For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Det er ikke løsningsorientert å bruke nærhet som målestokk for hvorvidt vi skal hjelpe flyktninger
Publisert
I en kronikk i Minerva 21. mars skriver Kristin Clemet at hvis man ikke kan hjelpe alle flyktninger, er man nødt til å prioritere.
Det er ingen politiske partier som tar til orde for å hjelpe alle verdens flyktninger. Det er heller ingen som taler mot å prioritere enkelte fremfor andre. Det er derimot ikke konsensus om hvilke flyktninger som bør prioriteres over andre.
Clemet nevner at samtalen mellom «Norsken, svensken og dansken» i helgens radioprogram oser av dårlig samvittighet. Det er det nok god grunn til. Dersom man i all bevissthet velger å prioritere flyktninger på bakgrunn av deres kultur eller evne til å integreres i storsamfunnet, sorterer man bort mennesker på bakgrunn av kynisk egeninteresse.
Det er nødvendig og bra at det vises engasjement for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er likevel svært problematisk at vestlige flyktninger fra Ukraina blir foretrukket over syriske unge gutter, på bakgrunn av fordommer om deres integreringspotensial. Likevel er det ikke overaskende når politikere fra FrP trekker skiller mellom de integrerbare på den ene siden og de som bør få hjelp i deres nærområder på den andre. Under denne flyktningbølgen har ikke Sylvi Listhaug nevnt frykten for hennes barns fremtid og svenske tilstander, lykkejegere og at «de som kommer til Norge ikke bare kan nyte, de må også yte». Når folkegrupper mistenkeliggjøres mens andre fremelskes, dannes det fiendebilder og enkeltindividers fordommer forsterkes og bekreftes av våre egne ledende politikere.
Hanne Haaland, forsker ved Universitetet i Agder, har forsket på syriske menn i Norge. Ifølge Haaland er den generaliserende kulturforståelsen et problem for mange syriske menn. I motsetning til fordommene mange har mot syriske menn, er det observert at de jobber hardt for å komme seg inn i samfunnet med et sterkt behov og ønske om å bli selvforsørgende. Det er lite konstruktivt når Listhaug eller Jimmie Åkesson bruker retorikk som bygger på frykt, heller enn fakta.
Det har vært tydelig under denne flyktningkrisen at Norge, som nærområde, har et særlig ansvar for å hjelpe våre naboer. Det er paradoksalt at samme mentalitet har vært fraværende for flyktningene som har vært innkvartert i leirer med kritiske forhold, som Moria. Selv under pandemien, da Moria sto i brann, ble det gjennom krevende forhandlinger kun vist vilje til å ta imot 50 flyktninger. Det er ikke konsistent å bruke argumentet om at vi må hjelpe flyktninger i våre nærområder, dersom medmenneskeligheten er begrenset til når det passer oss.
Som Clemet poengterer, er det en semantisk forskjell mellom likhet og likeverd. Hun eksemplifiserer ukrainere og ugandere som likeverdige, men ukrainere fremstilles som om de står nærmere den norske kulturen. Når mennesker får hjelp på bakgrunn av deres kulturelle, geografiske eller religiøse tilhørighet fremfor behovet for hjelp og situasjonens alvorlighetsgrad, blir likhet likevel en faktor som undergraver menneskers likeverd. Det er moralsk forkastelig.
De siste ukene har det likevel blitt bevist at geografisk nærhet vekker større ansvarsfølelse overfor flyktninger. Selv om et mørkt bakteppe har vist at solidariteten overfor flyktninger er begrenset og selektiv, er det positivt at et spenn av flere partier og individer uttrykker mer liberale holdninger når det kommer til å hjelpe mennesker på flukt.
Forhåpentligvis vil denne situasjonen, som foregår så nært oss, fungere som en vekker for innvandringskritiske politikere og deres tilhengere i Norge. Både om Norges dobbeltmoral i den pågående flyktningkrisen, men også vårt ansvar for å hjelpe mennesker på flukt fra fjern og nær.
