KOMMENTAR

Fiskeriminister Sivertsen hevet dobbeltlønn fra en kommune under avvikling.
Fiskeriminister Sivertsen hevet dobbeltlønn fra en kommune under avvikling.

Fiskeriministeren bør gå av

Geir Inge Sivertsen synes dobbelt lønn på skattebetalernes bekostning er helt fint, og sa fra seg lovstridig etterlønn først da Dagbladet begynte å grave i saken.

Publisert Sist oppdatert

Fiskeriminister Geir Inge Sivertsen (H) har hevet dobbelt lønn i to måneder, og urettmessig fått etterlønn i ytterligere en og en halv måned. Det er ille nok. Men statsrådens ulike forklaringer og bortforklaringer er dessuten lite overbevisende.

Saken ble offentlig kjent da Dagbladet 14. februar kunne avsløre at den ferske fiskeriministeren Geir Inge Sivertsen, som tidligere hadde en kort periode som statssekretær i nærings- og fiskeridepartementet, hadde søkt om etterlønn fra 1. januar i år fra sitt verv som ordfører i Lenvik, et verv som var forsvunnet ettersom kommunen hadde blitt slått sammen med nabokommuner til den nye Senja kommune. Søknaden ble sendt 24. november, tre uker etter at han ble utnevnt som statssekretær 4. november.

Etter kommuneloven skulle han vært trukket i etterlønnen for lønnen som statssekretær. I realiteten betyr det at han ikke skulle hatt noen etterlønn å snakke om, siden forskjellen på ordførerhonoraret på 1.024.000 og statssekretærlønnen på 994.400 kroner er minimal, og fra 24. januar hever han statsrådslønn på over 1,4 millioner.

OPPDATERT 24. februar: Aftenposten kan i dag melde at Sivertsen helt siden han ble statsekretær har fortsatt i sitt verv som fylkestingsrepresentant, som honoreres med 13.687 kroner i måneden. Permisjonssøknaden ble tilfeldigvis sendt dagen før Dagbladets avsløring.

Dobbeltlønn fra kommune under avvikling

Men i tillegg til dette har Sivertsen altså hevet dobbelt lønn i nesten to måneder, både som ordfører og som statssekretær.

La oss starte med det siste forholdet, som i motsetning til det første ikke er noe åpenbart lovbrudd. Er det rimelig at en politiker hever full lønn i to stillinger samtidig? Sivertsen sa følgende i intervjuet med Dagbladet, da han ble spurt om han i denne perioden jobbet 200 prosent: «Ja, i ansvar og oppgaver jobbet jeg 200 prosent».

Legg merke til ordbruken, som er en politiker verdig. Han sier ikke at faktisk jobbet 200 prosent, eller minst 80 timers uker. Han sier at han hadde ansvar og oppgaver tilsvarende to fulle stillinger og hevet full lønn.

Etter at Dagsnytt 18 har forsøkt å få Sivertsen i tale daglig siden saken ble kjent, stilte han endelig opp i fredagens sending. Det for øvrig litt spesielt at en statsråd i en hel uke etter at saken sprakk konsekvent nektet å snakke med pressen.

Her ble det kastet litt mer lys over hva denne 100 prosent stillingen som ordfører egentlig innebar. Når Sigrud Sollund spør han om hvordan han har tid til å gjøre to fulle jobber, samt reise mellom dem, svarer Sivertsen at Lenvik kommune var i en avviklingsfase, og at Senja kommune, altså den nye, sammenslåtte kommunen, ble konstituert 30. oktober. Uten at han sier det rett ut, betyr dette at det ikke var særlig mye jobb å gjøre.

I tillegg kan man spørre seg om Sivertsen også så på statssekretærstillingen som en slags deltidsstilling eller bijobb. I sin søknad om etterlønn skriver han: «Jeg tiltrår for fullt som statssekretær i Nærings og Fiskeridepartementet fra 1.1.2020.» Det er naturlig å tolke dette som at han ikke jobbet «for fullt» i 2019.

Men hans statsråd Røe Isaksen sier til NRK at Sivertsen var «fullt operativ» helt fra starten som statssekretær. Og med det kjennskapet jeg har til arbeidsbyrden i regjeringsapparatet, er det grunn til å tro at det er riktig, og at det var ordførervervet i den avviklede kommunen som ikke var altfor arbeidskrevende.

Røe Isaksen visste for øvrig ikke om dobbeltlønnen, og Sivertsen sa til Dagsnytt 18 at han ikke så noen grunn til å informere om dette.

Ble avslørt, «rydder opp»

Så til etterlønnen: I Dagsnytt 18 forklarte Sivertsen at avtalen om etterlønn som ordfører var gjort i forbindelse med kommunesammenslåingen. I mellomtiden ble han utnevnt til statssekretær, og da gjorde han den feilen at han «aktiverte» etterlønnsavtalen. Han sier også at han unnlot «å terminere, stoppe den avtalen».

Men det var altså ikke slik at han bare unnlot å gjøre noe for å stoppe en gammel avtale. Han søkte aktivt om å få etterlønn tre uker etter at han var i ny stilling. Han sier nå at han ikke burde gjort dette.

Sivertsen skylder på kommunen for at lønnen ikke ble avkortet. Til Dagbladet sa han at han ble spurt om det skulle være avkorting, noe han tydeligvis avkreftet. I rådmannens innstiling til vedtak sto det ingenting om avkorting, men det fremgikk av sakspapirene. Sivertsen har likevel tydeligvis oppfattet det slik at han skulle ha lønn både for den jobben han faktisk gjorde, og for den han ikke gjorde, og har derfor ikke reagert på at han fikk utbetalt full lønn fra kommunen for januar.

Han sa også gjentatte ganger til Dagsnytt 18 at han «har tatt initiativ til at dette ryddes opp i». Det er opp til leseren om han tror at dette «initiativet» hadde kommet dersom saken ikke var blitt kjent i pressen. Jeg finner ingen grunn til å tro det.

Register, smister …

Men Sivertsens problemer slutter ikke her. Dagens Næringsliv kunne tirsdag fortelle at Sivertsen har sittet med styreverv i en rekke selskaper uten å melde det inn til Stortingets register over verv og økonomiske interesser. Han fortalte DN at han hadde startet prosessen med å trekke seg fra vervene før jul, over en måned etter at han ble statssekretær. Men fremdeles satt han i to av vervene da DN ringte.

Fiskeriminister Sivertsen er i hvert fall konsekvent. Han følger ikke lover og regler før han må.

Millioner og grådighet

Vi sitter igjen med en statsråd som synes det er helt greit å heve dobbelt lønn som statssekretær og ordfører. Vi sitter igjen med en statsråd som i tillegg aktivt søkte etterlønn samtidig som han hevet full lønn som statssekretær, og ikke gjorde noe med denne lovstridige utbetalingen før han ble tatt på fersken. Det finnes et dekkende ord for slikt: Grådighet.

En slik politiker har jeg ingen tillit til. Og det burde ikke en statsminister med slagordet «mennesker, ikke milliarder» ha heller.