Flyktningkrisen - mer enn penger

Norge har kanskje penger til å ta imot mange flere flyktninger, men hva skjer når vi mangler boliger, lærere, sykepleiere, barnehager?

Publisert   Sist oppdatert

Norge har kanskje penger til å ta imot mange flere flyktninger, men hva skjer når vi mangler boliger, lærere, sykepleiere, barnehager?

Det er 60 millioner mennesker på flukt i verden i dag. Mennesker som flykter fra krig og uroligheter, og trenger beskyttelse og hjelp. Norge har forpliktet seg til å bistå gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner, og opplever nå at flyktninger kommer i et stort antall.

I årets første 9 måneder kom det 13 246 asylsøkere til Norge, 500 per måned fra januar til april. Fra mai til juli var tallet 1200 per måned. Det ble doblet til 2 400 i august, i september 4 900 og oktober 8 800. Det er ventet opp mot 55 000 flyktninger til Norge innen utgangen av neste år. Norges grenser krysses allerede av et tusentalls flere flyktninger enn det vi for bare få måneder siden kunne forutse. I dag ser det ikke ut til at dette vil være kortvarig, heller det motsatte, en langvarig og for mange permanent situasjon.

Norge er en attraktiv destinasjon for flyktninger sammenlignet med enkelte av våre naboer i nord, som Finland og Danmark. Grunnen til det kan være innstramminger i asyllovgivningen i disse landene. Også liberale Sverige varsler nå innstramminger.

Mottaksapparatet sliter

Menneskene som kommer skal ikke bare bli tatt imot, få medisinsk tilsyn, få en seng å sove i eller mat å spise. Flyktningene skal også bosettes, få språkopplæring, gå på skole eller i barnehage – de skal integreres og bli en del av lokalsamfunnet. Det store antallet flyktninger, særlig fra Syria, har ført til et akutt press på mottaksapparatet. Vi befinner oss i en unntakstilstand der kapasitetsproblemet er prekært. Det finnes ikke ledige bosteder, det er ikke nok ansatte til å behandle søknader, det er ikke nok kapasitet i skoler eller i barnehager. Det trengs fagfolk og bygningsmasse – dette vil det ta tid å bygge opp.  Statsministeren antyder at standarden på mottakene må bli enklere. Skal bosettingsproblemene løses ved å sette opp flyktningleirer i Norge?

I lokale debatter om flyktningkrisen foreslås det å åpne dørene i private hjem for å bosette flyktninger, gjerne på sofaen. Hvor langvarig en slik løsning er, tror jeg ikke velmenende nordmenn har reflektert over. Jeg tør påstå at svært få av dem har tenkt på at mange av flyktningene også har en bagasje som ikke nødvendigvis er en koffert.

Noe må ofres

Hvor lenge den akutte situasjonen i mottaksapparatet vil vare avhenger blant annet av konflikten i Midtøsten. Så lenge krigen i Syria fortsetter er det ingen snarlig løsning på flyktningkrisen i Europa. Norge må forholde seg til at antallet flyktninger vil øke. De vil legge beslag på store deler av vår velferdskapasitet. Dette vil koste oss milliarder av kroner. Kroner som kan hentes i form av økte skatter og redusert kvalitet og kapasitet i velferdssamfunnet.

Men Norge er et rikt land, vi har god dekning i budsjettene og har mulighet til å omdisponere ressursene. For eksempel å bruke mer av bistandsbudsjettet. Vi kan sågar bruke enda mer av oljefondet uten at det merkes nevneverdig.

Men som jeg var inne på ovenfor: Problemet er at alt ikke kan løses med å pøse mer penger inn i et system som ikke har kapasitet til å omsette pengene til tjenester.

Hvor lenge varer nordmenns sympati? Er det til vi får tømt loftet for klær og utstyr, til vi har følt oss gavmilde nok? Eller er det inntil det går ut over egne tilbud i samfunnet? Nordmenn som allerede venter på barnehageplass, sykehjemsplass eller behandlinger i helsevesenet vil kanskje måtte stå enda lenger i kø. Er det noe vi har hørt om i dagens samfunn så er det at nordmenn ikke er spesielt tålmodige når de står i kø for å få sine rettigheter oppfylt. Og det er ikke noe som tyder på at vi kommer til å være mer tålmodige i tiden fremover heller.

Frem til vi har økt kapasiteten vil den merkbare reduksjonen i det offentliges tjenestetilbud gå ut over brukerne. Og det er jeg ikke sikker på at vi uten videre vil godta.