Debatt

Finnmark skal forsvares

Jeg har ikke samvittighet til å la deler av vår befolkning i stikken, bare fordi det er vanskelig å forsvare delen av landet der de bor, skriver oberstløytnant Aleksander Jankov.

Bilde: Henrik Røyne / Forsvaret

Vi som fortsatt tjenestegjør kan, på tross av hva enkelte hevder, forsikre befolkningen om at Lyngen kan forseres og Finnmark skal forsvares. Det betyr ikke at Hæren er tilstrekkelig utrustet og bemannet for alle fremtidige utfordringer og oppgaver.

I sine artikler i Minervanett 21. og 30. mai går tidligere forsvarssjef Sverre Diesen langt i å antyde at vi som forsvarer landet i dag, og særlig de av oss som tjenestegjør i Hæren, er enfoldige tradisjonalister som ikke har forstått hva moderne militære operasjoner dreier seg om. Han gjør harselas med kompetansen til en våre dyktigste offiserer, tidligere sjef for Telemark bataljon, oberstløytnant Terje Bruøygard. Vi fremstilles som pinnsvin i hoppeslott: Som om vi sitter stille, lukker øynene og håper at problemet går over.

Spørsmålet som diskuteres, er hvorvidt det gir mening å innrette Hæren med tanke på å kunne forsvare Finnmark med bakkestyrker mot en eventuell russisk aggresjon. Diesen mener nei, og begrunner det med at Hæren ikke vil nå frem forbi Lyngen-defileet mot Finnmark, uten større stående hærstyrker i Finnmark. Dette mener han er økonomisk urealistisk og sikkerhetspolitisk krevende overfor Russland. Derfor fremstiller han Hæren som utdatert og ubrukelig til en krig i Norge.

Der tar vår tidligere sjef grundig feil.

Hæren er et viktigere strategisk virkemiddel enn Diesen hevder og det vår beskjedne størrelse skulle tilsi.  Den er fortsatt ytterst relevant for forsvaret av Norge og alliansen.

Ensidige kapasiteter skaper sårbarhet

Forsvarets, hovedoppgave er ikke å utkjempe en eksistensiell krig i Nord-Norge, langt mindre å forsere et veikryss i Nord-Troms. Forsvarets hovedoppgave er derimot å forebygge krig gjennom en demonstrert evne til å ta opp kostbar forsvarsstrid på land, til havs, i luften og i det digitale rom. Sammen med en sterk allianse skal Forsvaret først og fremst bidra til at kost-nytte kalkylen til en eventuell angriper blir så negativ at han avstår fra å angripe.

Norge, som et lite land i klem mellom store nasjoner, er avhengig av forutsigbarhet og stabilitet. I dette ligger det et behov for en slagkraftig styrke som faktisk kan stå på land og lage en terskel som ikke bare er – bokstavelig talt – en tenkt linje i Pasvikelven.

Ulikt det Diesen påstår har både oberstløytnant Bruøygard og jeg god oversikt over scenariene som er utarbeidet av Forsvarets Forskingsinstitutt. Scenarioarbeid er viktig for å kunne teste konseptene man baserer sitt forsvar på. Men Diesen er for glad i de teoretiske modellene. Han har skapt et teoretisk forsvarskonsept som ikke har vært prøvd i krig, eller i fred. Mye kan belyses med kalkulator, datamaskin og simulator, men teori bør også testes i en praktisk kontekst. Denne konteksten finner vi blant annet i militærhistorien. Og historien viser at den som satser ensidig på en type kapasiteter, blir utmanøvrert av den som velger å bruke kombinerte effekter.

FFI høster stor anerkjennelse i Forsvaret og instituttet er verdensledende innen flere viktige fagområder. Vi har god grunn til å være stolte av og å lytte til mye av det FFI mener. Spørsmålet er om Diesen uttaler seg med FFI, forskningsmessig, i ryggen, eller om han holder institusjonen som gissel i en utrettelig og personlig kamp. Flere andre studier peker nemlig på at en ensidig satsing på langtrekkende presisjonsvåpen og lette jegeravdelinger ikke gir ønsket operativ effekt i de mest kompliserte scenarioene.

Diesen debatterer for eksempel ikke hvordan hans konsept skal virke i et miljø som er mettet av moderne luftvern, anti-missilsystemer og elektromagnetiske nektelsessystemer. Han vil forsvare Finnmark med de samme kapasitetene som Russland ville bruke for å holde oss ute. Han støtter seg blant annet på ideen om effektbasert operasjoner. Dette konseptet er han for tiden ganske alene om å forfekte, og våre nærmeste allierte har tatt avstand fra det. En mobil og fleksibel landmakt som opererer i eget land, og som kan samarbeide med andre deler av Forsvaret for å skape operative dilemma for en fremrykkende fiende i flere dimensjoner samtidig, er mindre sårbar for nektelse, enn langtrekkende missiler og fly alene. Et norsk forsvar i balanse er utrustet og trent for ikke å bli stilt i et fait accompli.

Les også:

Finnmarksdebatten i norsk forsvarspolitikk

Landstyrker i strid sikrer NATO-støtte

La oss samtidig være ærlige. Dersom Russland skulle velge noe så usannsynlig som å gå til ensidig krig mot Norge, er det bare et spørsmål om tid før de kan innkassere en seier i nord, hvis vi ikke får alliert hjelp. Et slikt angrep kan innebære en gjennomgripende strategisk innsats mot alle statens funksjoner, samt en betydelig informasjonskampanje rettet mot det internasjonale samfunnet. Følgelig er et utstrakt samarbeid med våre allierte helt avgjørende. I tillegg til å demonstrere en ukuelig vilje til forsvar gir NATO-samarbeidet oss også en potensiell evne som er mye større enn det våre begrensede ressurser tilkjennegir. Landstyrker i Finnmark, som er i strid, er kanskje det mest effektive verktøyet for å sikre en situasjon der det blir udiskutabelt for alliansen å utløse NATOs kollektive forsvar.

Norge må i større grad enn i dag tilpasse seg NATOs (implisitt våre egne) krav til hvordan vi skal oppfylle forutsetningen for den kollektive sikkerhetsgarantien (artikkel 5). Artikkel 3 i NATO-pakten er tydelig på hva som forventes av Norge. Her er vi foreløpig langt unna å møte alliansens krav til landstyrker. Dessuten har alliansen behov for å kunne operere med norske styrker andre steder enn i Norge, samtidig som vi ivaretar våre sikkerhetsforpliktelser hjemme. For å møte disse kravene må Hæren økes, ikke avgrenses.  Diesen synes å overse eller bagatellisere dette i sin analyse.

Kan Lyngenlinja forseres?

Hvis hovedoppgaven om å forebygge krig ikke lykkes, er den neste oppgaven å forsvare landet. For å muliggjøre nødvendig og tidsriktig alliert forsterkning må vi derfor sørge for å ha landstyrker nord for Lyngen-defileet hurtig nok til å møte motstanderen før Finnmark er erobret. Dette starter med å ha styrker i Finnmark, som kan fungere som en tydelig snubletråd. Tilstedeværelsen av mekaniserte styrker i Finnmark er vårt beste kort for selv å bevare eskaleringskontroll ved en tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon i nord. Slik kontroll har vi fordi styrkene våre gjør det umulig for en angriper bare å ta seg til rette uten å møte tilpasset motstand.

Å forsere Lyngenlinja fra sør mot nord under ild, er minst like vanskelig som motsatt vei. Her har Diesen halvveis rett – men med andre implikasjoner enn han tenker seg: For dersom Finnmark først er gitt helt opp skal det, i den moderne verdensordenen, veldig mye til for å gjenerobre landsdelen fra sør. Omfanget av en slik gjenerobring kan billedlig sammenliknes med den allierte landgangen i Normandie i juni 1944.  

Hvis Finnmark derimot skal forsvares med raketter og fly, er det umulig å håndtere utfordringer som ikke er egnet for disse virkemidlene. Som et apropos er det verd å huske at da NATOs flykampanje mot Serbia var avsluttet i 1999, hadde våre fly ødelagt bemerkelsesverdig få av fiendens stridsvogner i Kosovo. Den gangen ble det ingen bakkekrig, fordi den overlegne alliansen vår bombet Serbia til forhandlingsbordet.

Dersom vi skal belage oss på et slikt forsvarskonsept, forventer vi samtidig at noen av våre allierte vil risikere total krig for å vinne Finnmark, når vi selv valgte ikke å forsvare denne delen av landet tilstrekkelig. Det konseptet tror jeg ikke på.

Dette vet nok Diesen, med sin gode militære forståelse, men han avstår likevel fra å redegjøre for dilemmaet når han argumenterer for hvordan Finnmark skal forsvares.

Dessuten har jeg ikke samvittighet til å la deler av vår befolkning i stikken, bare fordi det er vanskelig å forsvare delen av landet der de bor. Denne tryggheten er en av statens forpliktelser overfor landets borgere. Vi har et moralsk imperativ til å forsvare Finnmark, og praktisk er dette fullt mulig – forutsatt at vi har vilje til det. Jeg holder fast ved denne viljen, selv om andre antyder at det å forsvare Finnmark er urealistisk.

Les også:

Norges sikkerhetspolitiske hovedproblem

Fellesoperativt samvirke – en forutsetning for et godt forsvar

En klok fiende utnytter hull i vårt forsvar og unngår våre sterkeste sider. Dersom vi innretter oss med kontinuerlig overlappende kapasiteter i alle domener, blir prisen ved å angripe langt høyere. Derfor trenger Norge blant annet en hær med mekaniserte landstyrker, der kampvogner, moderne stridsvogner, langtrekkende artilleri og luftvern er hovedmateriellet.

Premisset er dessuten at Hæren ikke skal operere alene. Den skal operere ut i fra den svært gode situasjonsforståelsen vår moderniserte etterretningstjeneste gir oss. Den skal samarbeide tett med våre nyanskaffede og teknologisk verdensledende kampfly. Den skal koordinere sine operasjoner med norske korvetter, undervannsbåter og fregatter – fartøy som skal sloss under like krevende forhold på sjøen, som Hæren gjør på land.

Brigaden, som Diesen avskriver, er en vesentlig forutsetning for at de jeger- og spesialforbandene vi har, kan ha relevant effekt på en fremrykkende motstander. Derfor er det klart i norsk interesse å holde seg med landstyrker som har maksimal fleksibilitet og som er skalerbare. Disse organiseres med utgangspunkt i mekaniserte brigader.

Samtidig må landmakten kompletteres med territorielle sikringsstyrker, primært i Heimevernet, og med det operative nettverket av små enheter som Diesen selv argumenterer for. Det er en sentral komponent i en skalerbar og moderne landmakt og et forsvar i balanse. Slike enheter kan utnytte moderne teknologi kombinert med fysisk krevende og risikofylt arbeid, for å finne fiendtlige styrker og forstå deres intensjoner. En styrket landbasert evne til å utfylle det situasjonsbildet Etterretningstjenesten tegner, er et viktig element i dette systemet. Ved bruk av langtrekkende presisjonsvåpen kan slike små og spesialtrente enheter operere geografisk autonomt, for å finne, forstyrre og binde fienden.

Dette legger til rette for at de mekaniserte styrkene våre kan lykkes med sine operasjoner. Til sammen bidrar disse komplementære styrkene til at norsk territorium ikke gis helt opp, ei heller Finnmark. Uten det mekaniserte samvirkesystemets slagkraft fungerer heller ikke de små jegerenhetene etter intensjonen. De blir for sårbare. Og uten slik støtte blir langtrekkende presisjonsvåpen og jegeravdelinger like endimensjonale og kostbare som om vi skulle satse utelukkende på mekaniserte styrker.

En ny langtidsplan for Forsvaret

Om et år skal politikerne beslutte hvordan Norge skal utruste, organisere og lokalisere Forsvaret for fremtiden. Utsiktene i arbeidet med den nye langtidsplanen er nettopp økte bevilgninger, mot 2 prosent av BNP. Men – politikken er lunefull, og skal det eksistensielle behovet for et relevant forsvar vinne i konkurranse med velferdsgoder, trenger vi en god og ærlig debatt.

Tillat meg derfor å minne om at da forsvarssjefen gav sitt fagmilitære råd i 2015, var hans anbefaling ved økte bevilgninger blant annet en brigade nummer to. Dessuten ble det i den gjeldende langtidsplanen for Forsvaret besluttet at det skal anskaffes langtrekkende presisjonsvåpen til Hæren. Et moderne forsvar dreier seg med andre ord om å utnytte bredden av moderne militære kapasiteter, ikke om å rendyrke avgrensede områder. Med en utvikling av forsvarsbudsjettet mot 2 prosent av BNP, tar Norge seg råd til å holde seg med en relevant, tilgjengelig, skalerbar og robust landmakt.

Norsk sikkerhetspolitikk har gjennom hele etterkrigstiden hvilt på avskrekking gjennom NATO-alliansen og beroligelse gjennom dialog med våre naboer. For å møte landbasert paritet med vår største nabo bør vi ha stående en betydelig militær kapasitet på land i Finnmark. Her er den vedtatte oppbyggingen av Finnmark Landforsvar som et operativt regiment, med en kombinasjon av moderne mekaniserte-, territorielle- og jegerstyrker, et godt utgangspunkt. Dette må komme i tillegg til å komplettere den brigaden vi allerede har i Troms. Da har vi fortsatt ikke møtt NATOs krav til å kunne bidra mer i alliansens landoperasjoner og til økt beredskap. Til det trengs ytterligere en brigade.

Jeg håper vi kan fortsette debatten i det sporet som Bruøygard legger opp til. Det er en linje som innbyr til udogmatisk og helhetlig tenking. Beslutninger som tas i denne nye planen vil prege vårt forsvar i mange år, kanskje flere tiår. Der handler det ikke om å ha helt rett, men samlet sett å ta minst mulig feil over tid.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden