Politikk

Folkevalgte, ikke partipapegøyer

Jeg har fundert litt om partidemokrati, nominasjoner, partipapegøyer og ubrukelige partiprogram.

Jeg har vært medlem og aktiv i tre partier, blant annet i nominasjons- og programprosesser. Det gir grunnlag for noen refleksjoner om hvordan norske partier fungerer – om elite og grasrot, om nominasjonsprosesser og personlig mandat, om partipapegøyene og om programprosesser.

La meg starte med nominasjonsprosessene og hvordan vanlig folk kan påvirke hvem som velges som folkets representanter her i landet.

Kjendiseri og avmakt

Oslos byrådsleder Raymond Johansen har skapt rabalder i sommer ved å ville åpne opp nominasjonsprosessene og ønske seg flere kjendiser på valglistene – altså noen som velgerne har et forhold til, fremfor anonyme partislitere. AP i Oslo har tidligere brukt kjendiskortet flere ganger, ved å nominere kulturpersonligheter som Ellen Horn og Åse Kleveland som ordførerkandidater.

De mer anonyme partisliterne har naturlig nok motsatt seg Johansens ønsker. Jeg er heller ikke enig med ham. Det er ingenting som tyder på at det at du har vært mye på TV, forsvart mordere, kan gå fort på ski eller synge og danse gjør deg spesielt egnet som politiker.

Men derimot er jeg enig det andre han foreslo, nemlig å gi partiets medlemmer større innflytelse på nominasjonen. I dag er det så mange filtre man må igjennom for å kunne påvirke at de fleste partimedlemmer gir opp. Mindre enn en av fem medlemmer deltar i prosessen.

Johansen ønsket en medlemsundersøkelse i hele Oslo-partiet for å finne ut hvilke personer som var ønsket, men ble stemt ned på dette.

I Oslo Høyre har de en stund hatt en urnominasjon, der alle medlemmer kan delta. Denne har nominasjonskomiteen – og nominasjonsmøtet – lagt stor vekt på. Det er likevel nominasjonsmøtet, der partieliten sitter, som har det avgjørende ordet, og resultatet er ikke identisk med urnominasjonen.

I Oslo SV lar de alle medlemmer avgjøre direkte – de utgjør nominasjonsmøtet, noe som stadig vekk fører til kupplignende tilstander ved at en masse mennesker melder seg inn like før nominasjonsmøtet, og du ser veldig få av disse nye igjen før ved neste nominasjonsmøte.

Jeg synes Oslo Høyres metode er den beste. Medlemmene gis stor innflytelse, men det foregår også en silingsprosess, først og fremst gjennom det omfattende arbeidet som nominasjonskomiteene gjør, som fungerer som en slags kvalitetssikring av innspillene fra grasrota.

Hvorfor trenger partiene en slik kvalitetssikring? Det handler litt om personlig egnethet og eventuelle lik i skapet, men også om kandidatene har substans, ut over at de kanskje kan holde et fengende innlegg til menigheten på et partimøte. Og har de et gjennomtenkt syn som i hovedsak faller sammen med partiet? Eller er de karrierister og opportunister som like godt kunne ha stått på listen til et annet parti, og som vil forsvinne ut like fort som de kom inn dersom de ikke når toppen med det samme?

Velgernes innflytelse

Det var partimedlemmene, men hva med velgerne? I lokalpolitikken har velgerne stor innflytelse på personvalget gjennom å kunne endre på valglisten. Det er opp til det enkelte parti i hvor stor grad de vil overstyre dette, gjennom forhåndskumulering. De fleste partier velger en balanse – de – det vil si nominasjonsmøtet – sikrer en del av sine nøkkelfolk, mens det også gis rom for en del ukumulerte.

Retten til å stryke kandidater bortfalt for noen valg siden – en rett jeg og mange med meg hadde stor glede av. Den burde gjeninnføres, men et forslag på Stortinget om det falt i vår. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og SV ville ikke ha dette.

Til stortingsvalget er det imidlertid partiet som bestemmer. I dag er regelen at 50 prosent av velgerne må gi en kandidat personstemme for at den skal avgjøre utfallet, altså at kandidaten skal rykke opp på listen. Det er en så høy terskel at det aldri skjer, og de færreste bryr seg om å rette listen i det hele tatt.

Våre stortingsrepresentanter er derfor ikke folkevalget – de er fullt og helt partivalgte. Det synes jeg er uheldig, og jeg kommer snart tilbake til noen grunner.

Stortinget behandlet på vårparten et forslag om å senke den nevnte grensen til 8 prosent – forøvrig den samme som ved fylkestingsvalget og lignende den de har i Sverige. Det hadde gitt velgerne mye mer makt til å velge person. Men dette ble stemt ned – bare Høyre, MDG og Venstre støttet det.

Fremskrittspartiet begrunnet sitt nei til forslaget fra sin egen regjering med at ”vi risikerer at Stortinget blir mindre bredt sammensatt”, og nevnte at partiene i nominasjonen tar hensyn til ”kjønn, alder, personlig egnethet og geografi”.

Dette er altså noe vi ikke kan overlate til velgerne, mener ”partiet for folk flest”. Det er fristende å spørre hvordan FrP, Arbeiderpartiet og de andre som er imot kan leve med at velgerne i lokalpolitikken kan lage ”ubalanse”, dersom de vil det.

Folkevalgte, ikke partivalgte

Våre toppolitikere i rikspolitikken er altså utpekt av partiene, ikke egentlig valgt av velgerne. De har sitt mandat fra partiet, og er ofte på Stortinget i kraft av å oppfylle en eller annen kvote – kjønn, geografi, alder, organisasjonstilknytning osv. De er helt avhengige av å holde seg inne med maktgrupper i eget parti.

En effekt av dette er at vi dyrker frem partipapegøyer – folk som høres ut som de leser opp partiprogrammet eller instruksen fra partikontoret, ikke som levende mennesker med egne meninger og rom for tvil.

Du har sett leserinnlegget i avisen, ikke sant? Det som stammer fra partikontoret og som den lokale partipapegøyen har satt navnet sitt på?

Ingen mennesker – kanskje med unntak av de dumme og fantasiløse, er enige i alt et parti står for. Likevel forventer vi at partiets representanter skal forsvare alt sammen, med innlevelse og overbevisning. En viss falskhet ligger altså innbakt i selve politikerrollen. Eller sagt på en snillere måte – folkevalgte forventes av eget parti å være sitt partis advokater, i ett og alt.

Uenighet finnes i alle partier, og det er partiledelsen, og ikke minst partibyråkratiets store skrekk at denne skal nå ut til folket på en måte som mediene kan slå opp som ”bråk” og ”krig”.

Det er selvsagt grenser for hvor mye åpent uenig man kan være med eget parti – det skal ikke nødvendigvis være plass til bråkmakere som meg – og slik uenighet må fremmes i en god tone, men jeg synes denne grensen burde vært romsligere. Hadde det ikke vært deilig om en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet sa: ”Akkurat i denne saken synes jeg Venstre har de beste argumentene, men siden jeg er valgt på Arbeiderpartiets program, vil jeg stemme i samsvar med det i Stortinget.”

Eller en Høyre-representant som sa: ”Denne debatten har fått meg til å bli usikker på hva jeg faktisk mener om dette, og partiprogrammet tar ikke klart stilling. La meg tenke meg om et par dager, og så skal jeg stemme slik jeg synes er riktig.”

Det er liten sjanse for at vi finner slike folk blant dem som er et produkt av partiet og skylder partiet alt. For å kunne opptre litt uavhengig må man ha et eget ståsted, og en egen status utenom partiet.

Det er riktignok et unntak for ungdomspartienes ledere, som har fått innvilget en friere rolle. Men med tiden, når de ikke lenger er ungdomsledere, er det en stygg tendens til at de blir like konforme som andre.

For å få mer uavhengige og spennende politikere – som ikke bare spiller partimelodien, må vi altså ha åpnere nominasjonsprosesser, og gi velgerne direkte innflytelse. Partiapparatet vil ikke ha slike folk, men kanskje velgerne ville sette pris på dem – og velge dem, dersom de kunne?

”Feilaktige vedtak”

Det finnes ett tidsrom der det er ”lov” å være (litt) uenig innad i partiene, og det er i forbindelse med programbehandlingen. Men også her vil partiledelse og partibyråkrati forsøke å holde dette på et minimum.

Det er greit at et landsmøte kan stemme ned partiledelsen en gang eller to – ja ikke bare greit, det er en fordel ved å gi et inntrykk av at de stort sett dørgende kjedelige landsmøtene faktisk bestemmer.

Men det er forskjell på små og store nederlag, og partiledelsen gjør om nødvendig klart hvor grensen går. Da blir det opp til program- eller resolusjonskomiteen å finne passende dvaske formuleringer som begraver uenigheten.

Noe få ganger må partiledelsen bite i seg betydelige nederlag, dersom det har vært ført en omfattende kampanje for noe, slik som da Stoltenberg ble pålagt et veto mot EUs postdirektiv. Men slike store nederlag hører til sjeldenhetene, ja de er så sjeldne at de som regel fører til store oppslag i media.

Noen ganger skaper vedtak så mye intern uro at de rett og slett blir lagt til side, som da FrP gikk inn for aktiv dødshjelp i 2009 (med Siv Jensens stemme), men noen, blant dem Sylvi Listhaug la ned et slags veto i etterkant og vedtaket ble gjort ”sovende”.

Mitt inntrykk er at desto større partiet er, desto mindre er toleransen for at partiets demokratiske organer kan få ”stemme feil”.

I forbindelse med programbehandlingen i Høyre – forslaget ble fremlagt i går, har jeg merket meg to uttalelser. Den ene kom fra programkomiteens leder Torbjørn Røe Isaksen da arbeidet startet. Han lurte på i hvilken grad Høyre skulle innta standpunkter som det ikke var flertall for. Han avviste riktignok at dette betydde at Høyre skulle droppe alle standpunkter de var alene om, men det ligger jo føringer i retning Gallup-demokrati her: ”Si meg hvor mitt folk går, slik at jeg kan lede det!”

Den andre kom tirsdag, da programkomiteens flertall hadde den frekkhet å foreslå noe helseminister Bent Høie var uenig i, nemlig heroinassisert behandling av narkomane. Da sa han til Dagsavisen: ”Det er synd flertallet i programkomiteen har gått i fellen ”spørsmål som skaper politisk diskusjon”. Jeg ser to mulige tolkninger. Høie mente enten at programkomiteen ikke var seriøse, og gjorde dette bare for å erte ham, eller så mente han at det ikke var noen vits i å foreslå ting som han og statsministeren uansett ville sørge for ikke ble vedtatt.

Dere får følge med. Dersom programkomiteen får gjennomslag for dette på landsmøtet blir jeg veldig overrasket. Kjenner jeg Høyre rett kommer ikke engang forslaget opp til realitetsvotering. Og skulle det mot formodning bli vedtatt, har jeg full tiltro til at Høie vil finne en grunn til ikke å gjennomføre det.

Mitt indre Finansdepartement

De siste årene har jeg sett litt nærmere på programmene til flere partier på høyresiden. (Her er analysen av Venstre: Hvert medlem sitt strekpunkt”.) Jeg har ikke rukket å studere Høyres utkast fra i går, men et kjapt søk ga 117 ”styrkes”. Jeg er sikker på at dersom du tar med alt som koster mer penger, kan du doble eller tredoble dette. Det er knapt nok et eneste punkt om at noe skal kuttes – ja med unntak av klimagassutslipp, da.

Og ønskelisten er gjerne kombinert med en overordnet målsetting om ansvarlig økonomisk styring. Kjetil Alstadheim i DN mener riktignok at dette programmet er mindre preget av overbud enn det forrige. Vi får se når partiapparatet er ferdig med det.

Det er i slike situasjoner at elitisten i meg, mitt indre Finansdepartement, slår inn: Partiprogrammene er resultat av en uendelighet av velmenende innspill fra grasrota i partiet – alle med sin kjepphest. Programkomiteene forsøker å være imøtekommende, samtidig som de også forsøker å bremse litt, for å ta vare på helheten. Men særinteressene – de som vil ha mer til noe uten å betale for det – vinner over helhetstankegangen. Programkomiteene forsøker å unngå det verste ved å være vag i løftene, med det resultat at programmet blir enda mer intetsigende.

Fra styrkes til strykes

Det ikke være slik, men i Norge er det slik fordi vi har en generasjon politikere som har vokst opp med sugerør i Oljefondet – oljedopede medvindspolitikere, som jeg kalte dem i en overskrift forleden. Når dopet etter hvert blir mindre tilgjengelig, er jeg svært usikker på om noen av dem klarer å omstille seg til å møte den nye utfordringen.

Politikk dreier seg ikke minst om å prioritere – vi trenger en partileder, en programkomitéleder som gjør dette veldig klart. La meg foreslå en handlingsregel for programkomitéledere: Alle som foreslår at noe skal ”styrkes” må samtidig peke på noe som skal kuttes, eller i det minste nedprioriteres.

Men slik blir det ikke – programmene blir ønskelister, og det er ikke mulig å gjennomføre dem. Dermed blir de nærmest ubrukelige i det daglige arbeidet, og makten flyttes til de folkevalgte – som i rikspolitikken altså ikke er valgt av folket, men av partiet.

Det er altså en god grunn til at mange norske velgere har et temmelig kynisk syn på politikere:

  • De skjønner at politikerne ikke sier det de mener.
  • Og de skjønner at partiprogrammene ikke kan gjennomføres.

Det finnes ikke noe tilfredsstillende svar på dette, men jeg tror det ville hjelpe med flere politikere som har trygghet i et eget ståsted og posisjon, og som ikke skylder partiapparatet alt. Da må vi åpne opp både nominasjonene og valgene, slik at den enkelte politiker står mer individuelt ansvarlig overfor sine velgere. Det innebærer samtidig en alminneliggjøring av konkurranse om vervene og plassene på valglistene. Her har også media et ansvar. Ikke all personkonkurranse må blåses opp til dramaer – kaos, krig og bråk. Å mene at man er bedre egnet til å være folkevalgt enn en annen er et helt greit standpunkt.

Denne artikkelen er basert på en innledning jeg holdt hos Kåkå i Stavanger i går.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden