Nyhet

Flere i Venstre er bekymret for manglende talentrekruttering blant partitoppene

Venstres nåværende leder Trine Skei Grande og nestleder Ola Elvestuen.

Bilde: Cbiong, via Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0)

Partiledelsen har grodd fast; flere ønsker at de unge skal slippe til.

Det finnes ingen lederdiskusjon i Venstre.

Minerva har snakket med flere sentrale partifolk både i og utenfor regjerings- og partiapparatet, og både i og utenfor Oslo, om ledelsessituasjonen, og inntrykket er klart: Trine Skei Grande sitter så trygt som noen; hun kan være partileder nøyaktig så lenge hun vil – i hvert fall så lenge partiet ikke faller under sperregrensen.

Problemet er litt annerledes: For at et parti skal leve godt på lang sikt, må det nemlig gjøre to ting samtidig. Både ha en sterk ledelse, og samtidig dyrke kommende ledere.

I dag gjør Venstre det første godt, men for lite av det siste, mener flere i partiet.

Etterlyser endring i ledelsen

Utfordringen er enkel å se når det kommer til partiledelsen: Som Haakon Riekeles, som er nestleder i Oslo Venstre, skrev på Minerva for litt siden, er ingen av nestlederne, verken Terje Breivik eller Ola Elvestuen, åpenbare kandidater til å bli ny leder etter Skei Grande.

Vurderingen deles av mange i partiet.

– Det er en spesiell og krevende situasjon at mange i Venstre ikke ser på Breivik eller Elvestuen som neste leder i partiet, sier kilde som har vært sentral i partiet i to tiår.

Flere mener at problemet burde vært korrigert enten ved forrige korsvei, da Skei Grande, Breivik og Elvestuen fikk gjenvalg i 2016, eller i hvert fall da de nå fikk gjenvalg igjen på landsmøtet i april. Begrunnelsene for ønsket er flere:

De tre i partiledelsen er jevngamle: Skei Grande er 48 år gammel, Breivik 53 og Elvestuen 50. Hvis Skei Grande venter – som de fleste tror hun gjør – minst til etter neste stortingsvalg før hun går av, vil de to andre være godt oppe i 50-årene.

De tre har dessuten vært en del av ledelsen i mange år. Skei Grande var 1. nestleder fra 2000 og har vært leder siden 2010. Elvestuen var 2. nestleder fra 2008 og har vært 1. nestleder fra 2012. Og Breivik var generalsekretær fra 2004 og har vært 2. nestleder fra 2012.

Videre er det slik at de tre nå er kulturminister, klima- og miljøminister og parlamentarisk leder. Det gjør at de har sprengfulle kalendre og mindre tid til å bygge organisasjoner. Partiet har dermed en ledelse som til en viss grad er distansert fra partiet.

Oslo satt stille i båten

Når Venstre likevel gikk for gjenvalg av ledelsen, har det flere årsaker: Man har forpliktet seg til et regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet og valgte stabilitet framfor nysatsing. «Don’t rock the boat», som én kilde formulerer det.

For Skei Grande kan det ha handlet om å konsolidere ledelsen i den kommende fireårsperioden. Det gjelder nok spesielt forholdet til Elvestuen. Han karakteriseres som Venstres råeste maktpolitiker og Skei Grandes høyre hånd i regjeringen.

– Slik blir det når folk jobber tett sammen lenge. Ting gror seg fast. Trine, Ola og Terje har blitt gjensidig avhengige av hverandre, sier en partikilde.

Det er imidlertid bred enighet om at Hordaland-representanten Breivik ikke har den samme posisjonen i partiledelsen som Elvestuen, dessuten påpekes det at fylket hans gjorde et dårlig valg i 2017.

I Hordaland gikk Venstre ned fra 5,9 prosent i 2013 til 4,4 prosent i fjor. Men Venstre gjorde et dårlig valg langs hele vestlandskysten: Rogaland 3,5 (–1), Sogn og Fjordane 4,1 (–2,3) og Møre og Romsdal 3,5 (–2,1). Men Breivik skal i tillegg mangle tydelig støtte i eget fylke, og det svekker posisjonen hans at han gikk imot regjeringssamarbeidet.

Når et sentralt fylkesparti som Oslo ikke gikk inn for endringer, kan det henge sammen med at hovedstadsfylket både har Skei Grande og Elvestuen i partiledelsen. Hvis Elvestuen gikk ut av toppledelsen, er det langt fra gitt at en annen fra Oslo (som Guri Melby) ville tatt hans plass. I stedet kunne det for eksempel blitt Akershus-mannen Abid Raja.

Og Raja er for mange i Venstre uaktuell som leder. Til det oppleves han som for impulsiv og egenrådig, og noen ganger – som når han kommer med et av sine utspill i forbindelse med Venstres landsmøter – som upålitelig.

Melby eller Rotevatn som statsråd

Utfordringen er også synlig i Venstres deltakelse i regjeringsapparatet. Skei Grande og Elvestuen er statsråder, og de har fått med seg Iselin Nybø, som er forsknings- og utdanningsminister. Nybø ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 2013, men gjentok ikke bragden i fjor, og det er knapt noen som nevner henne som potensiell partileder.

Utover statsrådene er det flere som har fått plass i regjeringsapparatet. Flest i teamene rundt statsrådene, som Atle Hamar og Marit K. Vea – som egentlig var innstilt som ny leder i Oslo Venstre – i Klima- og miljødepartementet, og Rebekka Borsch i Kunnskapsdepartementet. Men flere av dem har ikke vært folkevalgte. I apparatet til Skei Grande selv kommer for eksempel to fra Venstres presseapparat og én fra rådgiverapparatet.

– Jeg skulle ønske at enten Guri Melby eller Sveinung Rotevatn var blitt statsråd, da kunne man ha bygget dem opp som partiprofiler, sier en kilde utenfor Oslo.

På grunn av geografien og Oslo-stempelet ville det imidlertid vært vanskelig å sette inn Melby i stedet for Nybø, men Rotevatn kunne vært statsråd i stedet for Nybø. Ellers kunne også Elvestuen vært byttet ut med en annen, noe som muligens ville vært mer framtidsrettet, men som i større grad ville svekket regjeringslaget til Skei Grande.

At Rotevatn ble statssekretær i Justis-, beredskaps- og innvandringsdepartementet er det delte meninger om. Noen betrakter det som en fri rolle, og understreker at Rotevatn dermed kan fronte Venstres politikk på området, mens andre mener han er bortgjemt. De fleste er uansett enige om at han trenger å bli statsråd for å bygge nok erfaring til å bli partileder.

Kan ikke bygge på Oslo Vest

Det finnes imidlertid sterkt ulike meninger i partiet om hvilke folk man skal bygge opp som kandidater til framtidens ledelse, og det kan se ut til at det er distrikt versus by-aksen som er den viktigste konfliktlinjen i Venstre.

Når en enstemmig valgkomité faktisk gikk inn for å gi hele ledelsen gjenvalg, er det også et uttrykk for at mange mener at Skei Grande, Elvestuen og Breivik er de beste folkene til dagens Venstre-ledelse. Én grunn til at de mener det, er at de to kandidatene som nevnes oftest som mulige yngre nestledere, er Melby og Rotevatn. Riekeles framhevet for eksempel dem i sin analyse av Venstres tronpretendenter.

– Ingen av de yngre kandidatene var gode nok denne gangen, sier en sentral partikilde.

Melby er født i Orkdal i Trøndelag og går forbi traktorer når hun skal hjem på besøk på bygda, og hun satt i bystyret i Trondheim fra 2007 til 2011, men så flyttet hun til Oslo, hvor hun var byråd fra 2013 til 2015. Mer skal ikke til: Da er man blitt et Oslo-menneske.

Rotevatn er på sin side fra Nordfjordeid. Han ble valgt inn på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 2013, og mange regner ham som Vestlandet-kandidaten til Venstres framtidige toppledelse. Men han ble ikke gjenvalgt i 2017, og han har flyttet til Oslo. Det er hard konkurranse på Oslo-listen, og skal han da bli nominert fra Sogn og Fjordane i 2021?

Når man bare snakker om Melby og Rotevatn som de to store talentene, står man fast i en Grünerløkka-analyse av Venstre, er det en del som mener. Da får ikke Venstre bred nok appell, og ved fjorårets valg gikk ikke partiet bare tilbake langs Vestlandet: I Sør-Trøndelag ble resultatet 4,1 prosent (–1,3), i Nord-Trøndelag 2,2 (-1,9), i Nordland 2,6 (–1,1) og i Troms 2,9 (–1,2). Et av de få stedene Venstre holdt stand, var Oslo, med 8,2 prosent (+0,2).

– Vi kan ikke basere oss på at bare Oslo Vest skal stemme på Venstre. Vi må vinne tilbake kysten fra Rogaland til Nordland, sier en kilde utenfor Oslo.

Derfor er det flere som trekker fram andre navn, som Venstres byråder Erlend Horn og Julie Andersland i Bergen, eller ordfører Alfred Bjørlo i Eid kommune. I hvert fall ingen av de to førstnevnte er lederkandidater i dag, men de kan bli det i framtiden.

Den samme analysen er for øvrig relevant for regjeringsapparatet, hvor to av tre Venstre-statsråder er fra Oslo, og hvor et stort flertall av de øvrige bor i Oslo.

Gammel stortingsgruppe

En grunn til at man ser til lokalpolitikken for å finne alternative kommende talenter til Venstre-ledelsen, er at stortingsgruppen har en snittalder på knappe 50 år. De eneste som trekker ned snittet, er Raja (42), Melby (37) og Grunde Almeland (27, fra Oslo).

Problemet med stortingsgruppen går tilbake i tid: I 2009 kom partiet under sperregrensen, og bare Borghild Tenden (Akershus) og Skei Grande ble valgt inn. I 2013 kom som nevnt Nybø og Rotevatn inn, men de falt ut igjen i fjor.

At både Melby og Almeland er inne nå, skyldes for øvrig bare at Skei Grande og Elvestuen er i regjering. Uten dem inne, ville Raja vært den yngste, og snittalderen ville vært langt over 50.

Hvorfor debatten er viktig

Den første syretesten for Venstres ledelse denne perioden er lokalvalget i 2019. Det blir en test på om regjeringsstrategien har virket, og på om ledelsen fungerer.

– Begge nestlederne, og særlig Ola, står og faller med Trine, sier en partikilde som er tett på regjeringsapparatet.

Så kommer valget i 2021: Hvis Venstre igjen kommer over sperregrensen, vil Skei Grande bli kanonisert som en av Venstres mest vellykkede partiledere de siste 50 årene. Tre valg på rad over 4 prosent har partiet nemlig ikke klart siden 1969.

Men om Venstre faller under, kommer spørsmålet om hvem som skal lede partiet videre. Ved fjorårets valg fikk Skei Grande, Elvestuen, Breivik og Raja distriktsmandater, og de andre utjevningsmandater. Ingen av de fire oppleves som framtidens Venstre-ledelse, og bare dét er grunn god nok til at debatten om talentrekruttering i Venstre er viktig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden