FRA ARKIVET

Foto: Stig Ove Voll
Foto: Stig Ove Voll

- Intet sunt militært planleggingsprinsipp å basere seg på mirakler

Det krangles heftig om Forsvarets fremtid. Minerva har bedt tidligere forsvarssjef Sverre Diesen forklare hvordan det er mulig at sentrale aktører i forsvarskretser kan være så uenige.

Publisert   Sist oppdatert

Det seneste året har debatten rast heftig om hvordan fremtidens forsvar skal se ut.

At Forsvaret må tilpasse seg en verden som er i endring, og at Russland representerer den mest åpenbare trusselen, er det bred enighet om. Likevel krangler altså viktige aktører i forsvarskretser om hvilken vei Forsvaret skal ta.

Uenigheten dreier seg helt konkret om hvordan vi kan forsvare Finnmark, som den mest utsatte del av landet i dagens trusselbilde. Mens noen mener at Finnmark på grunn av sin utstrekning og sitt terreng, ikke lar seg forsvare med tradisjonelle bakkestyrker, ønsker andre å styrke den tradisjonelle landmakten med flere soldater og flere tanks.

Sverre Diesen er en av de som har engasjert seg i debatten. Etter at han gikk av som forsvarssjef i 2009, har han markert seg som en aktiv samfunnsdebattant i forsvarsrelaterte spørsmål.

Minerva har bedt Diesen forklare hva debatten egentlig går ut på, og hvordan det er mulig å være så uenige.

De ulike posisjonene

-Alle ønsker vel at vi har et så robust forsvar som mulig. For å starte et sted; Kan du først kort skissere hovedlinjene i uenigheten?

Mange i hærmiljøet mener at man skal bevare og styrke Hærens mekaniserte brigade, forklarer Diesen, altså en brigade med stridsvogner og andre pansrede stridskjøretøyer.

Av historiske årsaker befinner den seg i det sterke forsvarsterrenget i Troms, hvor vi under den kalde krigen måtte regne med at et sovjetisk angrep ville komme.

- Den typen mer begrenset angrep fra Russland, som i dag er tenkelig, vil imidlertid ikke ramme Troms. Derfor vil denne brigaden måtte flyttes fra Troms til Finnmark og videre mot grensen til Russland – eller mot andre steder i Finnmark der et slikt begrenset angrep kan bli satt inn. Tanken er da at en slik brigade, med støtte fra Sjø- og Luftforsvaret, skal stå imot russiske styrker, helt til vi får hjelp fra våre allierte, forklarer Diesen.

En brigade er en større militær enhet som typisk består av flere bataljoner. I tillegg har den underlagt seg de støttefunksjoner den selv behøver av logistikk, artilleri og annen støtte. Brigadene er ikke fastsatt i størrelse, men norsk standard tilsier gjerne fra 3000 til 6000 soldater.

-Det høres vel greit ut. Så hva er motforestillingene?

-Vi som er uenige har pekt på flere ting. For det første er avstandene så store at en slik forflytning i utgangspunktet tar altfor lang tid. Jeg tror få her på Østlandet egentlig begriper hvor store områder det er snakk om.

Avstanden som disse hærstyrkene vil måtte flyttes over er altså fra 400 og opp mot 1000 km, forklarer Diesen. Han peker på simuleringer som viser at en slik forflytting vil ta flere døgn selv om ingen prøver å hindre det, og at vi dermed ikke vil kunne reagere raskt nok på et angrep.

Den tidligere forsvarssjefen går videre i å beskrive topografien på strekningen: Det fremkommer at denne forflytningen av militære styrker bare kan skje over en vei som i 300 kilometer går fra innerst i Lyngenfjorden gjennom et trangt og vanskelig terreng med en rekke skjæringer, tunneler og broer, og til Alta.

- Dette er flaskehalser som enkelt kan ødelegges med moderne våpen, påpeker han.

- Den militære teknologien har utviklet seg slik at man må ta med i betraktningen at Russland, i en slik situasjon, vil benytte seg av avstandsleverte våpen i form av moderne kryssermissiler mot disse flaskehalsene.

Diesen viser til at man fra Russlands militære engasjement i Syria de siste årene kjenner godt til disse missilenes rekkevidde, treffsikkerhet og virkning.

- Vi kan derfor med stor nøyaktighet beregne effekten av dem mot mål som broer eller veiskjæringer, og vi vet at det vil kreve et svært begrenset antall missiler for, med tilnærmet visshet, å gjøre brigadens ene fremrykningsvei ufremkommelig for lang tid.

Et slikt forsvarskonsept, som forutsetter at vi skal kunne flytte en mekanisert brigade fra Troms til Finnmark, forutsetter i realiteten at det skal skje et mirakel, konkluderer Diesen.

- Det er intet sunt militært planleggingsprinsipp, legger han til.

Forutsetter forhåndsvarsel

- Men de som mener at dette likevel er en rimelig løsning legger kanskje andre beregninger til grunn for vurderingen?

- Tilhengerne av dagens brigade vil si at man vil kunne få tilstrekkelig varsel mange dager før konflikten bryter ut, og at man dermed får tid til å forflytte seg. Det mener jeg er en både tvilsom og hasardiøs forutsetning i seg selv.

Brigaden vil dessuten fortsatt vil være avhengig av en åpen vei tilbake til Troms for støtte og etterforsyning, fordi forsyningslagre og andre logistikkinstallasjoner befinner seg der. En fremføring med skip, eller bruk av ferger der broer er ødelagt, er minst like sårbar som veiforbindelsen, legger Diesen til.

-Vi som er kritiske til denne tilnærmingen mener også at en enkelt brigade uansett er for lite til å kunne utrette noe operativt innenfor et såpass enormt operasjonsområde som Finnmark. Selv om de logistiske utfordringene lot seg løse, ville enten avstandene eller et negativt styrkeforhold overfor angriperen gjort det til en umulig oppgave.

- Og den alternative posisjonen mener altså at man heller bør tenke nytt, og satse på høyteknologi og avstandsleverte presisjonsvåpen?

- Enkelt sagt, ja. I en slik omlegging vil dagens brigade erstattes av et forband som opererer distribuert i små enheter over store områder som målinnvisere og ildledere. Altså lette enheter som har evnen til å bevege seg raskt og relativt ubemerket i terrenget, med hensikt om å overvåke aktuelle områder og å utløse avstandsleverte våpen som også vil kunne kombineres med autonome sensorer og våpen.

Det innebærer at Hærens avdelinger i Nord-Norge blir modellert etter andre tilsvarende spesialiserte enheter, som for eksempel Kystjegerkommandoen. Det betyr med andre ord ikke at det overhodet ikke ville være bakkestyrker i Finnmark, slik det ofte fremstilles, legger Diesen til.

Hva slags konflikt

-Men dette er vel også knyttet til hvordan man tenker at en konflikt vil utarte seg?

Det er et kjernespørsmål her, bekrefter Diesen.

- Det ene scenariet man har å forholde seg til er en bilateral konflikt, altså der Norge og Russland kommer i væpnet konflikt med hverandre. Den andre er en situasjon der Norge blir blandet inn i en allerede pågående væpnet konflikt mellom Russland og en eller flere av våre allierte.

En som har gått høyt ut med å argumentere for at forsvaret må utvikles for å møte sistnevnte scenariet; Altså en bredere, internasjonal konflikt, er tidligere sjef for e-tjenesten Kjell Grandhagen.

Ved Army Summit 2018 i september pekte han på etterretningsanalyser som tilsier at Russland ikke har ekspansjonistiske ambisjoner overfor Norge, og at fokuset derfor bør ligge på å forberede seg på en bredere konflikt.

I et slikt scenario blir Russlands såkalte «Bastionforsvar» et viktig utgangspunkt for Norges del. Altså at Russlands målsetninger overfor Norge handler om å skape seg en buffersone som strekker seg inn på norsk territorium.

Årsaken er at noen av Russlands aller viktigste militærinstallasjoner befinner seg på Kolahalvøya i Barentshavet.

Under den kalde krigen representerte området den nordlige grensen mellom stormaktenes interessesfærer og også en siste post i Sovjetunionens maritime tilgang til Atlanterhavet.

Dermed ble store deler av Sovjetunionens marine og strategiske kapasiteter plassert her.

Også i dag utgjør Kolahalvøya en maritim inngangsport for Russland til Atlanteren. Når Russland i senere år har blitt stadig mer selvhevdende på den internasjonale arena, har landet også kraftig oppgradert sin militære aktivitet i området, blant annet med en betydelig utvidelse av lagringskapasiteten for kjernefysiske og konvensjonelle missiler.

En verden i endring

Mange mener at det underbygger synet om at en potensiell konflikt mellom Norge og Russland vil ta form som en bredere internasjonal konflikt.

Diesen mener imidlertid at andre gjennomgripende endringer i verden bidrar til at man også må ta høyde for at en bilateral konflikt mellom Norge og Russland kan bli en realitet. Når alle medlemsland ikke lenger står overfor samme eksistensielle trusselen, som var tilfellet i den kalde krigen, svekkes den ubetingede solidariteten blant Nato-landene, påpeker han. Samtidig har vi sett en rask utvikling innen militærteknologien. Diesen peker på at en kombinasjon av disse to faktorene medfører at det i økt grad vil kunne bli attraktivt for Russland å bruke begrenset militærmakt overfor Norge som et middel for å fremme sine politiske mål.

-Jeg er enig med Grandhagen i at Russland neppe har planer om å utvide sitt territorium på vår bekostning. Men det er en rekke andre situasjoner hvor landet kunne tenkes å ville bruke begrenset militærmakt for å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på et bestemt område eller bøye seg for konkrete krav.

Dessuten, påpeker Diesen, er dette egentlig en irrelevant problemstilling når det kommer til spørsmålet om vi bør ha en mekanisert brigade eller ei: Årsaken er at det uansett er minst like urealistisk å flytte en slik brigade til Finnmark og operere der, i et scenario som tar høyde for at Russland vil fokusere på å ta kontroll over en buffersone for å beskytte sine militære interesser i området ("bastionforsvaret").

Ingen vil bestride at Norge er betydelig militært underlegne Russland. Og at ryggdekningen fra Nato, med garantien om at alliansens partnere vil komme oss til unnsetning ved et angrep, dermed er helt sentralt i norsk forsvarstenkning.

Med den kalde krigens slutt forsvant jo Nato-alliansens opprinnelige "raison d'etre". Siden har Nato på mange måter blitt et verktøy for supermakten USA, for «å holde orden i verden». Men nå virker det som at både amerikanere og europeere har gått lei av kostbare utenlandsoperasjoner med uklare målsetninger. Kinas fremvekst gjør dessuten at USA i økt grad vender oppmerksomheten østover. Da havner vel Europa og også Norge, i en slags geostrategisk bakevje, foreslår vi ovenfor Diesen.

- Er det dermed slik at de som ønsker å utvide en tradisjonell landmakt overvurderer lojaliteten til våre allierte?

-Ikke mer enn andre, egentlig. Uansett hvordan vi organiserer vårt eget forsvar vil Norge alltid være avhengig av allierte i enhver konflikt med Russland, svarer Diesen.

Han utdyper:

- Derfor er det norske forsvarets strategiske rasjonale i en slik konflikt å skape en situasjon som utløser alliert forsterkning – det vil si å aktivere den såkalte artikkel 5 i NATO-traktaten.

- Siden Norge strategisk sett er en øy, er det bare en stormakt med evne til maktprojeksjon over havet som kan forsterke Norge i en slik situasjon. I dag vil det i praksis si USA, og i en viss grad Storbritannia. For Norge betyr derfor det å utløse hjelp fra NATO å få amerikanerne på banen. Kommer amerikanerne, betyr det ikke så mye hva resten av NATO gjør.

Militærstrategiske vurderinger

Og her blir debatten interessant ut i fra militærteoretiske vurderinger, tenker Minerva. Blir Norge trukket inn i en allerede pågående krig, er strategien i stor grad satt. Men hva vi gjør dersom Russland flekser muskler mot oss og vi oppdager at vi står alene. Det er en annen og langt vanskeligere problemstilling.

I sitt essay i Norsk Militært Tidsskrift fra tidligere i år argumenterer Diesen for at høyteknologiske våpen nettopp vil være nyttige i et slikt scenario.

Ved Army Summit sa imidlertid Kjell Grandhagen det motsatte; At slike høyteknologiske våpen vil være farlige for Norge, da de raskt vil kunne føre til en eskalering som kommer ut av kontroll. Han gikk da så langt som å si at en slik opprustning av Forsvaret er en hårreisende strategi for Norge i møte med et Russland som er oss totalt militært overlegne.

-Tar altså Grandhagen feil? Og er det virkelig så lurt for lille Norge å utruste seg med slike våpen?

Grandhagens uttalelse beror på en fundamental misforståelse, da den tar utgangspunkt i en antakelse om at Norge vil ønske å bruke slike våpen mot strategisk viktige mål på russisk område, mener Diesen.

- Skulle dét vært tilfelle, er faren for en eskalering som Grandhagen påpeker, riktig. Hensikten er derimot å utelukkende bruke denne typen våpen mot russiske styrker som befinner seg på norsk territorium, eller som direkte virker mot mål i Norge fra internasjonalt farvann og luftrom, påpeker Diesen.

- Vi er ikke ute etter å eskalere en konflikt i annen forstand enn for å sørge for at det ikke blir mulig for Russland å gjennomføre en militæraksjon «under NATOs radar» og dermed uten at vi får nødvendig bistand utenfra, mener Diesen.

- Det verste scenariet for Norge er å havne i en situasjon der det dreier seg om et spørsmål som ikke berører de øvrige NATO-lands nasjonale interesser, og der maktbruken dessuten holdes på et meget begrenset nivå fra russisk side. Da kan det oppstå en konflikt som er «for stor for oss, men for liten for NATO», mener han. Diesen påpeker dessuten at utviklingen innenfor det man omtaler som hybridkrig, der det er uklart hvem aktørene som deltar i krigen representerer, også er en faktor som bidrar til å senke terskelen for en slik bilateral konflikt.

Nato ønsker landforsvar

Samtidig så er altså NATO tydelige på ønsket om at Norge skal satse på en styrking av det tradisjonelle forsvaret, med flere soldater, flere tanks og den man på fagspråket omtaler som en "mekanisert brigade".

– Norge kan også ta mål av seg til å ha en fullverdig brigade tilgjengelig på kort varsel. – med moderne panservogner, artilleri og luftvern – og å øke bemanningen og modernisere og bedre utstyret i den brigaden Norge allerede har, sa Nato-sjef Jens Stoltenberg tidligere i år.

-Hvis man gjør et raskt søk på google kan det fremstå som at store deler av Forsvaret ønsker å styrke forsvaret etter dets tradisjonelle modell. Hvordan kan det være at både sterke krefter i Forsvaret og til og med NATO, tar feil?

-Da må man forstå bakgrunnen for NATOs ønske, sier Diesen.

- Nato er egentlig mest opptatt av hva som skjer i Baltikum og Sentral-Europa. Alliansen ønsker dermed at Norge skal kunne bidra med å stille en mekanisert brigade til disposisjon for alliansen utenfor Norge.

Men det bunner ikke i en grundig analyse av den særskilte norske forsvarsutfordringen i nord, ikke minst ut i fra den helt spesielle geografien vi har å forholde oss til, påpeker han.

- At tilhengere av dagens brigade støtter seg på dette argumentet faller dessuten på sin egen urimelighet, mener Diesen. Årsaken, mener han, er at de samme kreftene samtidig ønsker å basere denne brigaden på vernepliktige mannskaper og mobiliseringspersonell, som det uansett ikke vil være politisk aktuelt å sende ut av landet for å slåss i Sentral-Europa.

Som svar på hvorfor så mange også ønsker en utvidelse av det tradisjonelle forsvaret, peker Diesen på at militære organisasjoner av natur er konservative og selvkonserverende.

- Forsvarssektoren er unik ved at hele problemstillingen den jobber ovenfor er hypotetisk, og at vi med andre ord ikke lever kontinuerlig i kontakt med den virkeligheten vi er til for å unngå. Det bidrar til at en faglig uenighet som ville vært utenkelig på andre områder, der man får et løpende korrektiv fra virkeligheten, er mulig her.

Men det er også snakk om identitetsmessige spørsmål, for eksempel knyttet til om hvorvidt Norge fortsatt skal være en nasjon med en hær som har et brigade-nivå, mener Diesen. Etter manges syn definerer brigadenivået hvorvidt et land har en «ordentlig» hær eller ikke, forklarer han.

- Disse vil hevde at brigaden er avgjørende fordi det først er på dette nivået man kan koordinere alle Hærens troppearter, som infanteri, artilleri, luftvern, og drive integrerte landoperasjoner. Historisk sett er det riktig, mener Diesen, man han peker samtidig på at teknologisk utvikling gjør at dette er i endring.

Alvorlige konsekvenser

Samtidig er det altså snakk om kanskje det viktigste forsvarspolitiske veivalget Norge står overfor i dag.

I Norsk Militært Tidsskrift advarer Diesen om at en feilinvestering nå vil kunne få skjebnesvangre konsekvenser for Norges evne til å forsvare seg i fremtiden.

-Det er riktig at en modernisering av Hærens stridsvogner vil være naturlig hvis vi først skal ha en mekanisert brigade. Men kjernespørsmålet er om en mekanisert brigade overhodet er egnet i forsvaret av Nord-Norge. Bruker vi milliardbeløp på stridsvogner nå, svekker vi derfor muligheten for mange år fremover til i stedet å anskaffe de våpensystemene som vil være bedre tilpasset oppgaven, utdyper han overfor Minerva.

- Blir debatten om Forsvarets fremtid like opphetet 2019 som den har vært i 2018?

- Utvilsomt, avslutter Diesen.