Med massedrap og læreplaner skal Ukraina utryddes

I Ukraina avdekkes stadig flere russiske krigsforbrytelser. Omfanget tyder på noe mer enn dårlig ledelse og krigens generelle barbari. Det tyder på en hensikt. Hva er den?

Hvorvidt Russland er skyldige i folkemord, er så langt uavklart i fagmiljøene. Jeg skal ikke gå for langt inn i den debatten her, utover å bemerke at nøkkelen er at det handler om at en krigende part med viten, vilje og planmessighet har som mål å utslette en folkegruppe eller kultur fra et territorium. Slik skiller folkemordet seg fra andre krigsforbrytelser – for eksempel vilkårlige drap som har som hensikt å spre frykt.

Ukrainere må slutte å være ukrainere

Den amerikanske historikeren Anne Applebaum argumenterer for at folkemord er i ferd med å utspille seg i de russisk-okkuperte delene av Ukraina. Uavhengig om russiske handlinger oppfyller de juridiske definisjonene, er det interessante her å se på nettopp hensikten.

Applebaum skriver i The Atlantic: «Dette var aldri bare en krig om territorium, men snarere en kampanje med genocidal hensikt. Russiske styrker i okkuperte områder har torturert og myrdet sivile, arrestert og deportert hundretusenvis av mennesker, ødelagt teatre, museer, skoler og sykehus. Bombeangrep mot ukrainske byer langt fra frontlinjen har slaktet sivile og kostet Ukraina milliarder i skade på eiendom ... Vladimir Putin har satt ødeleggelsen av Ukraina i sentrum av sin utenriks- og innenrikspolitikk, og i hjertet av det han ønsker at arven hans skal være.»

Og arven handler om å løse «Ukraina-problemet» en gang for alle: Det innebærer å fjerne ukrainere fra det Putin oppfatter som «den russiske verden» – ikke nødvendigvis hver enkelt fysisk, men som en etnisitet, en kultur, en nasjon og et statsprosjekt som er uavhengig av Russland. Putin opplever selve det spesifikt ukrainske som et forræderi mot et felles, russisk folk. Herfra stammer også retorikken som sidestiller et ukrainsk ønske om selvstendighet med nazisme. Snakk om «denazifisering» av Ukraina betyr i denne terminologien en «de-ukrainisering». Så sent som denne uken sa Duma-representant Andrej Guruljov fra Putins parti Det forente Russland at krigen må ha som konsekvens at Ukraina opphører å eksistere.

Den russiske agitasjonspropagandaen svulmer over av dehumaniserende agitasjon: Krakilske i russiske talkshows snakker om å gjøre kort prosess med «reptilene». Etter nederlaget i Kharkiv-området kritiseres militæret for å være for sentimentale, at herfra og ut er det kun hemningsløs, altomfattende og skånselløs vold som kan vinne krigen – som om det de har gjort så langt, er å vise nåde. Det tas til orde for å atombombe Kyiv og Lviv, for å gi ukrainerne en skikkelig lærepenge. Ukraina må drives ut i det absolutte mørke, og minst 20 millioner ukrainere må fordrives. Slike ting høres nå daglig på russisk TV.

Kort sagt er Kremls og agitatorenes uttalte mål at ukrainere må slutte å være ukrainere, ikke av fri vilje (forestillingen om at noe slikt skulle skje tok raskt slutt da de møtte veggen utenfor Kyiv), men ved bruk av makt. Og i denne prosessen er, terror og drap et virkemiddel – det setter et eksempel, og viser hva som skjer med dem som ikke underkaster seg og kaster av seg sin ukrainske identitet. I Butsja, selve symbolet på russisk terror, er rundt 400 sivile funnet i massegraver, blant dem barn. Mye tyder på at det i Kharkiv-området (Izium i skrivende stund) vil avdekkes grusomheter som langt overgår Butsja.

Radikale, dissentere og lekmenn

Mange setter sin lit til at den jevne russers samvittighet vil våken til live den dagen de får vite sannheten om «spesialoperasjonen». Det er en naturlig forventning, men den er antagelig naiv. Det henger sammen med hvordan det russiske samfunnet er blitt mer og mer politisk apatisk. Få har beskrevet denne tilstanden bedre enn den russiske statsviteren Gregorij Judin, som fremdeles (så vidt jeg vet) holder ut som seniorforsker på et av Moskvas universiteter, til tross for at han ble banket helseløs av politiet i mars, under en markering mot invasjonen.

Ifølge Judin kan russiske borgere deles opp i tre grove kategorier: Radikale (15–25 prosent), dissentere (20–25 prosent) og lekmenn (50-65 prosent).

De radikale er en betydelig, men larmende minoritet som aktivt støtter krig, følger med på aggressive statsnyheter, Telegram og så videre, og som i sjeldne tilfeller verver seg til frontlinjen. Dissenterne er motsetningen: en minoritet som kategorisk motsetter seg krigen. Det er utestengt fra russisk-baserte medier og er generelt deprimerte.

Men det store flertallet er av en annen art: Det er lekmennene, som er fullstendig avpolitisert og ikke ønsker å vite noe om politikk og krig: «De som i likegyldighet nyter livet mens folk dør i Ukraina. Det er åpenbart avskyelig, men oppsiden er at disse menneskene fullstendig motsetter seg å delta aktivt i krig på noen måte», skriver Judin på Twitter. Og ikke bare vil de ikke delta: Lekmenn skjermer aktivt seg fra nyheter om krigen: «Da TV begynte å promotere hard krigspropaganda, gikk seertallet ned. Nettopp fordi lekfolk vil ha såpeoperaer, ernæringsfysiologi og standup, snarere enn kjedelige nyheter fra frontlinjen», fortsetter Judin.

De radikale blir naturligvis sinte på lekmennene for å være utilstrekkelig patriotiske. Lekmennene er på sin side sinte på de radikale for å forsøke å politisere livene deres, for eksempel med krigspropaganda i skolene.

Et særskilt forhold til døden

«22 år med negativ seleksjon måtte føre til et land der jo mer uanstendig du lyver, jo mer skamløst du stjeler, og jo mer grusomt du dreper, jo høyere klatrer du på den sosiale rangstigen.», har Christo Grozev fra Bellingcat sagt om putinismen. Vi kan trekke tidslinjen mye lenger tilbake, selvsagt. Russisk kultur, både politisk og sosialt, er en endeløs kalamitet av vold og undertrykkelse, spleiset med den ustyrtelig destruktive og farlige kombinasjonen av imperial stormannsgalskap og mindreverdighetskomplekser.

Du høster som du sår: Kommunismens forbrytere ble aldri stilt til ansvar for sine gjerninger. Eller som journalisten og Moskva-korrespondenten David Setter har formulert den russiske minnekulturen: «Det var lenge siden, og det skjedde ikke uansett». Det gjør noe med mennesker som lever i en nesten konstant tilværelse der enkeltindividet blir fullstendig nedtrykt og går for lut og kaldt vann. Russere flest har lært seg å leve til tross for, og på siden av, sine makthavere. Men de er også oppslukt av sine makthavere.

Til tross for noen få år med noe som ligner demokrati, lever de fleste russere i skjæringspunktet mellom diktatur og egen overlevelse. «Vi har et særskilt forhold til døden», skrev nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj i Slutten på det røde mennesket (2013): «I fortellingene jeg skriver ned, forekommer stadig ord som skjærer i øret: «skyte», «henrette», «likvidere», «avskrive», eller sovjetiske varianter av forsvinning, slike som «fengsling», «ti år med brevforbud», «emigrasjon». Hvor mye er et menneskeliv egentlig verdt, når vi tar i betraktning de millionene som døde for ikke lenge siden? Vi er fulle av hat og fordommer. Vi kommer alle fra landet med GULag og den forferdelige krigen. Kollektiviseringen, avkulakiseringen, tvangsflytting av hele folkegrupper...»

Russland er fanget av historien, lammet av den, fordi det ikke er lagt til rette for å finne en vei ut av den, mente Aleksijevitsj. Tvert imot, Putin har gjenoppvekket den for fullt orkester, med storslagen kynisme, vel vitende om at staten og historien (men egentlig bedrageriet) var russernes kosmos, slik Aleksijevitsj skriver: «De kunne ikke gå ut av ‘den store historien’, ta endelig avskjed med den og bli lykkelig på annet vis».

Alt dette kan altså gi grunn til å frykte at et flertall av russiske borgere vil kunne akseptere ekstremt mye mer vold utført av egne soldater i Ukraina, men også mot egne borgere – hvis de da i det hele tatt vil vite noe om det. Vil folkemord gjøre inntrykk, eller vil det svi mer at de i fremtiden antagelig ikke lenger kan leve livene sine i relativ fordragelighet?

Kulturelt folkemord

Men Putins prosjekt handler altså om mer enn om å drepe mennesker: Han vil drepe ideen om Ukraina.

I strømmen av russisk hatpropaganda finner vi derfor også hyppige utfall av typen «det ukrainske språket er bare en russisk dialekt». Ukrainsk historie, ukrainsk kulturarv, det meste som minner om ukrainsk identitet, er mål for utslettelse.

Mer enn 500 kulturminner er blitt utsatt for russisk vandalisme, ifølge Ukrainas utenriksminister Oleksandr Tkachenko: «Det handler ikke bare om ukrainske menneskeliv og territorium, det handler også om vår identitet, vår kultur og vår arv. Så snart Putin og hans regime benekter ukrainernes identitet, prøver de å ødelegge alt som er knyttet til kulturarv.» Det leder oss til en annen side ved folkeretten, nemlig den om kulturelt folkemord. Her feies etter mitt skjønn all tvil til side. Russland bedriver kulturelt folkemord på ukrainerne i alle områder de besetter. (Hva som skjer og vil skje med nærmere to millioner ukrainere, herunder rundt 300 000 barn, som er sendt til Russland, tør vi nesten ikke tenke på.)

Kulturelt folkemord defineres som systematisk ødeleggelse av tradisjoner, verdier, språk og andre elementer som skiller en folkegruppe fra en annen. Synderegisteret til stater som har gjort sitt ytterste for å fjerne sporene av en kultur, er langt som et vondt år. Det er likevel mer sjeldent at dette utføres på en så ultravoldelig og gjennomført måte som Russland gjør det nå.

Foruten å ødelegge monumenter og andre spor av det ukrainske har Russland særlig hugget tak i de oppvoksende generasjoner. Putin har for alvor blåst liv i Røde Pionerer, en kvasimilitær barne- og ungdomsbevegelse, opprettet av kommunistene, med hovedoppgave å marsjere i takt for Den store leder. I det russiske skoleverket er for lengst skoler og universiteter blitt anstalter for skamløs indoktrinering. Barn og unge blir uten et fnugg av nyanser lært opp i den russiske orden.

Her blir de fortalt at ukrainerne (smårusserne) er undertrykt av nazister og at Russland er deres befriere. Barna marsjerer i skolegården med lekegeværer. Underteksten er at onde mennesker er de som ikke vil underkaste seg imperiet. Det er en underdrivelse å hevde at budskapet er å utdanne de unge inn i et dehumaniserende verdensbilde. Denne formingen av skolebarn synes mer eller mindre direkte avledet av Putins eget svermeri for historiserende brutalitet.

Det totalitære

Med et økt behov for å kontrollere ikke bare uønskede ytringer, men også uønskede tanker, har Putins Russland etter krigsutbruddet beveget seg fra det autoritære mot det totalitære. Så helhjertet som hos Stalin er det kanskje ikke – til det låner Putin for mye øre til både de ovennevnte lekmenn og til nepotisme. Putins ideologiske substans er også temmelig tynn. Det viktigste for Putin er å skille mellom venn og fiende. Han bygger på en ekstrem og nasjonalistisk historieforståelse – men retorikken tjener også noen bestemte politiske formål, og han har færre tanker om hvordan samfunnet og staten skal styres mer spesifikt. Politisk har den russiske eliten i hvert fall enn så lenge vært mer motivert av makt, pengebinge og privilegier enn av drømmen om å skape en ny menneskehet.

Uavhengig av hvor sentralt selve det ideologiske prosjektet står for Putin personlig, ser vi nå at det er den totalitære logikken som utspiller seg. Og med det settes også et enormt apparat i sving: byråkrati, jurister, embetsverk, journalister – og altså lærere. Vestens oppmerksomhet er i stor grad rettet mot det forrykte lederskapet og deres sykofanter og opportunister – men et totalitært prosjekt vil i sin natur være bredere.

For oss som er vant med et skoleverk som vil det beste for ungene, med lærere som er genuint opptatt av læring, viser omsorg for elevene og legger så stor vekt på mangfold, er det vanskelig å forestille oss en lærerstand som er tjenestefolk for et voldelig, ensrettet undertrykkelsesapparat. Det er vanskelig å forestille seg lærere som skal undervise i regning og lesing, også – med glede eller tvisyn – er tilretteleggere for fascisme.

Den totalitære stat er en indoktrinerende stat. Den skal tidlig krøkes som rettroende skal bli. Det kreves rettroenhet for å vite at ukrainerne ikke finnes. Det kreves rettroenhet for å sendes til slagmarken for å ta livet av reptiler. Men selv for den ikke-troende har dehumaniserende indoktrinering en effekt. Det gjør det enklere å leve lekmannslivet. I kombinasjon med frykt gjør den statlige legitimeringen det enklere ikke å bruke krefter på å skille mellom det som egentlig er rett og galt, sant eller usant – et fenomen som er godt kjent fra de fleste minnekulturstudier som omhandler forbryterske statsdannelser. Når tyskere i mange år etter andre verdenskrig postulerte at de ikke visste, betød dette egentlig at de visste ganske mye, men ikke brydde seg, ikke ville vite («vi hadde andre ting å tenke på!») – ikke før korthuset begynte å ramle sammen.

Fascismens pedagoger

«Russlands utdannelse har ingen grenser». Det uttalte Russlands utdanningsminister Sergej Kravtsov nylig.

Som så ofte med uttalelser fra russiske politikere for tiden: Dette er ikke noe forsøk på å lansere en humanistisk ambisjon – det er en grotesk sarkasme hvis formål kanskje først og fremst er å forhåne og spotte ukrainere. De siste dagene har det nemlig versert rapporter om at 250 lærere er arrestert av ukrainerne i befridde områder. Lærerne hadde i oppgave å indoktrinere ukrainske elever, og fremheve keiserlige dyder og «Pax Russica», sa det ukrainske parlamentsmedlemmet Oleksii Hontsjarenko i et Telegram-innlegg.

Det er vanskelig å orientere seg i «krigens tåke», så det er ikke endelig bekreftet at lærerne er arrestert eller om de er satt under oppsyn, eller hvor mange de er. Uansett er det kjent at Moskva har sendt et stort antall lærere for å undervise ukrainske barn i et russisk «pensum» ved utdanningsinstitusjoner i okkupert område. Ukrainske lærere er blitt oppsagt, truet og fengslet, med mindre de har underlagt seg okkupantene og deres pensumkrav. Da de russiske styrkene trakk seg tilbake, ble mange lærere, både russere og ukrainske kollaboratører, etterlatt.

Den russiske opposisjonsavisen Novaya Gazeta har intervjuet flere lærere. Her fremkommer det at lærerne kan være motivert av penger og eiendom, men også av ektefølt eller påtatt forakt og fanatisme. Det er også åpenbart at lærernes oppgave er å være ledd i den den russiske krigsmaskinen, i det Kreml selv omtaler som «avnazifiseringen» av «smårusserne». I de okkuperte områdene har også bibliotekene blitt renset for ukrainsk litteratur som kan tolkes patriotisk. Det handler om å knekke ukrainsk nasjonalfølelse, i praksis en forlengelse av den samme politikken Moskva gjennomførte i Ukraina i over et århundre og som kulminerte i Holomodor, Stalins statspåførte sultedød med 3 millioner døde.

Slik er noen av vitnemålene fra lærere:

Jurij Baranov, historielærer: «Min kone og jeg håper vi vil få et stykke land i Zaporizjzja. Kona mi har alltid drømt om å få en hage. Personlig kan jeg ikke fordra ukrainere. De har dyrket hat mot Russland i tretti år.»

Tatjana Taratynova, barnehagebestyrer: «Vi holder workshops for ukrainere om hvordan man bytter til russiske undervisningsplaner … det avgjørende er å hindre dem i å insistere på ukrainske undervisningsplaner og å bytte systemet til russisk standard.»

Konstantin Matjukhov, undervisningsinspektør: «Jeg ønsker å være i forkant for å tjene mitt fedreland. Om nødvendig tar jeg en pistol og kjemper. Jeg er en pensjonert oberst, en tidligere snikskytter. Jeg kan undervise i historie, men kan være en skytter om nødvendig. Det eksisterer nok ikke noen oppdeling av russere og ukrainere, siden det bare er russere, én nasjon. Det var slik blant tsarene: det var storrussere, smårussere, alle russere. Det finnes ikke noe ukrainsk språk, bare en dialekt av det russiske.»

Andrey Tsjetvertkov, lærer: «Jeg meldte meg frivillig som patriot. Jeg skal undervise i henhold til det russiske skoleprogrammet ... Siden evigheten var smårusserne en del av det russiske imperiet. Donbas vil alltid være russisk.»

Her kan dere se en illustrerende video: En russisk lærer forteller ukrainske barn fra Mariupol, iført Røde Pioner-uniformer: «Dere vil lære russisk fra nå av. Det er ikke så grusomt å bli drept av kuler. Det som er viktig er å lære det russiske språket.»

En enorm forbrytelse

Det som utspiller seg i Ukraina er en av de største forbrytelsene mot menneskeheten på europeisk jord i moderne tid. Det er store sjanser for at det vi ser er et regelrett folkemord. Den europeiske offentligheten må vite, har plikt til å vite, slik at ikke bekymringene for renter og strømpriser tar overhånd og overlater ukrainerne til seg selv.

Noe å tenke over, blant de som fremdeles motsetter seg å sende våpen til Ukraina (og som tilfeldigvis setter alle kluter inn på kraftpopulisme), slik at de har mulighet til å forsvare seg mot planmessig utslettelse. Det blir neppe glemt.