DEBATT

Folkehelse og fordømmelse

I folkehelsefaget er skammen en av våre største fiender, men sosiale normer vil ha en viktig funksjon framover.

Publisert

En av de største suksessene i folkehelsa er hvordan vi har fått god kontroll på hiv/aids-epidemien som herjet verden fra 80-tallet og fram til i dag. Mange lever stadig med hiv, men antall nye tilfeller og dødsfall årlig synker.

Men selv om vi kan si at dette endte som en suksess, var veien dit langt fra en drøm – snarere et mareritt. Et av de verste marerittene for pasientene var den betydelige stigmatiseringen sykdommen førte med seg. Enda verre for folkehelsefagets historie: Det var ofte helsepersonell som påførte pasientene stigmatiseringen. Sykdommen ble lenge kalt en “homoepidemi”, i en tid der det var liten aksept for andre seksuelle legninger.

Stigmatiseringen hadde negative konsekvenser ikke bare for individet, men også for befolkningen. For individet økte stigmatiseringen sykdomsbyrden, og gjorde det tyngre å leve med hiv, en sykdom som i utgangspunktet medfører en enormt høy sykdomsbyrde og tidligere også sterkt forkortet liv. For befolkningen bidro stigmatiseringen til å forsterke epidemien ved at det gjorde forebyggingsarbeidet vanskelig. Pasienter nølte med å oppsøke helsetjenesten, og ville ikke oppgi nærkontakter eller være ærlige om egen seksuelle adferd. Stigmatisering er farlig for pasient og befolkning fordi det fører til skam.

Den dyrekjøpte lærdommen for folkehelsefaget var at forebygging fordrer fravær av fordømmelse. Det gjelder for alt fra røyking og kosthold til seksuell adferd og kulturelle vaner.

Så hva har skam med covid-19 å gjøre?

Flere har nå påpekt at vi går fra en slags formyndersk respons på pandemien der staten har bestemt hva vi kan og ikke kan gjøre, til en respons basert på at hver og en av oss tar større personlig ansvar. Dette er et ledd i arbeidet med å finne fram til en normaltilstand med en balanse mellom smitteverntiltak og frihet. Dette er en normaltilstand vi må leve med i lengre tid, siden det er lite som tyder på at det vil komme en vaksine i år.

I denne nye normaltilstanden er det mange ting som er lov, men som medfører høy smitterisiko både for deg selv og andre du kommer i kontakt med. Ett eksempel er å dra til Syden. Folkehelseinstituttet har utarbeidet et sett med kriterier som bestemmer om et land er «grønt» eller «rødt», som stort sett handler om hvorvidt reisende fra landene må ha pålagt innreisekarantene eller ikke. Dette får også konsekvenser for forsikring og flyruter, og mange har derfor snakka om at de grønne landene har «åpnet», selv om landene aldri har vært «stengt».

Denne ordningen får noen negative konsekvenser, som at landene plutselig kan bli røde igjen. Det var dette som skjedde med Spania forrige uke, hvilket medførte en forholdsvis bisarr fredag kveld i norske medier, med live-dekning av om flyene med uheldige spaniafarere «rakk frem» før midnatt, og dermed unngikk lovpålagt karantene. De fleste som så på, forsto jo at det ikke var noen stor forskjell på om flyet landet 23:55 eller 00:05 for smitterisikoen.

I sosiale medier satt fordømmelsen av flypassasjerene løst. Refrenget var at disse reisende aldri burde reist i første omgang, bare hadde seg selv å skylde, og helst burde gå i frivillig karantene uansett når flyet landet.

Går vi i hiv-fella igjen, ved at vi gjør forebyggingsarbeidet mot covid-19 vanskeligere gjennom stigmatisering?

Vel – nei. Vi skal selvsagt passe oss for at stigmatiseringen ender med at sydenturistene skjuler symptomer eller lyver om egne nærkontakter, og vi vet ikke noe om de individuelle begrunnelsene til dem som dro til Spania. Samtidig har «skam» blitt et så populært ord i norsk debatt at det har begynt å fortrenge andre mer presise begreper. Et bedre begrep er, som andre har påpekt, nettopp «personlig ansvar». Den nye normaltilstanden forutsetter en avtale mellom hver enkelt i samfunnet: vi kan leve med stor frihet, dersom vi er flinke til å ta ansvar.

Dersom du nå har valgt å ta en høyere risiko enn det som er anbefalt, må du også ta konsekvensene av valget ditt. Du bør for eksempel utvise større varsomhet enn det som er pålagt, for eksempel ved å forsterke hygiene og gå i en slags frivillig karantene et par uker. Kanskje bør du gå med munnbind ute i dagene etter hjemkomst og ha lav terskel for å kontakte helsevesen dersom du får symptomer.

Det blir nok feil å sammenligne det noen nå kaller ‹skam» med den skammen homofile følte på 80- og 90-tallet under hiv-epidemien. Skammen vi føler på når vi har tatt litt ekstra høy risiko under covid-pandemien, er kanskje heller en nødvendig korreks etter at vi har brutt sosiale normer. Jeg skammer meg når jeg har mistet søppel på gata eller sluppet ut masse klimagasser, og jeg skammer meg når jeg glemmer meg og tar på matvarer jeg ikke skal ha i butikken. Det er en nødvendig bestanddel i det å leve i sammen i et samfunn.

Likevel må helsepersonell og de som jobber med folkehelse, være varsomme med stigmatisering. Faget vårt bærer med seg en stygg historie, som ved hiv-epidemien. Vi skal være glade for alle som oppsøker helsetjenesten, uansett hvilke personlige valg som førte til problemene de har. Løsningen er ikke å sky unna alle former for sosiale normer, men heller å gjøre helsetjenesteoppsøkende adferd til en del av normene. Vi kommer nemlig til å trenge sosiale normer og personlig ansvar dersom vi skal komme oss gjennom denne og fremtidige kriser.