Kommentar

Finnes det liv uten statsstøtte?

Det er ikke bare Islamsk Råd og Hege Storhaugs HRS om burde miste statsstøtten, skriver Jan Arild Snoen.

Bilde: Tore Sætre / Wikimedia CC 4.0

Islamsk Råd har mistet statsstøtten. Det samme bør skje med Human Rights Service - men også alle trossamfunn og en rekke andre organisasjoner.

Regjeringen har bestemt seg: Islamsk Råd (IRN) fratas statsstøtten. Samtidig vokser kravet om å frata Human Rights Service støtten, senest ved at Aftenposten tok til orde for det på lederplass.  Minervas Ivar Staurseth gikk inn for det samme forrige mandag, og jeg gjorde det i fjor. På venstresiden har kravet vært der lenge.

Gunnar Stavrum i Nettavisen advarer mot at ta bort støtten, som han tydeligvis mener dreier seg om støtte til medier med avvikende meninger. Men det har aldri vært den formelle begrunnelsen for støtten. Det dreier seg ikke om pressestøtte. HRS får støtte under posten Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet (kap. 496, post 71). (Stavrum vil for øvrig ta støtten fra IRN).

For IRN og HRS gjelder det at den formelle begrunnelsen for å gi støtte er at de skal bidra til henholdsvis dialog og integrering. Dersom de kan sies å ikke gjøre det, bortfaller begrunnelsen for støtten, og vi står tilbake med rene politiske hensiktsmessigheter.

HRS vil trolig overleve gjennom private donasjoner, små og store, men det er for meg åpenbart at det de holder på med ikke er integrasjonsarbeid, men politisk meningsytring og kamp for et bestemt politisk syn. HRS har en egen bevilgning fordi Frp krever det. Frp mener at HRS balanserer mange organisasjoner på den innvandringsliberale siden som også får statsstøtte. Hvorvidt støtten til HRS fortsetter, avhenger av hestehandler innad i regjeringen og med mellompartiene, og har lite med saklige argumenter å gjøre.

Bråket i IRN har vart lenge, men regjeringen har nølt med å ta fra dem støtten. Trolig har det noe med at dette kan oppfattes som anti-muslimsk, eller at myndighetene trenger en dialogpartner, og i det lengste har håpet at IRN kunne være denne.

Ingen frivillig frivillighet

Det underliggende premisset er at Norge trenger frivillighet, men frivilligheten overlever visstnok ikke uten statsstøtte. I 1994 redigerte tre ungdomspolitikere boken ”Grenser for politikk”. Det var nåværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, klima- og miljøminister Vidar Helgesen og André Støylen, som i dag bestyrer Norges største stiftelse, Sparebankstiftelsen DNB.

De tre skriver i innledningskapitlet om hvor viktig sivilsamfunnet er, men at vi i Norge knapt nok finner en organisasjon som ikke i det vesentligste er finansiert av det offentlige:

”For noen år siden skulle en internasjonal undersøkelse kartlegge frivillige organisasjoner, og presentere to organisasjoner fra hvert land. Presentasjonene av de norske organisasjonene ble sendt i retur; de var rett og slett ikke frivillige sett med internasjonale øyne. Norge har så vidt vi vet ingen fullt ut frivillig drevne, landsomfattende organisasjoner.”

Jeg er ikke sikker på at beskrivelsen er helt presis, men hovedpoenget står seg.

HRS vil trolig overleve gjennom private donasjoner. Men IRN kan bli borte, særlig fordi organisasjonen har mistet avtalen med Nortura om halal-sertifisering, som var dens andre økonomiske bein, og sto for betydelig mer enn statsstøtten. Kunne ikke de ulike muslimske organisasjonene se nytten av en samarbeidsorganisasjon, enten denne blir en erstatning for IRN eller en konkurrent til denne, og finansiere denne fra egne midler, evt. en ny Nortura-avtale? Vi får se.

På tide å la de troende finansiere kirker og moskeer

Men da er vi ved det neste leddet: Moskeenes, og kirkenes, midler er i all hovedsak skattepenger. I Norge er de samme politikerne som er overbevist om at religion og religiøse samfunn er svært viktig, like overbevist om at de fleste av dem ville gå dukken dersom medlemmene frivillig skulle finansiere dem. For å hindre diskriminering må alle få like mye per medlem – ikke bare religiøse samfunn, men også den konkurrenten på livssynsmarkedet som jeg selv er medlem i, Humanetisk Forbund. Av den grunn er HEF så vidt jeg vet den rikeste og best bemannede humanistiske organisasjonen i verden.

I realiteten er det slik at kristne frimenigheter får det aller meste av sine penger fra medlemmene, mens de muslimske samfunn, HEF og statskirken får det aller meste fra staten. Frikirkene ville altså klare seg godt, mens de andre måtte virkelig teste om deres medlemmer verdsetter dem.

Tullereligioner og solbergianerne

Denne nøytraliteten skaper nye utfordringer. For hva er egentlig et religiøst samfunn? Noen har laget det som fra utsiden fremstår som rene tulle-religioner for å kvalifisere til statsstøtte. Men de som dyrker spagettimonstre og reinsdyr har fått avslag. Byråkrater må altså inn å kvalitetsvurdere religionene, noe som i seg selv er ganske tvilsomt. Jeg synes jo at alt sammen er noe hokus-pokus – statsautoriserte trollmenn, som jeg pleier å kalle presteskapet. Og det er et krav for støtte at trossamfunnet ikke må krenke ”norsk rett og moral”. Har byråkratene lest de ”hellige” bøkene?

I forrige uke la kulturministeren frem et nytt forslag til begrensning, nemlig at trossamfunnene må ha 500 medlemmer i gjennomsnitt over de siste 15 år for å kvalifisere for støtte. På denne måten er det lettere å ekskludere Spagettimonster-kirken, men hovedmålet er trolig et annet, noe Helge Simonnes skriver om i Dagsavisen i dag: Å unngå små, ekstremistiske muslimske grupper.

Etter den nylig avsluttede valgkampen, der persondyrkelsen av Store Mor Erna Solberg og Norges Frelser Sylvi Listhaug nådde nye høyder, kunne man jo tenke seg at solbergianerne og listhaugianerne organiserte seg som religion, for å få støtte. Men det er jo ikke nødvendig. Partiene har allerede sikret seg sitt sugerør, og får 94 kroner i året i tilskudd per stemme. Det gjelder også småpartiene.

Selvfinansiert sivilsamfunn

Jeg ønsker meg et fritt sivilsamfunn, finansiert av medlemmer og donasjoner. Derfor har jeg tatt til orde for å fjerne statsstøtten til trossamfunn, noe bare Frp går inn for i sitt gjeldende program. Jeg gjør et unntak for partier, siden de spiller en nøkkelrolle i vårt demokratiske system og det er store ulemper ved å gjøre dem totalt avhengige av private bidrag.

Jeg har også gått imot støtte til interesseorganisasjoner som driver lobbyvirksomhet for bestemte politiske løsninger, og gjerne bruker sin statsstøtte til å jobbe for mer statsstøtte, slik bistandsindustrien bruker den såkalte ”informasjonsstøtten”.

Betyr det at det er utelukket å kanalisere offentlige penger til frivillige? Nei, men dette må være knyttet til konkrete oppgaver som ikke omfatter påvirkning og lobbyisme, enten den retter seg mot staten eller allmennheten. Frivillige må gjerne konkurrere med offentlige og kommersielle innen en rekke offentlige tjenester, med tilhørende finansiering. Bistandsorganisasjoner kan ha sin plass innenfor offentlige budsjetter.

Men noen, som Leger Uten Grenser, har valgt å ikke ta imot offentlige midler.  Det samme gjelder mormonene, som er verdensmestre i veldedighet. Det står det respekt av.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden