Idédebatt

Folket og forskerne

Populist-velgere er – i likhet med andre velgere – kanskje ikke så gjennomført rasjonelle likevel. Men det kan man jo ikke si, for da er man «elitistisk», skriver Cathrine Holst.

Bilde: Pixabay

Det er ikke samfunnsforskningens oppgave å underskrive populistiske demagogers verdensoppfatning.

Det gir ofte bedre samfunnsforskning om samfunnsforskeren interesserer seg litt for hvordan dem som de forsker på, selv ser verden og hvordan de begrepsfester det de ser. Men analysen kan ikke stoppe der.

Dette gjelder i høyeste grad også når vi forsker på oss selv. Heller ikke da kan vi nøye oss med kun å utlegge aktørenes selvforståelse, slik “sånne som oss” gjerne forstår oss selv og snakker om hva vi gjør. Begynne der – jo, gjerne det; men slutte der – da reduseres forskning til ukritisk parafrase.

I et pågående forskningsprosjekt som jeg er med på, prøver vi å forklare hvorfor Norges offentlige utredninger – NOU-ene – blir stadig mer forskningstunge, og hva det innebærer for politikkutformingen, og for demokratiet vårt at forskning – og dermed vi i de akademiske elitene – tilsynelatende stadig får mer å si. Ser vi på NOU-ene fra 1972 og frem til i dag, er mønsteret at det blir stadig flere professorer blant utvalgsmedlemmene og som utvalgsledere. Mens utvalgene på 1970- og 80-tallet gjerne hadde én sekretær, har utvalgene i dag store sekretariater. Og ser vi på litteraturlistene i utredningene, ser det ut til at det er blitt stadig viktigere å referere til internasjonale vitenskapelige publikasjoner.

Les også Nils August Andresens kommentar Til forsvar for elitene.

Aktørenes motiver

Når vi snakker med en del av aktørene selv – utvalgsmedlemmer og -ledere, og politikere og byråkrater med ansvar for å sette ned utvalg – får vi gjerne høre at forskerne er med for å gjøre utredningene mer «kunnskapsbaserte», at utredninger mer basert på forskning fører til en bedre og mer «kunnskapsbasert politikk», og at dette er bra. Dette dreier seg om personer med stor innsikt i utredningsvesenet, og det er all mulig grunn til å lytte til deres synspunkter og vurderinger.

De fleste skjønner likevel at vi som forskere ikke ganske enkelt kan legge aktørenes egne perspektiver til grunn. Det er godt mulig, til og med sannsynlig, at Norges offentlige utredninger i tiltagende grad er utformet som forskningsrapporter fordi utredere og utvalgsnedsettere nå, i større grad enn før, er opptatt av å kunnskapsbasere politikken.

Men dette er neppe den eneste forklaringen, og det er ikke vanskelig å tenke seg alternative hypoteser. Er det viktigste kanskje ikke å kunnskapsbasere politikken, reelt sett, men å få den til å se mer kunnskapsbasert ut? Eller er bestillerne av utredninger faktisk opptatt av kunnskapsbasering – men da fremfor alt av den politikken de allerede er tilhengere av? En studie fra Danmark konkluderer med at akademiseringen av danske offentlige utredninger har gått hånd i hånd med en politisering av utredningsinstituttet. Politikere og forvaltning vil gjerne ha bestemte svar, og utformer mandater og kirsebærplukker utvalgsmedlemmer ut fra dette. Er dette tilfelle også i Norge?

I så fall kan det fremstå som dypt problematisk at forskere nå ser ut til å erstatte politikere og organisasjonsrepresentanter i utredningsutvalgene.

Tilsvarende kan det godt tenkes at konsekvensene av flere forskere og mer forskning i politikkforberedende utredninger resulterer i mer kunnskapsbasert politikk. Men dette må selvfølgelig undersøkes nærmere. Kan det for eksempel være at de mer akademiserte utredningene oppfattes som mindre relevante? Får slike utredninger en svakere forankring i sivilsamfunn og embedsverk, og svekker dette gjennomslaget deres?

At akademiseringen faktisk bidrar til mer kunnskapsbaserte utredninger, og at dette igjen faktisk fører til en mer kunnskapsbasert politikk, er med andre ord fortsatt et «i beste fall»-scenario. Og selv dette scenariet er ikke noe «alle» uten videre vil omfavne. Mange vil mene at demokratisk representasjon i politiske prosesser er viktig relativt uavhengig av beslutningskvalitet. I så fall kan det fremstå som dypt problematisk at forskere nå ser ut til å erstatte politikere og organisasjonsrepresentanter i utredningsutvalgene.   

Til forsvar for elitene: Artikler fra Minervas nr. 02 / 2017

Sist, men ikke minst, er det selvfølgelig ikke gitt hva det betyr at en utredning eller en politikk er «kunnskapsbasert», og det kan tenkes at vi som forskere legger og bør legge noe annet i dette ordet enn aktørene selv. Det er for eksempel slik at mange setter likhetstegn mellom «kunnskapsbasert politikk» og det at politikken er basert på forskning. Det finnes imidlertid annen type kunnskap enn forskningsbasert kunnskap. Skoleforskerne har kunnskap om skolen, men det har sannsynligvis også lærere, elever, foreldre og erfarne skolebyråkrater. Når vi forsker på dette, skiller vi derfor mellom «kunnskapsbasert» og «forskningsbasert», og dessuten mellom ulike måter politikken kan være forskningsbasert på. Vi er for eksempel opptatt av hvilke disipliner og forskningsfelt politikere og forvaltning særlig henvender seg til når de sier at de «kunnskapsbaserer».

Fortellingen om vår tids hovedkonflikt

Slik jobber vi når vi forsker på «eliten». Men hvordan er det med evnen til å kikke aktørene i kortene når vi forsker på andre – ikke minst på det såkalte «folket»? Jeg vil hevde at det står vesentlig dårligere til, til tross for et enormt engasjement.

Ikke minst i kjølvannet av Brexit og Donald Trumps valgseier, har et kobbel av forskere deltatt i diskusjonen om «populisme» – fra stort og smått i norsk samfunnsforskning, til historikere, filosofer, kulturforskere, psykologer og medisinere. Dette brede engasjementet fra forskernes side er det naturligvis isolert sett lite å utsette på – jeg har selv bidratt for øvrig, og ikke greid å si så mye annet enn mange andre. Jeg har også lært adskillig av en del kollegers bidrag. Ikke minst er det interessant å følge den håndfull forskere som faktisk forsker på de partiene som gjerne rubriseres som «populistiske» og velgerne deres.

Trass denne massive invasjonen av akademikere i offentligheten, inkludert utmerkede bidrag fra de beste fagfolkene på området, er den offentlige fortellingen om «populismen» som forskere står i kø for å underskrive, like fullt nokså tynn.

Fortellingen går, slik jeg ser det, omtrent som følger: Populistiske partier mobiliserer velgere, typisk omtalt som «folk», «folket» eller «folk flest», mot «elitene». Dette er det flere årsaker til, understrekes det kanskje (men bare kanskje), men en viktig årsak (kanskje til og med den viktigste) er en faktisk økende «ulikhet» mellom «folk» og «eliter», «styrende» og «styrte». Gjør vi så ingen ting for å redusere denne «ulikheten», heter det videre, vil resultatet bli mer gjennomslag for «populistene», og hvem ønsker vel det? Legg litt til, trekk litt fra: Her har du hovedbudskapet i «forskningsformidlingen» fra mange av oss.  

Hvem er folket?

La meg starte med den metodologiske kardinalsynden: å kolportere ukritisk aktørenes egne kategorier. Å begynne med dem, ta dem som et utgangspunkt for analysen – gjerne. Men som sluttpunkt? De fleste, med eller uten universitetsgrad, har fått med seg at populistiske politikere gjerne snakker om ulikhet og konflikt mellom «folk» og «eliter». Hvem kategoriene «folk» og «eliter» mer spesifikt omfatter i populistenes taler, er ikke alltid like klart. Poenget kan nettopp ofte være å være uklar på dette, så flest mulig velgere kan se seg som en del av «folket», og flest mulig av dem de er «mot», som «eliten».

Andre ganger er hvem man sikter til, noe klarere. «Folket» kan vise seg å være «de med vanlige inntekter», «de som liker populærkultur», «de uten altfor lang utdanning», «mannlige industriarbeidere», «hardt arbeidende familier», «majoriteten» eller «de som har bygget landet». «Elitene», «de andre», er «de med mye penger», «finanseliten», «kultureliten», «akademikerne», «politikerne», «teknokratene», «byfolk», «globaliseringstilhengerne» eller «multikulturalistene».

Det burde si seg selv at forskere i møte med slik tale ikke kan gå direkte i gang med å vurdere hvorvidt konfliktene og ulikheten mellom «folk» og «eliter» faktisk har økt. Jeg vet for det første ikke om samfunnsforskning – for å holde meg til forskningen jeg kjenner best – som analyserer «folks» situasjon. Jeg kjenner til samfunnsforskning som sier noe om situasjonen til personer med lave inntekter, til personer uten høyere utdanning eller til arbeiderklassen, ut fra en eller annen mer spesifisert definisjon.

Det er også vel kjent at situasjonen til grupper som dette varierer stort mellom land, og at livene til «folk på bygda», «menn i industrien» og «dem som liker populærkultur» i et land ikke ganske enkelt kan settes på samme formel. Ordet «eliter» brukes hyppig nok blant samfunnsvitere, men det vil overraske meg om de bevisst diffuse og stadig skiftende elitedefinisjonene i populistisk politisk tale går friksjonsløst i hop med de nøye utmeislede distinksjonene innenfor eliteforskningen. Hvorvidt «elite» er en fruktbar analytisk term, er dessuten omstridt, og mye forskning om for eksempel inntekts- og utdanningsulikhet anvender ikke elitebegrepet.

Hvorfor er ikke den kvinnelige helsearbeideren fra Polen «folk»? Er dette en forskningsbasert innsikt?

Samfunnsforskere har i det hele tatt over tid utviklet et relativt sofistikert vokabular for å beskrive og analysere konflikter og ulikhet mellom samfunnsgrupper. Å se hvordan mange av oss uten mer om og men, og tilsynelatende uten så mange kvaler innordner oss nettopp den populistiske diskursen om folk versus eliter som samfunnets hovedkonflikt, har vært et trist skue. Er det ikke nettopp den diskursen vi skal analysere? Er vi når det kommer til stykke, ikke mer skarpskodde? Er dette virkelig det mest avanserte vi greier å formidle?

Populistiske taler om «folket» er dessuten dypt normative – noen inkluderes som «folk», andre ekskluderes. Det er populisters rett å snakke som de gjør, og det er lite å forundre seg over at populister opptrer som populister. Det jeg synes er rart, er at samfunnsforskere ikke finner det mer beklemmende å uttale seg om hvordan «folk» har det, når definisjonene som ligger under er «de etnisk norske», «menn i industrien» eller «de uten høyere utdanning». Det må gjerne snakkes om alle disse gruppene og hvordan de har det, men er det gitt at de angir «folkets» grenser? Hvorfor er ikke den kvinnelige helsearbeideren fra Polen «folk»? Er dette en forskningsbasert innsikt? Er ut- og innmelding av store befolkningsgrupper i «folket» uten nærmere redegjørelse en detalj vi må være innstilt på å ofre i forskningsformidlingens tjeneste?

Det er selvfølgelig viktig å drøfte om økt ulikhet og konflikter mellom samfunnsgrupper, i en eller annen mer spesifisert betydning, har bidratt til populismens fremvekst. Forskningen om dette er mildt sagt sammensatt, men la oss legge til grunn at økt økonomisk ulikhet i et land spiller en rolle for at landets populistiske parti får flere velgere. I så fall er spørsmålet for de fleste samfunnsforskere, i hvert fall i vanlige tilfeller, om det også kan finnes andre årsaker, og om hvilke årsaker som eventuelt er viktigst.

Det rasjonelle folket

Den offisielle fortellingen om «populismen» godtar da også at det sannsynligvis er flere årsaker til oppslutningen om den, i hvert fall om vi tolker den litt generøst. Det fremholder for eksempel at det kan dreie seg om både økonomisk ulikhet og konflikter knyttet til kultur og identitet. Dette anføres så mot enkle en-faktorforklaringer som sier at velgerne stemmer på populistiske partier fordi de er «dumme» og «uopplyste».

Det er godt mulig variasjon i kunnskapsnivå ikke kan kobles til populistiske partiers oppslutning, men jeg skulle gjerne sett dette nøyere vist av dem som kan noe om det.

Populismefortellingen på dette punktet er kanskje ikke direkte feil, men direkte imponerende er dette bidraget fra samfunnsvitenskapen heller ikke. Det er for det første høyst uklart hvem som har sagt at det eneste som forklarer populisme, er at «folk er dumme». For det andre finnes det en hel del forskning om variasjon i befolkningers kunnskapsnivå om politiske og andre spørsmål.

Det er godt mulig variasjon i kunnskapsnivå ikke kan kobles til populistiske partiers oppslutning, men jeg skulle gjerne sett dette nøyere vist av dem som kan noe om det. Slik populismedebatten går i norsk offentlighet, skulle man tro at det var temmelig avgjørende å få dette kartlagt. Hvis de som stemmer på populistiske partier, er adskillig mer opplyste enn «eliten» vil ha det til, må det jo frem.

Hvorvidt «folk» som stemmer på populister, er rasjonelle eller ikke, er i det hele tatt et kinkig punkt i den offisielle populismefortellingen. Du ser ofte forskere som sier at det er «rasjonelt» for den ene eller den andre gruppen å stemme som den gjør enten ut fra økonomiske interesser eller basert på hvem de identifiserer seg med (typisk «folk flest» i en eller annen variant) og mot (typisk en eller annen «elite»). Jeg kan forstå at det økonomisk kan være noe å tjene for noen velgergrupper å stemme populistisk, i hvert fall på kort sikt, og hvis de populistiske politikerne fører den økonomiske politikken de lover, noe som ikke er selvsagt. At det skulle være så smart av velgerne å forkaste politikere fordi de er født i byen, har utdanning, eller en annen hudfarge eller religion, ser jeg derimot ikke umiddelbart.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Forskerne som ikke ville være eliten

En annen sak er at hvis det er bra å være «rasjonell» – men det er det kanskje ikke? – så kan det jo heller ikke være så galt at velgerne som stemmer populistisk, gjør som de gjør? Og hvis de skulle vinne valg, måtte det jo være bra, sett fra samfunnets synsvinkel?

Og er det noe samfunnsforskere som snakker om populismen ikke vil være, er det «elitister», som ikke er i kontakt med «folk flest»

Men de fleste samfunnsforskere betrakter populismens fremvekst som et problem. En del vender seg også til fancy demokratiteori og snakker om «en affektiv vending» – det er følelser, mer enn fornuft som driver oss alle i politikken (kanskje med unntak av velgerne til de populistiske partiene, for de opptrer, som vi vet, «rasjonelt» ).

Det ser inkonsistent ut. Elementære avklaringer rundt rasjonalitetsbegrepet hadde vært en god start. Formodentlig mener man at populist-velgerne – i likhet med alle andre velgere – ikke er så gjennomført rasjonelle likevel. Men det kan man jo ikke si, for da er man «elitistisk». Og er det noe samfunnsforskere som snakker om populismen ikke vil være, er det «elitister», som ikke er i kontakt med «folk flest» – for var det ikke det som skapte populismen i første omgang?

Den offisielle fortellingen om populismen sier at seieren ett sted lett kan føre til seire andre steder – vet vi at det finnes en slik generell smitteeffekt? – og at dette er noe «vi» – «folket» eller «eliten»? – bør uroe oss over.

Det vil si: Noen samfunnsforskere mener åpenbart at vi bør uroe oss veldig, mens andre mener at vi ikke bare trenger uroe oss; «det kan også komme noe godt ut av det». Og vi ender dessverre der vi ofte ender: Med forskere som synser i vei om rett og galt og godt og vondt her i verden ut fra uklare parametere og sin politiske og moralske magefølelse, fremfor nøkternt å avklare og avveie ulike legitime mål og målkonflikter.

Det er mulig jeg er altfor streng her. Det er mulig vi som forskere igjen kan skylde på media, og si at det gitt medielogikken ikke går an å problematisere den offisielle populismefortellingen mer grunnleggende når den dukker opp. Jeg tror, eller i hvert fall håper, at dette er feil.

Det jeg savner, eller håper på, er forskere – en akademisk elite om du vil – med noe større selvsikkerhet, og som ikke gir opp sitt akademiske perspektiv – sitt «eliteperspektiv» om du vil – bare fordi tidsånden har bestemt seg for at samfunnskonflikten står mellom en virkelighetsfjern elite og et autentisk folk, som til enhver tid har rasjonelle og gode grunner for å stemme som de gjør.

Det er ikke samfunnsforskningens oppgave å underskrive populistiske demagogers verdensoppfatning.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden