Kommentar

Fjern støyen, Erna

Men hvis Solberg velger det, kan Listhaug likevel fjernes fra den posten hun har i dag, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Statsministerens kontor / Torbjørn Tandberg.

Listhaugs støyete Facebook-poster bidrar til polarisering og gjør det vanskeligere å få gjennomslag for politikk. Erna Solberg bør gi henne valget mellom Facebook-postene og justisministerposten.

Sylvi Listhaug er i vinden – igjen.

Mønsteret er det samme som før: Listhaug skriver et eller annet som er egnet til å provosere på Facebook. Denne gang er utsagnet: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» – etterfulgt av Listhaugs signatur: Lik og del.

Hvorfor det skulle være noe å «like», hvis det hadde vært sant, at ikke bare Arbeiderpartiet, men også stortingsflertallet og Listhaugs regjeringskolleger i Venstre – herunder hennes egen statssekretær Sveinung Rotevatn – setter terroristers rettigheter over rikets sikkerhet, forblir uklart.

Så er det selvsagt også et fortegnet bilde. Det dreier seg om en uenighet om prosedyrer for fjerning av norsk statsborgerskap for personer med flere statsborgerskap: Skal det i første instans avgjøres av forvaltningen, eller i domstol? Uenigheten handler både om hvordan de respektive ordningene ivaretar rikets sikkerhet, og om prinsipielle sider ved saken, som har mindre å gjøre med «terroristers rettigheter», og mer å gjøre med synet på domstolskontroll. (Det finnes også en debatt om tap av statsborgerskap er en riktig eller virkningsfull reaksjon, men det er ikke det som har vært striden her. Jon Wessel-Aas har en informativ gjennomgang av det juridiske spørsmålet her.)

Det er et problem at Listhaug møter samme reaksjon enten utspillene hennes er akseptable eller ikke

Å komme med et slikt utspill, der et forutsigbart etterlatt inntrykk er at Arbeiderpartiet bryr seg mer om innvandrede terrorister enn om fedrelandet, er uklokt og unødvendig. At det skjer samme dag som en mye omtalt film om 22. juli hadde premiere, gjør at reaksjonene blir sterkere enn de ville vært. Selv om Listhaug kanskje ikke tenkte over den koblingen på forhånd, hadde det vært fullt mulig å beklage ordvalg og timing i etterkant.

Summen er smakløs støy, som skygger for politikk, og er egnet til å skape usunn polarisering. Hvordan kan vi hindre mer slik støy?

Ulv, ulv

Det er langt fra all kritikk av Listhaug som er like rimelig. Bråket om «gullstolen» var tatt ut av sammenheng: Utsagnet kunne utmerket godt vært kritisert på egne premisser, men fikk i stedet leve et eget liv egnet til å fremstille Listhaug i verst mulig lys. Det bidro til å etablere en oppfatning om Listhaug. Slik ble et relativt uskyldig stunt i regi av Redningsselskapet grunnløst lest inn i det samme mønsteret.

Besøket i Rinkeby i valgkampen i fjor var kanskje et valgkampstunt – det var tross alt valgkamp – men ellers slett ikke noe merkelig sted å reise for en som vil se på mulige konsekvenser av innvandring og integreringspolitikk i Skandinavia. Og om Listhaug ble oppfattet som alarmistisk, så har da også i etterkant svenske, sosialdemokratiske myndigheter vært ganske alarmistiske selv. Det skyldes realiteter, ikke retorikk.

Det er et problem at Listhaug møter samme reaksjon enten utspillene hennes er akseptable eller ikke: Det skaper en ulv-ulv-effekt, som gjør virkningsfull kritikk av det uakseptable vanskeligere.

Doble standarder

Erna Solberg påpekte i går at det finnes hard retorikk koblet opp mot terrorisme flere steder enn i Fremskrittspartiet. Hun henviste til at Arbeiderpartiets Martin Kolberg har hevdet at regjeringens politikk gav grobunn for mer terrorisme, på grunn av det han mente var uthuling av velferdsordninger, som ville føre til mer ustabile samfunn – og dermed terrorisme. Kolbergs utspill kom sågar 19. juli, bare et par dager før femårsdagen for terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet.

Man finner knapt en person på venstresiden som vil forstå denne type utspill som noe i nærheten av ekvivalente. De vil svært ofte se Kolbergs utspill som en slags plausibel påstand om årsakssammenhenger (velferdskutt → ustabilitet → terrorisme), mens de vil se Listhaugs utspill som en påstand om landssvik og en oppfordring til hat.

Men mange av dem som er på mottagersiden for Kolbergs angrep, oppfatter det – forståelig – ikke slik. Og det mange på høyresiden oppfatter som doble standarder for hva som vekker moralsk forargelse, styrker både sinnet og selvrettferdigheten, mens den ofte totale mangelen på forståelsen for at det faktisk finnes doble standarder, gjør at raseriet på venstresiden blir forsterket av henvisninger til disse doble standardene.

Og de doble standardene fører også raskt til ganske overdrevne angrep på Listhaug, selv for det som er et uakseptabelt utspill, som når MDGs Eivind Trædal presterer å skrive på Facebook at regjeringen «bruker Breivik-retorikk når de anklager Ap for å ‘støtte terrorister’ eller være ‘terrorvennlige’. Det er nettopp den slags ideer som lå til grunn for hans angrep på regjeringsbygget og AUF.» Dette er selvsagt en trivialisering av tankegodset til Breivik, som ikke først og fremst handlet om avveiingen mellom domstolskontroll og handlekraft i terrorbekjempelse.

Det er en lite dristig antagelse å gjette på at Erna Solberg er grundig lei hele Sylvi Listhaug.

Og igjen blir det vanskeligere å komme med virkningsfull kritikk av Listhaug.

Systematisk og kynisk

Solberg har rett i at det ofte er mange ufine påstander i den politiske debatten både her og der. Det som gjør at Listhaug skiller seg negativt ut, er den systematiske og bevisste måten disse påstanden fremsettes på, og hvordan de brukes.

«Lik og del.»

Det sendes ut som en oppfordring, ikke en analyse. Det kommuniserer lite policy, og desto mer om politiske motstanderes intensjoner. Mange i Høyre og Fremskrittspartiet reagerte – med rette – på Kolbergs utspill for to år siden. Men færre opplevde det som en oppfordring til hat. Når flere opplever Listhaugs utspill slik, er det uavhengig av eventuelle intensjoner, forståelig ut fra formen som er valgt.

Svekker gjennomføringskraft

For Norge er det uheldig at vi har en justis- og innvandringsminister som bevisst har en kommunikasjonsstrategi som er egnet til å polarisere befolkningen, på områder som allerede er emosjonelle, sårbare og betente.

For Erna Solbergs regjering er det et tilleggsproblem at denne retorikken – som i dette tilfellet altså rammer regjeringspartner Venstre akkurat like hardt som opposisjonspartiet Arbeiderpartiet – skaper dårligere arbeidsklima internt i regjeringen.

Men det er også et problem at det gjør det vanskeligere å få til gode innstramninger på en rekke felt. For Sylvi Listhaugs behov for egenmarkeringer gjør at hun til tider er en rett ut elendig ambassadør for å selge inn instramninger i innvandringspolitikk eller relatert justispolitikk. Utspillene gjør altså at hun er dårligere sikket til å utføre jobben sin. Selv om Listhaug har en meget høy stjerne hos store deler av Fremskrittspartiets grunnfjell, og er tålelig populær også blant mange andre velgere, vedtas lover ikke av å ha 40 prosent oppslutning i folket, men av å ha 85 stemmer på Stortinget.

Ernas problemer

Det er en lite dristig antagelse å gjette på at Erna Solberg er grundig lei hele Sylvi Listhaug.

De to skal ha hatt en solid krangel, nettopp knyttet til at Listhaugs stil vanskeliggjør gjennomføring av politikk, i juni 2016. At kilder i Høyre snakket om episoden til VG, er i seg selv et tegn på en utbredt irritasjon: Kretsen rundt Erna Solberg lekker ellers minimalt, og knapt nok aldri noe negativt om samarbeidspartnerne i regjering.

I sin respons til Listhaugs utspill nå, avstår Solberg fra direkte kritikk, men sier i stedet at hun foretrekker kjedelig og saklig debatt. Å måtte bruke tid på å kommentere utspill som dette er åpenbart ikke noe hun liker.

Når Listhaug likevel forblir på sin post, skyldes det tre forhold: For det første er det normen for samarbeidsregjeringer at partilederne selv bestemmer sine statsråder.

For det andre frykter Høyre at å fjerne Listhaug vil gjøre at regjeringen faller. Høyre er særdeles lite lystne på å vende tilbake til en situasjon der FrP er i opposisjon til Høyre. En slik situasjon vil ikke bare kunne gi en enda mer polarisert debatt, men også et både vesentlig sterkere og mer ytterligående FrP. Omtrent slik opplevde Høyre Fremskrittspartiet i en periode omtrent fra slutten av Bondevik II-regjeringen og frem til før valget i 2009 – gjennom Solbergs fem første år som partileder. Om Listhaug gjøres til martyr for innvandringskritikerne i Norge, kan hun raskt komme tilbake til leder for et mer kompromissløst FrP, som gjør enda mer for å skape polarisering, men er enda dårligere rustet til å gjennomføre politikk.

For det tredje er Listhaug en eksponent for en stram innvandringspolitikk, som også Høyre står bak.

Også Fremskrittspartiet har velgere som er opptatt av innflytelse.

Kombinasjonen av disse forholdene er det som skaper en bekymring i mange Høyre-kretser for at man blir fanget av Fremskrittspartiet på måter man ikke ønsker. Man husker at det ikke er så altfor lenge siden Solberg ba Heikki Holmås beklage at han hadde kalt FrP høyrepopulister; og opplever at det i dag er krevende å be Listhaug beklage et mer problematiske utspill om Arbeiderpartiet.

Listhaug kan fjernes

Men hvis Solberg velger det, kan Listhaug likevel fjernes fra den posten hun har i dag. Høyre kan selvsagt ikke sparke Listhaug ut av regjeringen og gjøre en liberal Venstre-politiker  til innvandringsminister – uten å gjøre Listhaug til en farlig martyr.

Derimot kan Høyre kreve selv å få justisministeren. I årene Høyre har sittet i regjering har partiet ikke klart å styrke sin profil på dette viktige feltet. Selv der Høyre har tatt viktige initiativ til innstramninger – for eksempel i forbindelse med flyktningbølgen i 2015 – har æren tilfalt Fremskrittspartiet.

Men Sylvi Listhaug er hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å få til en stram innvandringspolitikk. Høyre har selv politikere som har både vilje og troverdighet til å føre en stram innvandringspolitikk, og med bedre odds for å få mer av den gjennomført enn Listhaug – som Linda Hofstad Helleland eller Torbjørn Røe Isaksen. Med rett dramaturgi og lansering av innvandringspolitiske tiltak, samtidig som Listhaug flyttes til en annen statsrådspost der hun kan like og dele så mye hun vil uten å påføre den politiske debatt større skade, er det vanskeligere for Fremskrittspartiet å gjøre dette til en rød linje.

Også Fremskrittspartiet har velgere som er opptatt av innflytelse.

Vissheten om at det er mulig å fjerne Listhaug, gir Solberg også en annen mulighet: Nemlig et gult kort. Og Fremskrittspartiet må selvsagt også, som andre partier, få kommunisere med sine egne kjernevelgere. Disse velgerne – og mange velgere i de fleste andre partier – mener typisk at hensynet til rettssikkerhet for terrorister strekkes for langt. Mange av partiets kritikere innvender at dette for FrP bare handler om rettssikkerheten til muslimer og innvandrere – men til FrPs forsvar, må det sies at partiet også i blant ellers mener rettssikkerhet strekkes for langt, og går på bekostning av effektiv kriminalitetsbekjempelse.

En begrensning av Listhaug må derfor ikke handle om å vingeklippe henne, men å stanse visse typer støy som forutsigbart polariserer samfunnet, som kan oppildne et usunt sinne blant hennes støttespillere, og skaper et unødvendig sinne mot regjeringen – også blant enkelte av dens egne velgere. Antagelig krever det ikke mer enn å sende nye «Lik og del»-poster innom SMK for en avsjekk, så er ganske mye løst.

Fjern støyen, Erna

Utfordringen for Solberg er å finne rett tidspunkt for å sette ned en fot eller gi et gult kort. Den utfordringen blir vanskeligere på grunn av både ulv-ulv-problemet og doble standarder. Men prinsipielt må Solberg la Listhaug forstå at hun kan fjernes fra den posten hun besitter i dag, uten å gjøres til martyr.

Mye av kritikken mot Listhaug er uberettiget. Mange andre politikere har kommet med, og kommer med, problematiske uttalelser. Men Solberg og Høyre trenger å vite at de har en fot de kan sette ned. Hvis man ikke vet det, vet man heller ikke hva man opplever seg tvunget til å rettferdiggjøre neste gang, eller hvordan man skal hindre støy som splitter regjeringen eller undergraver muligheten til å gjennomføre politikk.

Når det nå er kommet nok et utspill fra Listhaug, bør Erna Solberg benytte anledningen til å klargjøre for Listhaug at hun kan fortsette med Facebook-postene sine, eller hun kan fortsette på posten som justis- og innvandringsminister.

Hvis Listhaug er opptatt av nasjonens sikkerhet, burde valget være ganske enkelt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden