Nederland, basert på boken Toje kritiserer, har blitt slått av hvor fordomsfritt han beskriver sine politiske fiender. Det virker rett og slett som om han vet hva snakker om, og ønsker å belyse i stedet for å sverte.

Ingen unskyldning
Rustad og Brix har rett og slett ikke fått med seg at når Strømmen bruker ord som høyreradikal, så er det ikke for å blande det sammen med høyreekstremisme, men for å holde dem adskilt.

Den viktigste forskjellen for Strømmen er at høyreekstremister, i likhet med venstreekstremister, er anti-demokratiske og voldelige. Høyreradikale jobber innenfor demokratiet, ekstremister jobber mot det. Radikale snakker, ekstremister skyter, eller drømmer om å skyte.

Dette er ikke en detalj. Det er en grunnleggende forskjell.

Og Toje har ikke fått med seg at når Jupskås og Raknes snakker om høyrepopulister, gjør de det for belyse de politiske strømningene som har preget Europa de siste tiårene. Ordet knytter partier som Frp og Sverigedemokratene sammen, ikke for å sverte Frp, men fordi man antar at de er utslag av en felles trend.

Noen trekker slike sammenligninger for å sverte Frp. Men det krever mye vrangvilje å hevde at Jupskås og Raknes gjør det.

Det er kanskje ikke så underlig at miljøer som har blitt svertet så mye som Document og Frp har blitt, ikke lenger klarer å fange opp når politiske motstandere beskriver dem på en redelig måte.

Men jeg vil ikke unskylde det. Det er ikke bra nok. De har ikke hørt etter. De burde ha fått med seg dette nå.

Kontrasten til de de kritiserer er forstemmende. Plutselig ser jeg for meg en nær framtid hvor de kunnskapsløse moralistene stort sett befinner seg på høyresiden, og SV er full av saklige realister som vet hva de snakker om. For en fryktelig tanke. Jeg kommer til å savne venstremoralistene når de er borte.

Muddes høyreradikale
Men Toje har ett godt poeng: Å snakke om en felles europeisk høyreradikalisme og høyrepopulisme, er å knytte sammen politiske partier og miljøer som er svært forskjellige fra hverandre.

Det er ikke galt i seg selv. Men jeg lurer på om de allikevel er for forskjellige til at vi kan bruke disse merkelappene til noe fornuftig.

De som snakker om dette temaet støtter ofte seg på den nederlandske statsviteren Cas Mudde. I boken Populist Radical Right Parties in Europe definerer han høyreradikalere som nativister (sjåvinistiske nasjonalister) med autoritære trekk, mens høyreekstremister i tillegg er anti-demokratiske, og dermed potensielt voldelige.

Mudde lister opp en lang rekke europeiske partiene som han anser for å være høyreradikale populister.

Listen inneholder mye rart. Her finner du både de islamfryktende israelsvennene i belgiske Vlaams Belang, antisemittene i franske Nasjonal Front, og de anti-vestlige antisemittene i russiske LDPR. Du finner partier som heller i autoritær retning, som LDPR, og de som er mer konservative, som Dansk Folkeparti, (som Strømmen sammenligner Document med).

Mudde er helt åpen på at disse partiene er svært forskjellige fra hverandre, og er vanskelig å gruppere sammen. Men han gjør det allikevel.

Det finnes mange meninger om hvilke partier som bør omtales som høyrepopulister og høyreradikale. Snakker man om høyreradikale, faller ofte Frp utenfor, fordi de ikke er radikale nok. Snakker man om høyrepopulister, som Raknes gjør, faller Frp innenfor, og havner i samme kategori som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og nederlandske Frihetspartiet.

Men uansett hvor du trekker grensen, ender du opp med å gruppere sammen partier som ikke kan fordra hverandre, og du stenger ute partier de selv ønsker å sammenligne seg med, slik Frp gjør med danske Venstre.

Populisme
Gir det egentlig mening å gruppere så forskjellige partier fra så mange forskjellige land?

Ja, litt. Populist er en grei merkelapp. Den betyr at partiene kanaliserer tanker de etablerte partiene ikke har fanget opp, gjerne med en anti-elitistisk vinkling. Høyrepopulist gir også litt mening, fordi partiene blir identifisert med høyresidene i hver sine land, selv om de sjelden er spesielt markedsliberale. Og skepsisen til etniske minoriteter et klart fellestrekk som ofte skiller dem fra de etablerte partiene.

Men at det er mulig å trekke opp dette skillet, mellom høyrepopulistene, høyreradikalerne, og de andre, betyr ikke at det forteller oss noe verdifullt, eller at det identifiserer en felles europeisk trend.

Populisme er en tom ideologi, en strategi hvor de som befinner seg på utsiden av det gode selskap bruker en folkelig og demokratisk retorikk for å angripe de som står på innsiden.

Populismen gjenspeiler dermed det politiske landskapet i landet den oppstår i. I land hvor de etablerte partiene ikke fanger opp ideer fra høyre, får du høyrepopulister. Er det ideer fra venstre de ikke fanger opp, får du venstrepopulister.

At det finnes mange høyrepopulistiske partier i Europa forteller oss noe om hva de politiske landskapene i Europa har til felles. Men det sier ikke nødvendigvis noe om hva de høyrepopulistiske partiene har til felles.

Etniske minoriteter
Kritikken mot etniske minoriteter er derimot et klart likhetstrekk mellom disse partiene. Noen hater dem, andre er bare skeptiske, men mange har et bilde av en trussel som, slik Mudde beskriver det, er på innsiden av staten men på utsiden av nasjonen. En indre fiende.

Men hvorfor skal vi begrense oss til etniske fiendebilder? Andre partier har andre fiender, langs klasselinjer eller kulturelle linjer. Sosialistene frykter de rike, etablerte partier frykter høyrepopulister.

Og sekulære omtaler ofte konservative kristne med samme avsky og kunnskapsløshet som islamhatere omtaler muslimer.

På NRK Ekko fortalte Raknes at høyrepopulister avviser den toleransen som preger de etablerte partiene. Her avslører han nok SV-brillene sine. For når ble egentlig de etablerte partiene i Norge tolerante? Alle oppfører seg i blant som verdiveivalsere mot skumle grupper som lever på en annen måte enn dem selv.

Er etnisk mistenksomhet så grunnleggende forskjellig at vi kan skille det ut for seg selv?

Kanskje bør vi heller se på alt dette som symptomer på sosial segregering, hvor ulike grupper i samfunnet ikke snakker med hverandre, ikke forstår hverandre, og ikke liker hverandre.

Og hva skjer når de innvandringskritiske ideene plukkes opp av etablerte partier? Skal vi fortsette å gruppere Fremskrittspartiet med Sverigedemokratene, hvis avstanden er kortere til Arbeiderpartiet?

Relative høyre- og venstresider
Det alvorligste problemet med merkelappene høyreradikal og høyrepopulist er det ordet alle tar for gitt: Høyre.

Problem er ikke at mange av disse partiene står til «venstre» i økonomiske spørsmål. Markedsliberale har ikke monopol på høyresiden.

Problemet er at ordene «høyre» og «venstre» er relative til tid og sted. De betyr ingenting i seg selv. De har forskjellig betydning i forskjellige land, og de endrer seg over tid. Amerikansk venstreside står ofte til «høyre» for norsk høyreside. Tysk høyreside i 2012 har ingenting å gjøre med tysk høyreside i 1932.

Det finnes alltid et høyre, og alltid et venstre, fordi mennesker naturlig deler seg i to grupper. Det er bare slik vi er. Vi skaper to motpoler, og plasserer oss selv et sted i mellom. Men det finnes ikke noe evig og universalt høyre, eller noe evig og universalt venstre, bare en evig og universal polarisering.

Disse motpolene er alltid knyttet til en bestemt politisk kontekst, en bestemt politisk offentlighet alle orientere seg etter.

Tyskland er en slik kontekst. Norge er en slik kontekst. Europa er det ikke. Kanskje blir EU det en dag, men foreløpig er de nasjonale aksene viktigere.

Det fungerer riktignok sånn halvveis å snakke om europeiske høyreradikale og høyrepopulister, fordi høyresidene har flere ting til felles. Men ordene gir inntrykk av et enhetlig fenomen, en bølge som feier over kontinentet.

Men det finnes altså ingen europeisk høyreside, bare europeiske høyresider.  Vi har hver våre offentligheter, med hver våre politiske akser, fordi vi har hver våre politiske kulturer, og hver vår historie.

Det vi derimot har til felles er ideene. Det finnes europeiske sosialister, europeiske sosialdemokrater, europeiske  markedsliberalister, europeiske konservative – og europeiske antisemitter, kontrajihadister, nasjonalister, og fascister.

Vi setter ideene sammen på ulike måter i ulike land, men selve ideene har mye til felles. Derfor gir det mening å snakke om en innvandringskritisk strømning i Europa de siste tiårene.

Dette er en strømning som også har påvirket de etablerte partiene. Når vi kun ser på den innvandringskritikken som kommer fra populister på høyresidene, ser vi bare halve bildet.

Begrepstømming
Og selv innenfor en bestemt politisk kontekst kan ord som «høyreradikal», «venstreradikal», «høyreekstremist» og «venstreekstremist» være mer forvirrende enn oppklarende.

Jeg vet hva «høyre» betyr i Norge i 2012, men «høyreekstrem» kan være så mangt. Det fungerer heller som et kodeord for «det som var høyre i en annen kontekst for 70 år siden».

Jeg lurer på om vi kanskje bør avskaffe disse ordene en gang for alle.

Når jeg bruker dem selv, er det ofte fordi jeg ikke har en klar forståelse av ideene jeg snakker om. Hva betyr det egentlig å snakke om venstreradikale i Norge i dag? Mener jeg sosialister, og finnes det egentlig noen av dem lenger? Jeg er sannelig ikke sikker. «Venstreradikal» blir en klisjé, et ord jeg kan bruke uten å tenke.

Og de gangene jeg vet hva jeg snakker om, og allikevel bruker slike ord, blir ikke forståelsen min formidlet til leseren. Hvis jeg tenker kontrajihadist, og skriver høyreradikal, eller tenker kommunist, og skriver venstreekstrem, så forsvinner viktig informasjon på veien. Jeg burde heller vært konkret, slik at jeg kan formidle det jeg vet.

Høyrepopulist og venstrepopulist gir derimot mer mening, så lenge vi knytter dem til en bestemt politisk kontekst. Frp er norske høyrepopulister, ikke europeiske. Derimot tilhører de en strømning av europeisk innvandringskritikk.

Vanskelig å bruke til noe fornuftig
Innvendingen min mot ord som høyreradikal er og høyrepopulist altså ikke at de som bruker dem gjør det for å sverte. Og innvendingen er heller ikke at det er umulig å definere dem. Det er fullt mulig å definere dem, og bruke dem på en ryddig måte. De som gjør dette, fortjener applaus.

Innvendingen min er at det er vanskelig å bruke disse ordene til noe fornuftig, og veldig lett å bruke dem feil. Vi tror de peker på noe som er felles og viktig. I stedet peker de på noe som ikke finnes, og vekk fra det som er viktig.

La oss heller snakke om hvordan ideer dukker opp på ulike steder, og til ulike tider. Noen ganger til venstre, andre ganger til høyre, eller i sentrum. Noen ganger på en ekstrem måte, andre ganger radikalt eller moderat. Noen ganger i populistiske partier, andre ganger i etablerte partier.

Der er det mange interessante historier å fortelle, og de kan være mye mer skremmende enn halvdankete nyhetsartikler om «høyreradikalismens fremmarsj i Europa».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden