Debatt

Fit to print

Bilde: Arbeiderpartiet / Flickr [CC BY-ND 2.0]

Selv om Nettavisen driver latskapsjournalistikken til et nytt nivå, er det mange gode grunner til at pressen skal dekke Giskes deltagelse på Løvebakken AUFs påskefest.

Nettavisens Erik Stephansen har irritert seg over at andre medier har dekket Trond Giskes deltagelse på Løvebakken AUFs påskefest.

Det er interessant når den første nestlederen som noensinne har blitt kastet fra sitt verv i landets største parti, kommer raskt tilbake i manesjen. På samme måte som det skapes oppmerksomhet om det første partimøtet (i nystiftede Orkland Arbeiderparti), den første offentlige uttalelsen (om Acer-motstand) og første opptreden i riksdekkende fjernsyn (Debatten på NRK), er det også interessant når vedkommende anses som sosialt rehabilitert etter å ha blitt fratatt striper og vinkler etter brudd på sitt partis etiske retningslinjer.

Og det er kanskje særlig interessant fordi noe av kritikken (og noe av det eneste vedkommende har innrømmet selv) har handlet om dårlig oppførsel i situasjoner med alkoholservering. Andre som er felt av lignende omstendigheter har fått alkoholnekt.

Det er også et nyhetspoeng at det er en AUF-fest. Joda, jeg vet at det er slik at ungdomspartiene på Løvebakken består av noe eldre folk som sitter på Stortinget, enn de en tradisjonelt vil møte på en vanlig medlemsfest. Men i motsetning til hva Nettavisen klarte å researche seg frem til, var hele sentralstyret og sekretariatet også invitert, og mange var tilstede. Dette er ikke utelukkende eldre mennesker.

Hvorfor ble han invitert?

Når bruddet på de etiske retningslinjene etter seksuell trakassering og reaksjonene det fikk, også handlet om alder, er det ikke en oppvisning i sterk rolleforståelse å gå på festen så kort tid etter. Uansett om en er invitert eller ikke.

Nettavisen kunne nemlig nemlig benyttet anledningen til å stille spørsmål rundt hvem det var som ikke var til stede på festen.

Andre som er felt av tilsvarende situasjoner er blitt nektet å delta på slikt. De blir ikke invitert.

I forlengelsen av dette er det også interessant at Giske i det hele tatt inviteres. Det er ikke gått mer enn tre måneder siden konklusjonen i varslersakene ble trukket. Den var alvorlige nok til at han måtte fratre sin nestlederposisjon og strippes for sitt verv som finanspolitisk talsmann som han bare et halvår i forveien kjempet hardt for å få. Partilederen kalte sågar #metoo for et historisk linjeskifte i samfunnet, i politikken og i partiet.

Men det gjelder altså ikke i ungdomspartiets lille gren på Stortinget. For dem som varslet må det oppleves spesielt, og for dem som eventuelt skulle ha noe å varsle om, kan det være noe som gjør dørstokkmila lenger. I et rekrutteringsperspektiv blir det rart når ungdomspartilederen sier at «varselsakene har blitt handterte og Trond har tatt konsekvensane.» Det kan hevdes at de hverken er blitt håndtert eller at noen umiddelbare konsekvenser er tatt for å skape tillit til at det er trygt å varsle og trygt å være med.

Maktspiller på Justisen

Så langt om #metoo-overbygningen for hvorfor dette i utgangspunktet er en sak det er verdt å omtale. 

Men det har hele tiden vært dem som mener at den kritiske dekningen av Trond Giske ikke hører hjemme i mediene. Før jul gikk Klassekampen ut på lederplass, og avviste at #metoo-sakene om Giske var «fit to print». Det kan selvsagt finnes aktverdige grunner til å mene at et stort antall negative tilbakemeldinger på at en nestleders adferd internt i partiet, ikke har offentlighetens interesse. Likevel er det påfallende at mange av dem som har ønsket å holde dette unna mediene, er delvise aktører i en påstått (om enn ikke alltid forståelig) høyre-venstre-strid innad i Arbeiderpartiet.

Derfor er det også andre grunner til at dette er «fit to print»: Pressens rolle som den fjerde statsmakt, som skal avdekke viktige maktforbindelser i samfunnet.

Nettavisen kunne nemlig nemlig benyttet anledningen til å stille spørsmål rundt hvem det var som ikke var til stede på festen. Hvorfor var for eksempel ikke den sittende nestlederen, Hadia Tajik, der – hun som satt i AUFs sentralstyre for ikke mer enn åtte år siden? De kunne fulgt opp med å undersøke hvem det var som kom på festens etterspill på Justisen, og stilt seg følgende spørsmål: Er det ikke litt rart at en partisekretær som selv sier hun aldri har hatt et sentralt verv i AUF, dukker opp på en sosial happening jeg hører andre si utelukkende er for tidligere sentrale AUFere som i dag er på Stortinget?

Nettavisen kunne konkludert med at det jo kunne bero på rene tilfeldigheter at Kjersti Stenseng befant seg på Justisen denne kvelden. Arbeiderparti-folk (og andre fra politikken) er jo tidvis å finne der. Men kunne det ikke være verdt å stille spørsmål rundt det forhold at hun – som for få måneder siden avviste at det fantes noe nettverk hun var en del av og at hun ikke anså seg som venn av Trond Giske – var der? Og det kun få dager før hun på Trøndelag Arbeiderpartis stiftelsesmøte uttrykte hvor sterkt Arbeiderpartiet nå «trenger klokskapen din, Trond»?

Forteller dette noe om maktforhold internt i partiet?

Det kunne vært interessant dersom media reiste spørsmålet om dette, siden Stenseng dagen etter denne turen i Trøndelag satt i politisk kvarter i NRK og snakket om Giskes nye rolle i et organisasjonsutvalg i hjemfylket. Dette markerte den første nye posisjonen siden fallet. Dagen etter hadde partileder Jonas Gahr Støre sine femten minutter med medieoppmerksomhet – hovedsakelig for å moderere inntrykkene hans egen partisekretær ga dagen i forveien – for så å oppleve at dette ble hamret tilbake igjen av en gjenstridig fylkespartileder, som skrøt av Giskes betydning for gjenreisningen av partiet.

Tidenes raskeste rehabilitering

Når den tidligere lederen av «mediesentralen» i Arbeiderpartiet kort tid etter å ha blitt strippet for makt, for så å være i ferd med tidenes raskeste rehabilitering godt hjulpet av partisekretæren og lederen i partiets kvinnenettverk, er å finne på et utested i en sosial setting midt i Oslo, kan det selvsagt være den rene og skjære tilfeldighet. Men de tre personene vet samtidig utmerket godt at dette er noe som får oppmerksomhet. De vet det blir snakket om internt og de vet sjansen for at det havner i media er tilstede.

Dette kunne også Nettavisen undersøkt bakgrunnen for. Er det fordi de ikke bryr seg om det?

I en podcast politisk redaktør i VG hadde med Kjersti Stenseng ble hun spurt hva hun tenkte om at flere kvinner som varslet helt spesifikt ba om at hun ikke måtte involveres. «Det tar jeg til etterretning», sa hun. «Jeg vet det er trygt å varsle til meg», fulgte hun opp med. Det kan finnes dem som mener dette er ikke å svare på spørsmålet.

Eller er det for å sette sin egen partileder i forlegenhet? Ville ikke det vært et spørsmål en kunne stilt fra Nettavisens side?

Kort tid før påske sto Arbeiderpartiet i fare for å ende opp med regjeringsmakt. Det var uventet, også internt i partiet, og egentlig ikke ønsket. Etter et valgnederlag og uten parlamentarisk flertall for å styre er selv et parti som Arbeiderpartiet ikke maktsøkende. Likevel: normalt ville de fleste av oss tenkt at dersom det skulle ende opp der, så går det greit nok.

Det har vi kunnet tenke fordi Arbeiderpartiet alltid har klart å holde sammen i toppen selv når det har stormet som pokker. De har sett på seg selv og tenkt at «dette med å styre, det kan vi», og så har de tatt seg sammen og gjort jobben som har vært ventet av dem. De har sluttet rekkene.

Den tiden kan synes forbi. Men i stedet for å bruke medierollen til å forklare hva dette faktisk betyr, velger Nettavisen igjen å la seg bruke til tendensiøs revisjon og semantisk kverulering.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden