Nyhet

– For Einar Gerhardsen var industri viktigere enn velferd

På Einar Gerhardsens tid var Arbeiderpartiet et parti for menn som arbeidet i privat sektor

Bilde: Wikimedia commons / Oslo Museum

Mímir Kristjánssons nye bok tegner et bilde av et arbeiderparti som har mistet seg selv og sin aller viktigste velgergruppe.

Mímir Kristjánssons nye debattbok Hva ville Gerhardsen gjort? starter med at en fortumlet Einar Gerhardsen våkner opp under et av møtebordene på partikontoret.

Til Gerhardsens store forskrekkelse er ikke omgivelsene på Youngstorget slik han husker dem. Flere nye partiformenn skuer ned på ham fra portrettene på veggen og inngangspartiet på Folkets Hus har fått navnet Oslo Kongressenter.

Mímir Kristjánssons ønsker seg et Arbeiderparti som går tilbake til røttene

Allerede før partiformannen er i stand til å få et overblikk, introduseres han for en ung rådgiver som ikke kjenner Gerhardsen igjen. I dialogen blir Gerhardsen rystet over å lære at Arbeiderpartiet ledes av en mangemillionær som kun oppnådde et valgresultat på 27,4 prosent. Slik tegner forfatteren et bilde av et Arbeiderparti som har mistet mer enn kun tusenvis av velgere. Det har også mistet seg selv.

Kristjánsson hevder at Arbeiderpartiet har vært i en langvarig krise helt siden 1960-tallet. Den langsiktige trenden er at partiet mister mellom 6,1 og 7,6 prosentpoeng hvert tiår. I boken leverer han derfor et flammende forsvar for at veien ut av Arbeiderpartiets nåværende krise går gjennom å finne tilbake styringsoptimismen og den planøkonomiske tankegangen fra Gerhardsens tid.

Fra før kjenner vi Kristjánsson som en sterk debattant med egne politiske synspunkter langt ut på venstresiden. Et slikt utgangspunkt er selvsagt ikke diskvalifiserende for å ha skrevet en god analyse av Arbeiderpartiet.

Likevel mistenker vi Kristjánsson for å ha startet med konklusjonen om at Arbeiderpartiet bør bli mer radikalt, og så skrevet analysen etterpå. Vi er derfor svært spente når vi møter Kristjánssons en formiddag på Youngstorget for å høre hans argumenter.

Fornyelse gjennom fortiden

– Kan du si litt om hvorfor du har ønsket å skrive boken?

– Det første jeg vil si er at dersom du er venstreorientert og ikke er bekymret for Arbeiderpartiets fall, da er du jævlig dum. Det er veldig vanskelig å se for seg at venstresiden reiser seg igjen uten at det er Arbeiderpartiet som leder an.

Kristjánsson viser til at det ikke bare er Det Norske Arbeiderparti som sliter, men at problemene tårner seg opp for de sosialdemokratiske partiene over hele Europa. Dette er derfor et strukturelt problem for hele den sosialdemokratiske bevegelsen.

Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan et moderne sosialdemokratisk parti bør være. Min metode har vært å gå tilbake til partiets storhetstid og se om det er noe vi kan plukke med oss her. Det er et slags forsøk på fornyelse gjennom fortiden.

Rene arbeiderpartifamilier

I boken forteller Kristjánsson om hvordan de sosialdemokratiske partiene i Europa i snitt har falt fra en oppslutning på 31,3 prosent ved valg, til en oppslutning på 21,5 prosent siden startet på 1980-tallet. Det Norske Arbeiderparti har lenge blitt betraktet som et unntak, men Kristjánsson mener det langt på vei er en illusjon.

I 1981 fikk Arbeiderpartiet 37,2 prosent av stemmene, i 2017 fikk de 27,4 prosent. Fallet på 9,8 prosentpoeng er tilsvarende snittet i Europa. Nedturen til det norske arbeiderpartiet er ikke mindre. Det faller bare fra et høyere nivå.

– Hva mener du er årsaken til den dramatiske trenden?

Jeg mener vi ser et strukturelt problem med tre hovedforklaringer. Den første er at Arbeiderpartiet har fjernet seg fra sitt sosiale grunnlag – arbeiderklassen. Tidligere var det et mye sterkere bånd mellom Arbeiderpartiet og det Gerhardsen omtalte som «det store arbeidende folk». Så er det klart denne gruppen har forandret seg en del de siste årene, men Arbeiderpartiet har forandret seg enda mer og har således distansert seg fra egne velgere.

Kristjánsson viser blant annet til at 80 prosent av Arbeiderpartiets stortingsgruppe nå har høyere utdannelse, og at blant de 25 kandidatene som Oslo Arbeiderparti sin nominasjonskomité innstilte på før valget 2017, var det 16 som kom fra fulltidsjobb innen politikk, PR eller rådgivning.

Det er på ingen måte representativt for befolkningen. Vi står overfor en situasjon der partiapparatet har blitt overtatt en gruppe mennesker uten den samme kontakten med grasroten som partiet tidligere hadde.

– Hvorfor skjer det?

– Det er et vanskelig spørsmål, men det kan være et politikkens svar på at den tredje generasjonen søler bort formuen. Det er oppstått rene arbeiderpartifamilier fulle av mennesker som søker karrierer i politikken.

I tillegg har Arbeiderpartiet som maktparti tiltrukket seg en rekke nye mennesker som søker seg til partiet på grunn av karrieremulighetene, mener han.

– Når vi blander dette med at Arbeiderpartiet alltid har hatt en sentralistisk partimodell der instruksjonene fra toppen bare skal aksepteres på bunn, blir det særlig problematisk når toppsjiktet skiftes ut. Det er særlig spesielt med tanke på det løftet som ligger i selve navnet «Arbeiderpartiet», og hvordan de kunne tjent på å være representert med flere mennesker fra bredere lag av befolkningen.

– Så Arbeiderpartiet er et offer for egen suksess, hvorpå det har blitt et fluepapir på mennesker som ikke burde vært der?

Jeg vil ikke formulere meg på en måte der jeg sier at noen mennesker ikke skal få lov til å være med. Arbeiderpartiet har alltid også hatt mennesker fra høyere samfunnslag, men det er klart at man har endret seg vekk fra en modell hvor sammensetningen var annerledes.

I tillegg former partikulturen medlemmene på en usunn måte, påpeker Kristjánsson.

– En observasjon er hvor fort medlemmene av partiets ungdomsorganisasjon lærer seg å snakke som om de var statssekretærer. På sine egne landsmøter sprer de om seg med floskler av typen «politikk er det muliges kunst» og andre intetsigende utsagn.

Høyresiden langt foran

– Er det andre årsaker til nedgangen du mener er relevante?

Det andre er at partiet ikke lenger har noe økonomisk alternativ å stille opp mot høyresida. Gerhardsen var tilhenger av planøkonomi for vekst og utvikling av hele landet. I dag er det vanskelig å få øye på Arbeiderpartiets alternativ i næringspolitikken. Og derved har Arbeiderpartiet overlatt til høyresiden å definere og eie hvordan verdier skapes.

Det tredje er at det ikke lenger er noen idédebatt i Arbeiderpartiet, sier han.

– Det siste prinsipprogrammet partiet vedtok, er fra 1981. I dag fremstår de ikke lenger som et parti som er åpent for å diskutere nye ideer og visjoner. Her er høyresiden langt foran venstresiden med levende idédebatter og stadige forslag til ny politikk. Arbeiderpartiet fremstår mer som et direktorat som bare vil administrere det bestående.

Ikke styringsideologiens skyld

Etter å ha lest Kristjánssons bok og hørt på svarene hans, får vi inntrykk av forfatteren mener at sosialdemokratiets nedgangsperiode i hovedsak skyldes interne faktorer, som svak organisasjonsbygging og lite politikkutvikling.

– Men om det er tilfellet: Hvorfor gjør alle de sosialdemokratiske partiene den samme feilen samtidig?

Det er et relevant perspektiv, men det er to ting som har skjedd som har skadeskutt partiene. Det første er at styringsideologien til partiene fikk seg en knekk mot slutten av 1970-tallet, som jeg mener var ufortjent.

Her henviser Kristjánsson til stagflasjonen på 1970-tallet og den påfølgende diskrediteringen av det keynesianske makrorammeverket på 1980-tallet. Kristjánsson mener det er en misforståelse at modellene ikke lenger fungerte, og at man har undervurdert eksterne faktorer som for eksempel oljekrisen som inntraff på samme tidspunkt.

Det andre er at EU-prosjektet har rammet disse partienes handlingsrom veldig hardt og gjort det vanskeligere å utvikle ny politikk. Dette har skjedd på tvers av Europa.

– Er ikke en vel så plausibel forklaring at folk rett og slett gikk lei av styringspolitikken?

– Jeg mener det er et narrativ som høyresiden har lykkes med å selge inn, men som jeg er usikker på om er riktig. Vi får hele tiden gjentatt mantraet om at folk var lei av ikke å kunne gå på butikken når de ville, eller at man ikke kunne få fargefjernsyn.

Og det er mulig at folk var lei, medgir Kristjánsson, men han tror ikke de var lei av den store ideen som Arbeiderpartiet den gangen stod for.

– Arbeiderpartiet hadde valgresultater opp mot 40 prosent på den tiden da folk angivelig var så lei. I dag får de 27 prosent i Norge og er nærmest utradert andre steder.

Mangler folketilknytning

Kristjánsson fortsetter med å forklare hvordan han mener finanskrisen har skapt en krise i kapitalismen, og at det nå er stor etterspørsel etter styringspolitikk. I tillegg viser han til at arbeiderklassen ønsker å bli beskyttet mot konkurransen fra arbeidsinnvandring.

– Her ser vi et rop etter en styringspolitikk tilsvarende den Gerhardsen stod for, men den finnes ikke lenger på markedet, sukker Kristjánsson.

I boken skriver Kristjánsson at de fleste av Arbeiderpartiets problemer kan løses ved å børste støv av flere gamle venstreradikale forslag som en stor offentlig eid banksektor og lovfestet statlig representasjon i private bedriftsstyrer. Det minner mistenkelig om denne politikken som den radikale venstresiden i Norge alltid har stått for, og som vanligvis frontes gjennom partiene Rødt og SV. Vårt spørsmål til Kristjánsson blir derfor:

– Dersom mer radikalt tankegods er så populært, hvorfor gjør ikke partier til venstre for Arbeiderpartiet det langt bedre?

Kristjánsson tenker seg litt om før han repliserer:

Jeg innser at det der er tusenkronersspørsmålet og kanskje det viktigste ankepunktet mot min analyse. Det er litt vrient å svare på, men jeg mener at de partiene som i dag er til venstre for Arbeiderpartiet, ikke har alle de rette kvalitetene som de behøver for å fylle den rollen, selv om politikken er aldri så bra.

– Hva slags kvaliteter er det de mangler?

De mangler den brede tilknytning til folket som de tradisjonelle arbeiderpartiene har. Det er en annen og mer urban og akademisk kultur i de partiene som gjør at de ikke er på radaren hos misfornøyde industriarbeidere i distriktene.

– Hvorfor dannes det ikke da nye partier, slik som man har sett på høyresiden med de nye høyrepopulistiske partiene?

Det er et veldig interessant spørsmål, men jeg mener det finnes noen vellykkede eksempler også på venstresiden. Både Sanders og Melenchon er inne i det spillet der, men det burde vært langt flere. Det virker som om venstresiden sitter fast i en utdanningslinje hvorpå man er fanget i de høyt utdannedes logikk og verdier. Det har ført til at venstresiden har vært uegnet til å svare på innvandringsspørsmålet og finne en god kurs i klimasaken.

Industri viktigere enn velferd

I likhet med Kristjánsson har vi tidligere skrevet om at saker som miljø og innvandring er særlig splittende og vanskelige for venstresiden. Et eksempel er hvordan noen offentlig sektor-fagforeninger går inn for å legge ned arbeidsplassene til oljearbeidere i privat sektor.

Vi utfordrer derfor Kristjánsson på hvorvidt dagens arbeidere i det hele tatt har nok til felles til å høre hjemme i et parti og en bevegelse.

Det er et veldig ledende spørsmål, men kanskje har de ikke det. Det er jo en av de store utfordringene til venstresiden. Og som særlig har rammet Arbeiderpartiet. Man har mistet taket på det som tidligere var kjernegruppen: menn som er ansatt i privat sektor.

Kristjánsson må ta en liten pause før han fortsetter:

Tradisjonelt var Arbeiderpartiet og LO dominert av denne gruppen. Kvinnene var i større grad på høyresiden. Nå er kvinnene kommet over på venstresiden, og mennene er til høyre. Det store spørsmålet er hvordan det har skjedd og hva kan vi gjøre med det.

– Og hva mener du svaret er?

–  Her er det en ting jeg mener er særlig relevant med tanke på Einar Gerhardsen: Gerhardsen er i dag mest kjent som velferdsstatens far. Det snakkes om velferd, velferd, velferd, men for Gerhardsen var det ikke så viktig med velferd.

Ja, Gerhardsen var opptatt av velferd, men hovedprosjektet hans var industri og arbeidsplasser, påpeker Kristjánsson.

– Industri og arbeidsplasser var nøkkelen til all velstand. Nå har venstresiden i stedet akseptert en arbeidsdeling der verdiskaping foregår i markedet, og så holder de kun på med velferd. Høyresiden har fått overta hele sakseierskapet til verdiskapning.

Streng innvandringspolitikk

– Har feminine verdier på venstresiden fortrengt partienes appell hos menn?

Det er ganske politisk ukorrekt å si på venstresiden, men det er helt klart at venstresiden har et mannsproblem. Og man er avhengig av å appellere til begge kjønn. Du kan ikke lage politikk for bare et av kjønnene, for da når du aldri høyere opp enn kun 40 prosent.

– Hvilke arbeiderpartier i verden har gått lengst i den retningen du anbefaler?

I likhet med veldig mange andre på venstresiden er jeg særlig imponert over Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. De har skapt et ideologisk offensivt prosjekt som favner både radikale studenter og industriarbeidere.

I tillegg vil jeg fremheve et kanskje litt mer kontroversielt alternativ i form av de danske sosialdemokratene. Jeg synes at deres tilnærming til innvandringsspørsmålet er lovende.

Nå er det klart Danmark er på en litt annen planet enn Norge når det kommer til innvandring, påpeker han. Men det som likevel imponerer ham er at de danske sosialdemokratene tar utgangspunkt i klasseperspektivet, og i at innvandring ikke skal gå ut over arbeiderklassen.

– Så anvender de klassisk sosialdemokratisk tenkning hvor man sier at man kan ta imot innvandrere, men at man må ha planøkonomi i form av styring og kvoter på hvor mange som kan komme. Det er viktig fordi de som betaler for høy innvandring, er arbeiderklassen som gjerne bor i de delene av byen som blir befolket av innvandrere.

– Er du ikke redd for at norsk venstreside bare ville implodere i intern krangel om man la seg for tett opp mot dansk innvandringspolitikk?

Det kan du selvsagt ikke utelukke, men jeg tror ikke det behøver å være så vanskelig. Jens Stoltenberg håndhevet en streng linje i sine åtte år som statsminister. Nå ser vi at det er nye spennende stemmer i Arbeiderpartiet, som Masud Gharahkhani og Sylo Taraku, som trekker partiet i riktig retning.

Sanders ville vunnet

Vår tilmålte tid med Kristjánsson begynner å gå mot slutten, men vi drister oss til en siste utfordring.

– Dersom det Corbyn og Sanders holder på med er så lurt, hvorfor taper de da likevel mot så svake kandidater som Therese May og Hillary Clinton?

For å starte med Sanders mener jeg at primærvalget var rigget i favør av den mest pengesterke og etablert kandidaten. Flere målinger viste at Sanders ville slått Trump om han ble kandidaten. Når det kommer til Corbyn, er det ingen tvil om at han i løpet av valgkampen klarte å reise partiet fra et forferdelig utgangspunkt. Før valgkampen snakket man som om det britiske arbeiderpartiet ville opphører å eksistere. Det har han kraftig tilbakevist.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden