Politikk

For den sunne fornuft!

Du trenger ingen kunstekspert til å fortelle deg hva som er vakkert, personlig trener til å motivere deg eller pedagog til å oppdra barna dine. Vanlige folk blir usikre overfor påståtte eksperter som krever monopol på stadig mer.

Du trenger ingen kunstekspert til å fortelle deg hva som er vakkert, personlig trener til å motivere deg eller pedagog til å oppdra barna dine. Vanlige folk blir usikre overfor påståtte eksperter som krever monopol på stadig mer.

Mine to døtre sendte meg en annonse fra Finn: maleri av kjent tysk kunstner, stod det. De skrev: «Skal vi kjøpe dette til leiligheten vår?»   Det var et harry bilde, så jeg ble bekymret: hadde de fått så dårlig smak etter all vår anstrengelse med å gi dem en god allmenndannelse?

Det var heldigvis en spøk, de ville bare teste meg. Og jeg hadde svart: «Vulgært og stygt», så jeg bestod.

Kunst og kultur, musikk og litteratur: det finnes pent og vulgært, kvalitet og det motsatte. Noe er objektivt sett superb, noe er objektivt sett bånn. Videre: man behøver ikke være såkalt «ekspert» for å skjelne mellom stygt og pent, god og dårlig kvalitet. Når noen påkaller den ”kunstfaglige ekspertise”, rygger jeg i protest. Jeg og du – borgere med allmenndannelse – skal kunne foreta fornuftige valg om livets kulturelle aspekter. Sørger vi for allmenndannelse nok for oss og våre barn, besitter vi det nødvendige skjønn.

Det faglige er verken nøytralt eller spesielt faglig i dette tilfelle, for er det ikke et skjønnsspørsmål hva man mener representerer Sørlandet?

Alle livets områder blir fagliggjort
I Kristiansand, nedfelt i Fædrelandsvennens spalter, smeller de «kunstfaglige» med døren. De er i harnisk over den borgerlige ordfører Grundekjøn som har tenkt at det nye rådhuskvartalet skal utsmykkes med kunst som ikke kun er non-figurativ og bestemt at de ”kunstfaglige”, men av byens befolkning gjennom politikere. En Amaldus på veggen, «Ny-Hellesund» kanskje, en Olaf Isaachsen eller en Tidemand? Så konservativt, så tradisjonelt, så typisk sørlandsk! De ideologiske alarmklokker ringer: dette skal vi ikke ha, mener de med ”kunstfaglig kompetanse”.   

Men den ”politisering” man her skal ha seg frabedt fra politikerne, kommer inn i samme stund, for den tradisjonelle sørlandskunsten vil den kunstfaglige ikke ha. Hva annet er dette enn et politiske statement? For kunstmessig kan ingen, selv ikke vi amatører, frata de nevnte kunstnere deres faglige gehalt. Altså vil fagligheten ha noe bestemt som også speiler en viss ideologisk retning. Det faglige er verken nøytralt eller spesielt faglig i dette tilfelle, for er det ikke et skjønnsspørsmål hva man mener representerer Sørlandet? Like gjerne Amaldus som Nupen.

Men mitt poeng er dette: hvorfor skal vi akseptere at snart alle livets områder blir ”fagliggjort”?

Les også Jan Arild Snoens omtale av Høstutstillingen fra en vanlig manns perspektiv.

Les også kulturredaktør Kristian Meisingsets forsvar for Matlary og Snoen: «Vi er alle kunsteksperter»

Trenger ikke ekspertene
En kurator eller musikkviter kan mer om sine felt enn vi vanlige borgere, men det betyr ikke at disse eksperter skal tilta seg makten over disse livets allmenne aspekter. Det er kun i diktaturer noen bestemmer hva slags kunst vi skal få se og hva vi skal lese. Men det er blitt en stadig monopolisering av makt på felt etter felt gjennom en slags «soft» fagliggjøring som snart blir hard. For eksempel er det nå eksperter på barnepass i alle barnehager, de må ha svært mye utdannelse for å passe små snørrunger. Jeg vil si at jeg som firebarnsmor kan dette minst like godt som noen pedagog – i det øyeblikk jeg fødte mitt første barn ble jeg ekspert på å være mor, det en naturlig og medfødt evne man har når man får barn, akkurat som hos dyrene. Med kjærlighet og struktur har man det man trenger, og den fremmede pedagogen har ofte ingen av delene.

Det ligger mange interesser og mye penger i fagliggjøring. Det er mulig å lage nye akademiske grader i nyoppfunne ”fag”, det er allerede masse Mikke Mus-grader som tilbys i Norge.

Fagliggjøringen av livene våre innebærer farliggjøring. Vi allmenne borgere blir usikre overfor (selv)påståtte eksperter som tiltar seg stadig mer makt gjennom monopolisering av felt etter felt. Det finnes da ingen faglig grunn til å lage en ny profesjon av det som før het vaskehjelp? Nå heter det rengjøringskonsulenter og krever fagutdannelse. Jeg har jobbet som vaskehjelp selv, det var ikke vanskelig, og noe man lærte av mor.

Den som ikke lenger stoler på egen dømmekraft og sunn fornuft, blir svak og usikker. Men fagliggjøringen av stadig nye områder vil bare fortsette. Det ligger mange interesser og mye penger i fagliggjøring. Det er mulig å lage nye akademiske grader i nyoppfunne ”fag”, det er allerede masse Mikke Mus-grader som tilbys i Norge.  Å fagliggjøre enkelt og ofte trivielt arbeid gir bedre lønn og status. Vi snakker ofte om keiserens nye klær, det er ingen reell spesialistkunnskap under fagligheten, men denne er en strategi for å oppnå eksklusiv status. Når makten er sikret, gjelder det å holde amatørene ute. Da skal det mye til å fravriste de faglige deres definisjonsmakt av hva som er faglig. I et samfunn med overdreven respekt for «eksperter» er det få som utfordrer denne utviklingen.

Du trenger ingen «coach», du er ingen stakkar; heller ingen «personlig trener», du har selvdisiplin hvis du gidder, og bare sunn fornuft og ingen pedagog for å oppdra dine barn.

Velg Amaldus om du liker ham. Du er ikke reaksjonær, enkel eller gammeldags. Du er fri.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden