Leder

Folket 1 – Politikken 0

Innen én uke kan California ha stemt for cannabislegalisering. Hadde politikerne bestemt, hadde dette falt som en stein. Skal folkeviljen vinne, kan ikke alltid politikerne gjøre det.

Innen én uke kan California ha stemt for cannabislegalisering. Hadde politikerne bestemt, hadde dette falt som en stein. Skal folkeviljen vinne, kan ikke alltid politikerne gjøre det.

I Frankrike raser folket fordi politikerne forsøker å gjøre noen presserende, men upopulære reformer. I mange spørsmål skal vi være glade for at gatas parlament ikke rår, men politikere får skjøtte folket og landets interesser. Å sikre de langsiktige økonomiske hensyn er ofte ett av dem. Narkotikalovgivningen er det ikke.

I California har løsningen vært å glemme Bøygens intensjon, men likevel følge hans ord: Gå utenom. Neste uke kan folket trosse den politiske konsensus, og levere det største stikket mot landets kompromissløse narkotikapolitikk så langt — ved å stemme for å legalisere cannabis i avstemningen om Proposition 19.

Hvorfor? For å stoppe finansiering av brutale kriminelle organisasjoner. For å skattlegge et produkt som uansett omsettes, og få det inn i regulerte former. For å frigjøre malplasserte budsjettmidler i politi- og fengselsvesen. Og, ikke minst, det burde være et privat valg å røyke eller ikke. (Undertegnede, Snoen og flere andre har skrevet om temaet på Minerva før — også kritisk)

Her, som der, er argumentene er velkjente, de er gode, og de klarer ikke omvende én eneste toppolitiker i Norge.

I 1982, skrev Ragnar Hauge artikkelen ”Narkotika — landeplage eller syndebukk”. Tittelen stilte et spørsmål, men det er ikke tvil om hvor Hauge selv helte. Narkotika er, som Niels Christie og Kettil Bruun, skrev to år senere, ”Den gode fiende” i politisk debatt.

Nær samtlige vestlige lands narkotikapolitikk er dominert av kamprop som ”nulltoleranse mot narkotika” og ”war on drugs”, og virkelighetsfjerne utopierklæringer som ”et narkotikafritt samfunn” og ”a drug-free world”.

Når Willy Pedersen sist sommer startet sin snuoperasjon i legaliseringsspørsmålet, var det ikke mulig å oppdrive én eneste politiker av betydning som støttet ham. At mange ikke er enige med ham, er klart — og må respekteres. Mer interessant er det at politikere ikke kan være enige med ham.

Ragnar Hauge, kalte dette presist for Kvanmo-syndromet i narkotikapolitikken.

I en debatt om strengere narkotikastraffer på midten av 70-tallet, ulmet det kritiske røster internt i SV. Hanna Kvanmo drepte effektivt debatten, da hun utbrøt det uimotsigelige: ”Æ har ikkje løst te å komme ut av den odelstingsdebatten og være bare halvparten så sterkt imot narkotika som han Kåre Kristiansen!”

Det er, eller i det minste oppfattes å være, det endelige og fullstendige politiske selvmord å bryte med konsensuslinjen i narkotikaspørsmål. Dette handler om mer enn hva folket mener. Det handler om politikkens lover og regler. Det er den politiske kulturen, som styres av reglene for hva som kan sies og ikke sies.

Slik er det, slik vil det nok fortsette å være.

Kvanmo-syndromet er et lokalt navn, men fenomenet er ikke forbeholdt vårt land. Mennene bak The Wire, kanskje det sterkeste populærkulturelle bidrag i legaliseringsdebatten, har i TIME pessimistisk konstatert: ”There aren’t any politicians – Democrat or Republican – willing to speak truth on this. Instead, politicians compete to prove themselves more draconian than thou, to embrace America’s most profound and enduring policy failure.”

Før avstemningen i California 2. november, er folket delt på midten. Et flertall for er absolutt realistisk. Blir det ”Yes On 19” er det en av de mest radikale narkotikapolitiske grep i USAs nyere historie.

Selv om det blir nei, vil avstemningen bli for jevn til å snakke om noen folkelig konsensus i spørsmålet. Til forskjell fra den norske EU-avstemningen i ’94, kan ikke et knapt nei kunne få noen eim av uunngåelighet i ettertiden om hva folket sa. Uansett utfall vil marginene være knappe — og vise det at den politiske konsensusen bak narkotikakrigen ikke er representativ folket.

Et ”Yes on 19” kan tenke seg å smitte til Norge. Om vi hører noe om det, da. Søker man i nyhetsdatabasen for norske medier, Atekst, får man ett treff(!) på ”Proposition 19”. Prøver man ”California” og ”legaliser*” får man 15 treff, men stort sett leserinnlegg.

I Norge er det fortsatt folkelig støtte til kontrollpolitikken. Konsensusen kan likevel rakne i sømmene. Debatten etter Willy Pedersens utspill i fjor var forutsigbar, men mer sober enn tidligere. Han er igjen bokaktuell med Cannabiskultur. Unge Ap-representanter har også luftet en mer kritisk tilnærming.

Historien viser det klart: Radikale omveltninger av politiske paradigmer, som stemmerett til kvinner og rettigheter for forfulgte minoriteter, kommer ikke innenfra politikken, men utenfra.

I Norges politisk system må vi fortsatt vente tålmodig på Løvebakken. California viser imidlertid både oss og dem hva som kan skje om vi hadde sluppet. Det er uansett en seier for mange — om enn en liten en.

  • Fredrik Gierløff (f. 1984) er politisk redaktør i Minerva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden