Politikk

Folk som våpen

Flyktninger og andre migranter kan brukes for legge press på andre nasjoner. Det er tegn til at både Tyrkia og Russland gjør dette nå.

Flyktninger og andre migranter kan brukes for legge press på andre nasjoner. Det er tegn til at både Tyrkia og Russland gjør dette nå.

I sin banebrytende studie Arms and Influence fra 1966 skriver Thomas Schelling, nobelprisvinner i økonomi og dessuten sikkerhetspolitisk guru:

”The power to hurt can be counted among the most impressive attributes of military force…The power to hurt is bargaining power. To exploit it is diplomacy – vicious diplomacy, but diplomacy…it is not the pain and damage itself but its influence on somebody’s behaviour that matters.”

Men evnen til å skade – og trusselen om å gjøre det – er ikke bare knyttet til rene militære virkemidler.

Etter at den internasjonale flyktingkonvensjonen trådde i kraft i 1951 har folkeforflytninger i minst 75 tilfeller blitt brukt som våpen av statlige og ikke-statlige organisasjoner, rapporterer Kelly M. Greenhill i artikkelen Demographic Bombing (Foreign Affairs, 17. desember, 2015). Formålet har vært politisk, militært eller økonomisk.

I artikkelen minner Greenhill om historiske eksempler fra Uganda (1972), Haiti (1994) og Jugoslavia (1999). Castro brukte også ofte folk som våpen, liksom Muammar Gaddafi i sin tid. En av de nå to konkurrerende libyske regjeringene har også truet med samme virkemiddel. Og folk som våpen fungerer. I henhold til Greenhill ble målet helt eller nesten nådd i 50 prosent av tilfellene, og i ytterligere 25 prosent ble delmål nådd.

Det typiske målet for ”angrepet” er et liberalt demokrati (70 prosent) eller en gruppe der en eller flere liberale demokratier inngår (11 prosent). Krysspress er den enkle forklaringen på at liberale demokratier er særskilt sårbare:

”On the one hand, such states generally have made normative and legal commitments to protect those fleeing violence and persecution. On the other, as recent events in Europe and the United States make clear, some segments of democratic polities are strenuously opposed to accepting displaced people, whether for rational economic, political, or cultural reasons or for irrational, xenophobic ones.

Because targets cannot simultaneously embrace a given group of migrants and reject them, the incentives to concede to coercers’ demands and make the problem disappear can be compelling.”

I dette farvannet navigerer et stadig mer autoritært Tyrkia smart, med løfter om samarbeid for å dempe flyktingstrømmene fra Syria – og trusler om å ikke gjøre det. I begge tilfeller følger det med en prislapp. Og EU har valgt. EU kritiserer ikke lenger Tyrkia, og betaler dessuten for seg i euro – alt for å redusere folketrykket mot Europa.

Har Putin også en ”folkearmé”?
Det er stilt spørsmål om Russland anvender folk som våpen mot EU, Nato og for den saks skyld Tyrkia – og at økende flyktingstrømmer er et av målene med den russiske krigføringen i Syria. Eller er det kanskje bare en ”positiv” sideeffekt som kan utnyttes? At folkearméen kan utnyttes er i alle fall tydelig.

Senator John McCain mener at Putin ”wants to exacerbate the refugee crisis and use it as a weapon to divide the transatlantic alliance and undermine the European project”.

Judy Demsey ved tankesmien Carnegie ser spørsmålet i relasjon til Angela Merkel og muligheten til å svekke EU:

”As the war in Syria continues relentlessly, Merkel is coming under siege from all sides, no thanks to Putin and no thanks to her EU counterparts. Putin’s continuing support to keep Assad in power has a direct correlation with Merkel’s weakening support at home.

The longer the war in Syria endures, the weaker it could make Merkel. This has consequences for the rest of the EU. A weakened Merkel means a weakened, more divided Europe. The bloc will be in no shape to deal with the ever-mounting security challenges it faces…”

Det kan legges til at uten Merkel er det mye mulig at EUs Ukraina-sanksjoner mot Russland allerede hadde vært opphevet. Så selvsagt er russerne interessert i å svekke Merkel.

Hybridkrigføring mot Finland
Russland har siden høsten 2015 endret sin grensepolitikk mot Finland. Nå er den åpen for asylsøkere. Forhandlinger om å overholde inngåtte avtaler har ikke ledet noen vei. Forsvarsminister Jussi Niinistö (Sannfinnene) har advart om at det kan bli mye verre – fra hundretusentalls til en million som vil forlate Russland med destinasjon Finland og Europa.

Kanskje er antallet overdrevent. Sannfinnene kan jo ha en egen agenda, men President Sauli Niinistö (Samlingspartiet) har indirekte vært inne på samme tankespor. At saken tas på største alvor illustreres av at forsvarsministerrn lovet støtte fra forsvaret dersom grensevaktene skulle behøve det. Som en del i å møte det samlede trusselbildet inngår også flere rep-øvelser og at reservister skal kunne kalles inn med kortere varsel.

Fra russisk side slår man fra seg – og senest ved den sikkerhetspolitiske konferansen i München slo statsminister Medvedev fast at ”vi følger bare reglene” og advarte også mot terrorisme. Men Russland vil gjerne forhandle.

Hvordan skal vi tolke den russiske grensepolitikken? Antti Paronen ved Försvarshögskolan i Helsingfors har pekt på at flyktinger og migranter kan utnyttes som middel for politisk press og militære trusler. I denne sammenhengen kan det være verdt å notere at den finske regjeringen nylig nedsatte en Nato-utredning, der valget medlemmer i gruppen indikerer at svaret på spørsmålet om et finsk medlemskap blir nei. Det finnes flere grunner til det, men det er opplagt nettopp dette svaret som Kreml vil ha.

Paronen knytter også dette til hybridkrigføring i dens ”grå fase”. Som en måte å teste administrativ kapasitet, beslutningskapasitet og folkelige stemninger på. Flere finske politikere har også uttalt hybridordet.

Norge som særtilfelle
Norge har samme erfaring med plutselig inntreffende russisk grenseløshet i områder som kontrolleres av sikkerhetstjenesten FSB. Endringer i politikken har riktignok blitt avpolitisert gjennom å legge skylden på organisert kriminalitet – og den er jo unektelig utbredt i Russland. Sett i lys av at demografisk bombing er et veletablert fenomen både i historien og i dag, er det vel lettvint å unnlate å tenke på hybridkrigføring i samband med Storskog.

I Russland rår et potemkin-demokrati, der korrupsjon, undertrykkelse og rettsløshet skjuler seg. Russland ruster opp. Det skramles med atomvåpen. Vesten er fienden. I Georgia, Ukraina og Syria har Putin vist vilje og evne til å anvende militær vold. Trusler og press er hverdagsmat i Baltikum. Støtte gis til ytterliggående partier til høyre og venstre i Europa, som har sin odd retttet mot EU og Nato. Desinformasjon og villedning inngår i arsenalet. Gang på gang har Putin vist verden at Russland ikke er til å stole på.

Men Norge er kanskje et særtilfelle – unntaket som bekrefter regelen i russisk utenrikspolitikk. Eller kanskje ikke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden