Debatt

Finnmarksdebatten i norsk forsvarspolitikk

Bilde: Henrik Røyne / Forsvaret

Terje Bruøygards svar på min artikkel bygger på sviktende kunnskaper, bagatelliseringer og en upresis gjengivelse av det jeg skrev.

I undertegnedes artikkel «Hvordan kan Finnmark forsvares?» (Minerva 21/5) var hensikten å si noe om hvordan forsvarsproblemet i den nordligste del av landet kan løses, gitt de særlige utfordringer geografi, teknologi, økonomi og sikkerhetspolitiske rammebetingelser medfører. Jeg forsøkte derfor å trekke opp et gjennomgående og konsistent resonnement etter følgende disposisjon:

  • vårt sikkerhetspolitiske hovedproblem, det vil si mulig russisk bruk av militærmakt mot Norge og hvordan en slik maktbruk vil kunne arte seg i form av et spektrum av mulige scenarier,
  • den strategiske utfordring dette stiller Norge overfor, det vil si hvordan vi som småstat i så fall er avhengige av å kunne skape en utvetydig stridssituasjon som utløser alliansegarantien i en tid hvor den ikke kan tas for gitt under alle forhold,
  • hvilke operasjonelle og taktiske utfordringer løsningen på dette problemet i dagens operative planer – å sende en liten mekanisert brigade fra Troms og inn i Finnmark – innebærer, tatt i betraktning både geografi og militær-teknologisk utvikling.

På tross av mine bestrebelser på å analysere problemet helt fra det sikkerhetspolitiske utgangspunkt via de strategiske implikasjonene ned på det operasjonelle og taktiske nivå, avfeier Terje Bruøygard i sitt svar hele analysen som «en reduksjon av strategiske diskusjoner til forenklede taktiske problemstillinger om å passere en sperring på E6» (Minerva 25/5).

Det alternative konseptet for forsvar av Finnmark, som jeg beskriver med henvisning til FFIs grunnlagsstudie for neste langtidsplan, innebærer ifølge ham at jeg dessuten mener Finnmark ikke skal forsvares.

Tre sentrale svakheter

Mange av Minervas lesere vil, selv uten spesiell militær innsikt, antagelig være enig i at det er en sterk forenkling. Hensynet til så vel plassen som lesernes tålmodighet tillater meg ikke å svare på hele Bruøygards innlegg argument for argument, men la meg i det minste peke på det jeg ser som tre sentrale svakheter i argumentasjonen, nemlig

  • sviktende kunnskaper om rene fakta rundt det scenariobaserte grunnlaget for utviklingen av Forsvaret,
  • bagatellisering av problemene knyttet til fremføringen av en mekanisert brigade fra Troms til Finnmark, som er et fundamentalt premiss i dagens operative forsvarsplanlegging i Nord-Norge,
  • likhetstegn mellom forsvar av Finnmark i strategisk forstand og forsvarsstrid med tradisjonelle bakkestyrker i taktisk forstand, der noe annet påstås å være både ukonstitusjonelt og umoralsk.

Forsvar dreier seg om hypoteser

La meg begynne med hans utsagn om at «det er absurd at ett oppkonstruert scenario fra FFI, der ett stykke terreng på E6 spiller en avgjørende rolle, skal få lov til å være eneste rettesnor for utvikling av Forsvaret – et scenario som til og med Diesen kaller hypotetisk».

FFIs scenarioportefølje består for det første ikke av «ett oppkonstruert scenario som eneste rettesnor», men av i alt 19 scenarier fordelt på 7 scenarioklasser. At disse er hypotetiske har de til felles med enhver tanke eller idé både Bruøygard, jeg og alle andre måtte gjøre oss om en fremtidig krig.

Hypotetisk refererte seg fra min side til hele forsvarsproblemet som offentlig oppgave, i motsetning til helsevesen, eldreomsorg, samferdsel eller utdannelse som settes på prøve hver eneste dag. Forsvar dreier seg generelt om en hypotetisk situasjon, og dette er følgelig ingen innvending mot ett spesielt scenario fremfor andre.

Les også:

Hvordan kan Finnmark forsvares?

Scenariene spenner opp utfallsrommet

Hver scenarioklasse beskriver en overordnet sikkerhetspolitisk forutsetning på stigen fra terrorisme og gisselsituasjoner til fullskala væpnet konflikt med en annen stat. Innenfor hver klasse er det så utviklet et antall scenarier som beskriver ulike varianter av handlemåter som en utfordrer eller angriper plausibelt kan velge på dette konfliktnivået. Scenarioklassene revideres regelmessig hvert tredje til fjerde år, senest i 2018, under hensyn til sikkerhetspolitiske, teknologiske og andre utviklingstrekk.

Det enkelte scenario utarbeides deretter i et samarbeid mellom FFI og Etterretningstjenesten og forankres i Forsvarsdepartementet. Scenariene spenner på den måten opp et utfallsrom som i sum beskriver et mest mulig komplett spektrum av de utfordringer Forsvaret kan bli stilt overfor, og brukes til å identifisere hva slags enheter og våpensystemer forsvarsstrukturen derfor bør bestå av.

De danner også grunnlag for de årlige vurderingene av Forsvarets operative kapasitet som rapporteres til så vel Forsvarsdepartementet som til Utenriks- og forsvarskomitéen på Stortinget. Når Bruøygard avfeier hele dette analytiske rammeverket og denne metodikken som «ett oppkonstruert scenario fra FFI» er det følgelig grovt feilaktig og misvisende. Det vil jeg håpe beror på en kunnskapssvikt, men dermed rakner også et viktig premiss for hans kritikk.

De alvorligste truslene

Den delen av konfliktspekteret som min artikkel dreier seg om er altså den som dekkes av de to mest alvorlige scenarioklassene, som betegnes henholdsvis begrenset angrep og strategisk overfall, og som til sammen omfatter flere scenarier.

Vi vurderer selvsagt hele trusselspekteret når Forsvaret skal utformes, men så lenge Norge har ambisjoner om å motsette seg et væpnet angrep med makt, må åpenbart de mest krevende scenariene bli de som dimensjonerer forsvarsstrukturen. Trusler lavere ned i konfliktspekteret må håndteres med en tilpasset bruk av våpensystemer og -plattformer som er anskaffet for de mest alvorlige tilfellene.

Finnmark er mest utsatt

Det er således ingen av disse scenariene, fra enkeltaksjoner som fly- og missilangrep for å legge press på norske myndigheter og opp til det såkalte bastionforsvarsscenariet, som ikke innebærer at Finnmark er den mest utsatte del av landet. Det betyr at hvis brigaden overhodet skal ha en rolle i noen av de situasjonene som i dag fremstår som politisk og militært mulige verstefallscenarier, vil vi være avhengige av å flytte den fra Troms til operasjonsområdet i Finnmark.

Dette er da også en helt sentral forutsetning i dagens norske operative planlegging. Gitt russernes påviselige muligheter for å gjøre Lyngen-defiléet ufremkommelig for lang tid synes det derfor en smule nonsjalant for å si det svært forsiktig, når Bruøygard karakteriserer dette som en «forenklet taktisk problemstilling knyttet til passering av ett hinder på E6».

Når han dessuten mener at «langt viktigere er forsvaret av Norge og norske interesser» kan ikke det bety annet enn han mener å se utfordringer og trusselscenarier som truer både Norge og norske interesser, men som så langt har unngått både FFIs og Etterretningstjenestens samlede tankekraft og vurderingsevne. Det tyder i det minste på selvtillit.

Les også:

Som man roper i skogen, får man svar

Vellykket strid i Finnmark vanskelig

Imidlertid var ikke mitt eneste poeng at det kan bli vanskelig å føre frem en mekanisert brigade fra Troms til Finnmark gjennom Lyngen-defiléet. Jeg har også – stadig med støtte i FFIs grunnlagsstudie for neste langtidsplan – påpekt at muligheten for å ta opp en vellykket strid i Finnmark med en så liten styrke er meget små når vi tar hensyn til både geografi, styrkeforhold, angriperens muligheter, og så videre.

Dette forkaster Bruøygard på både konstitusjonelt og moralsk grunnlag. Det går som han sier «rett og slett ikke an å ha en sikkerhetsstrategi som ikke forsøker å hindre at norske innbyggere, norsk territorium og norske verdier skal falle i fremmede hender, om så bare midlertidig».

Dette er et utsagn som innbyr til refleksjon på flere måter. For det første er det da påfallende at vi under hele den kalde krigen hadde et forsvarskonsept som var basert på akkurat det – midlertidig oppgivelse av mesteparten av Finnmark – uten at det falt noen inn at det skulle være både ukonstitusjonelt og umoralsk.

For det annet hadde det vært interessant å vite hvilke eksperter på konstitusjonelle forhold Bruøygard har konsultert i denne forbindelse, eller hvor det moralsk høyverdige ligger i å ofre noen hundre eller tusen liv med minimal utsikt til å lykkes både operasjonelt og strategisk.

Hvordan forsvare Finnmark?

For det tredje er det verdt å minne om overskriften over min artikkel, nemlig «Hvordan kan vi forsvare Finnmark?». Det er altså ingen som har sagt at Finnmark ikke skal forsvares – spørsmålet er med hva slags virkemidler og på hvilken måte. Bruøygard plasserer seg med andre ord blant dem som mener at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand utelukkende skal tolkes militært bokstavelig som forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand.

Det er en oppfatning som aldri har vært riktig, og som i vår tid er i ferd med å bli spektakulært gal. Ikke fordi man ikke vil trenge soldater på bakken, men fordi de ikke nødvendigvis kommer til å gjøre det samme som før, slik all utvikling har medført til alle tider.

Allierte forsterkninger må inn

Bruøygard kan heller ikke ha lest det jeg skriver særlig godt når han hevder at jeg mener «en nasjonal innretning med langtrekkende missiler vil kunne påføre Russland så mye smerte at de kan tenkes å avbryte sin aggressivitet og trekke seg tilbake», noe han betviler under henvisning til det russiske folks historiske evne til å tåle store påkjenninger.

Det er imidlertid ikke det jeg skriver. Det står faktisk uttrykkelig flere steder at det vi fra norsk side søker å oppnå i denne fasen er å skape den konfliktsituasjonen som skal utløse allierte forsterkninger. Det er som jeg understreker ikke forutsetningen at vi med vårt forsvar skal skape militære avgjørelser.

Her blander derfor Bruøygard to typer konflikt som ikke har noe med hverandre å gjøre. For oss dreier dette seg om å påvirke den russiske gevinst/risiko-kalkylen ved å kunne involvere alliansen i en konflikt i nordområdene, og åpenbart ikke om å bringe Russland i kne på egen hånd ved å påføre det russiske folk lidelser av samme format som under 2. verdenskrig.

USAs hjelp avgjørende

Det virker heller ikke spesielt internlogisk når han på den ene side beskylder meg for å stole så til de grader på allierte forsterkninger at det ikke spiller noen rolle hva slags forsvar vi har selv, for så litt lenger ned hevde at «Potensen til det norske luftforsvaret og den norske marinen er bra til å vinne enkle slag og taktiske trefninger, men er dessverre så små at vi nesten blir ubetydelig i en krigssituasjon.

Deretter lister han opp hva USAs samlede marine og luftforsvar disponerer av våpensystemer og -plattformer, fra angrepsubåter til strategiske bombefly. Jeg tror kanskje at dersom selv en beskjeden del av disse overveldende amerikanske ressursene kom oss til unnsetning, ville det neppe spille noen avgjørende rolle hva slags hær vi har heller.

Hvis konflikten har fått et omfang der amerikanerne har satt inn sine B-52 strategiske bombefly, vil neppe et par bataljoner i Troms innland bidra vesentlig til å endre den russiske situasjonsvurderingen.

Mitt poeng var, og er stadig vekk, at vår strategiske utfordring er å sørge for at våre allierte med USA i spissen faktisk tar en beslutning om komme oss til unnsetning med en brøkdel av alt dette i en gitt situasjon. Greier vi det, er jeg langt på vei enig i at problemet er løst, gitt Russlands konvensjonelle militære underlegenhet.

Poenget med å løfte denne debatten fra de militære fagtidsskriftenes spalter, og ut i en bredere offentlighet, var nettopp å gi flere anledning til å vurdere argumentene for og imot ulike operasjonskonsepter for forsvaret av Finnmark – et valg som kan få store konsekvenser for Forsvarets utvikling i årene fremover. Minervas lesere avgjør selv hvilken analyse de finner mest overbevisende, Bruøygards eller undertegnedes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden