Den neste fiskeriministeren bør være fra Østlandet

For tiden drives fiskeriminister Geir Inge Sivertsen (H) fra skanse til skanse etter at det ble avdekket at hans etterlønn, som han aktivt søkte om og fikk innvilget, ikke ble avkortet. I tillegg fikk Sivertsen full godtgjørelse for fylkestingsverv i samme periode.

Flere norske medier, inkludert Jan Arild Snoen her i Minerva, og store deler av opposisjonen, er kritiske til at fiskeriministeren får fortsette.

Dersom Erna Solberg, etter eget eller fiskeriministerens initiativ, ender med å bytte ham ut, bør hun velge en person som ikke har så omfattende kontakt med og kjennskap til næringen fra før. Å kunne det politiske saksfeltet man er minister for, er en fordel. Men ikke alltid, og ikke hver gang.

Da Bård Hoksrud ble landbruksminister i 2018, ble han delvis latterliggjort fordi han ikke visste hvor mange spener en ku har. Men man kan også argumentere for at det å ha en landbruksminister som ikke vet antall spener på ku, kan være en fordel.

En årsak til at mange virksomheter leier inn konsulenter og eksperter, som for tiden ofte blir kritisert av Senterpartiet, er ønsket om å få et «utenfrablikk» på seg og sin virksomhet. Alle er til en viss grad selvsentrerte, noe som helt naturlig skaper blindsoner. En tredjeperson uten altfor sterke interesser kan da være nyttig.

Fiskerinæringen er, i likhet med landbruksnæringen, en helt spesiell næring. Begge næringer er sterkt regulerte, og begge næringene har helt spesifikke geografiske særinteresser. At noen «utenfra» kommer inn denne type politiske saksfelt kan derfor være nødvendig i ny og ne.

Dette gjelder spesielt i fiskeri- og oppdrettsnæringen, som er svært lønnsom, i motsetning til landbruksnæringen. En viktig årsak til den høye lønnsomheten er at både det tradisjonelle fiskeriet og oppdrettsnæringen har betydelige grunnrenteinntekter.

For tiden er det stor politisk splid om det såkalte lakseskattutvalgets forslag om å innføre en grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen. I den tradisjonelle fiskerinæringen, der det også er en grunnrente, er det stadig konflikt om hvordan man skal fordele fiskekvotene til kystflåten eller havflåten, noe Aksel Fridstrøm i Minerva eksemplifiserte i artikkelen «Et vasaskip for vår tid». Spørsmålet om leveringsplikt og evigvarende fiskekvoter har også skapt mye politisk strid.

Når man har en næring med store grunnrenteverdier, og som også er et nasjonalt anliggende slik som kraft- og petroleumsressursene, er det ganske tankevekkende at av 28 fiskeriministre etter krigen har 18 vært fra Nord-Norge, mens 10 har kommet fra kysten på Vestlandet og Trøndelag.

Det er nemlig flere eksempler på at det har blitt stilt spørsmål til tidligere fiskeriministrene om deres interesser i næringen. Ett eksempel er da politikken rundt fiskeslakteskipet «Norwegian Gannet» plutselig ble endret da Harald Tom Nesvik (FrP) ble fiskeriminister i 2018. Det skal være lov å endre politikk, men det er svært uheldig og uforutsigbart at to ulike fiskeriministere fra samme regjering og parti gir vidt forskjellige politiske signaler i en sak.

Det ble også reist spørsmål om tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap) var inhabil i saker som omhandlet oppdrettsnæringen, ettersom hun selv hadde sterke eierinteresser i næringen. Lisbeth Berg-Hansen ble for øvrig ikke meldt inhabil.

Nå mener jeg ikke at det ikke skal være lov, eller at det er umoralsk i seg selv, å ha interesser i næringer som man er statsråd for. Men det kan være en lurt å innimellom å ha statsråder for politiske felt som ikke bare har direkte eller indirekte interesser. Dette inkluderer også geografiske interesser.

Dersom Solberg ender med å velge en ny fiskeriminister, bør hun velge en person fra Østlandet, som ikke har like store særegne geografiske interesser i næringen. Det er kanskje på tide med noen «nye» briller på dette saksfeltet?