Den internasjonale straffedomstolen i krise etter ny frifinnelse

Nå stiller selv ICCs venner spørsmål ved om domstolen er levedyktig. Skal den overleve, må den levere resultater – og dommer.

Publisert   Sist oppdatert

I januar tok rettsaken mot den tidligere presidenten i Elfenbenskysten en brå vending da han ble frifunnet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) – og det uten at advokatene hans hadde måtte fremlegge et reelt forsvar. Etter å ha brukt to år på å høre påtalemyndighetens presentasjon av saken, konkluderte et flertall av dommerne med at statsadvokatene ikke hadde nok bevis, og så seg nødt til å frifinne Laurent Gbagbo på stedet.

Frifinnelsen er et stort nederlag for påtalemyndigheten, som har brukt 8 år på saken, i håp om at Gbagbo ville bli den første statslederen dømt ved ICC. I stedet ble Gbagbo løslatt i begynnelsen av februar og er nå på frifot i Belgia.  

Tre domfellelser på 17 år

Men saken mot Gbagbo er ikke et enkelttilfelle, den må sees i kontekst av en større påtalekrise som har festet seg ved domstolen. I løpet av sine snart 17 år har ICC har domstolen tatt ut omlag 45 tiltaler, men kun fått domfelt tre menn for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I de aller fleste sakene har ICC slitt med å få de tiltalte personene utlevert til domstolen i Haag, og når de tiltalte først har blitt utlevert, har flere av straffesakene, i likhet med Gbagbo-saken, raknet for påtalemyndigheten i retten. Det betyr at det for øyeblikket er flere personer som er blitt frifunnet ved ICC, enn det er som er blitt domfelt.

ICCs suksess skal rett nok ikke måles utelukkende i antall domfellelser. Man må se bredere på domstolens bidrag til internasjonal rettferdighet. Siden Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig har dessuten internasjonale straffedomstoler slitt med inntrykket av at de kun utmåler en form for «seierherrens justis». Det er derfor positivt at dommerne ved ICC viser at de tar tiltaltes rettssikkerhet på alvor, gjennom å stille høye krav til påtalemyndigheten i straffesakene de hører.

Dette er en påtalekrise

Når det er sagt, er tre domfellelser på 17 år lite tilfredsstillende – særlig i lys av ICCs årlige budsjettramme på 147 millioner euro. For hva er vel poenget med en kostbar internasjonal straffedomstol som i praksis ikke greier å stille krigsforbrytere for retten?

Det er ICCs påtalemyndighet som har ansvar for både etterforskingen og straffeforfølgning av saker ved domstolen – og det er de som må bære ansvaret når så mange av sakene faller fra hverandre i retten.

De mest utfordrende etterforskningene gjenstår

Særlig foruroligende er det at tross den nedslående statistikken har ICC knapt tatt fatt på de virkelig vanskelige etterforskningene. Ser man på de konfliktene som ICC nå vurderer å etterforske, vil flere av dem innebære etterforskninger av stormakter som i utgangspunktet ikke er medlem av domstolen.

Påtalemyndigheten driver for eksempel i disse dager og vurderer om de skal igangsette en etterforskning i Palestina, noe som vil medføre en etterforskning av Israel. ICC har allerede begynt å etterforske Georgia-konflikten, som også inkluderer mulige russiske forbrytelser. Sist men ikke minst sitter dommerne ved ICC for øyeblikket og tar stilling til om domstolen burde åpne en etterforskning i Afghanistan – og en slik undersøkelse vil i realiteten også innebære en etterforskning av USA og CIAs bruk av tortur i regionen.

Vil ICC greie å håndtere stormaktene?

Hverken Russland, Israel eller USA er medlemmer av ICC, og det er utenkelig at de vil stille seg positive til at domstolen etterforsker deres statsborgere. Senest i høst truet USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, med å straffeforfølge ICCs ansatte dersom domstolen begynte å ta ut tiltaler mot amerikanske statsborgere.

Når påtalemyndigheten gjennom sin etterforskning av Elfenbenskysten viser at de sliter med å straffeforfølge internasjonale forbrytelser selv i konflikter der det er tiltaltes egen stat som har bedt ICC om hjelp til å etterforske saken, er det grunn til å være bekymret over hvordan domstolen vil håndtere omstridte etterforskninger mot lite samarbeidsvillige stormakter som USA og Russland.   

Et krisepreget ICC

Å snakke om at ICC er i krise, er ikke noe nytt. Man kan vel egentlig argumentere for at domstolen ganske ofte har vært i en eller annen form for krise. For noen år siden var det den mulige afrikanske medlemsflukten fra domstolen; i dag er påtalemyndighetens tilsynelatende manglende evne til å gjennomføre straffesaker.

Da er det ikke rart at selv domstolens støttespillere i det stille har begynt å stille spørsmål ved ICCs framtidsutsikter. Kritikere – som USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver – har for lengst lagt ICC-prosjektet dødt:  «We will let the ICC die on its own. After all, for all intents and purposes, the ICC is already dead».

Veien videre

Så lenge det er liv, er det håp. Men skal domstolen løfte seg ut av denne slumpen og bli en fullverdig arvtaker for det internasjonale strafferettsprosjektet, må det tas noen skikkelige grep.

Avstanden mellom ambisjoner og realiteter har vært altfor stor. Derfor er det viktig at domstolen nå setter en tydelig ambisjon om å levere på sin kjerneoppgave – og det er gjennomføring av straffesaker.

Formålet med ICC er å tross alt å være en permanent og uavhengig straffedomstol som skal stille krigsforbrytere for retten. Da er det vanskelig å forsvare at domstolen har fullført såpass få straffesaker på 17 år. Skal ICC stilne kritikerne og vise at domstolen er levedyktig, må den med andre ord begynne å levere noen solide straffesaker snart.