Redaksjonen blogger

For få kvinnelige ambassadører?

Bare hvis utenrikspolitikkens formål er innenriks symbolpolitikk, gir det mening å stille det spørsmålet likestillingsombudet stiller.

Bare hvis utenrikspolitikkens formål er innenriks symbolpolitikk, gir det mening å stille det spørsmålet likestillingsombudet stiller.

Fungerende likestillingsombud Elisabeth Lier Haugseth klager på kvinneandelen blant norske ambassadører. Hun mener likestilling er en viktig norsk eksportartikkel, og at dette bør gjenspeiles i kvinneandelen blant ambassadører.

Jeg håper likestillingsombudet vil være med på at det må være et krav at norske ambassadører skal være de best kvalifiserte. Av alle områder man kan drive symbolpolitikk på, er utenrikspolitikk det minst egnede: Ikke engang Norge kan tillate seg å leke utenrikspolitikk. Når det er en sterk seleksjonsprosess til for eksempel Utenriksdepartementets aspirantkurs, skyldes det at det faktisk spiller en rolle hvilke egenskaper diplomater her.

Egenskaper kan dels være medfødte, dels kommer de av interesser, utdannelse og trening. At kvinner skulle være underrepresenterte, kunne altså for eksempel bety at det er færre kvinner enn deres andel av potensielt kvalifiserte.

Men er kvinner underrepresentert i norsk UD? La oss begynne med utdannelsesgrunnlaget. De fleste ambassadører har fullført en mastergrad/hovedfag før de begynte på UDs aspirantkurs. (Noen få ambassadører har rett nok ikke gått aspirantkurset.) Ikke alle utdannelser er like relevante, og ikke alle utdannelser tiltrekker seg dem som ønsker å jobbe med utenrikspolitikk i like store grad. En gjennomgang av CVene til norske ambassadører viser at de fire vanligste utdannelsene er jus, statsvitenskap, samfunnsøkonomi og siviløkonomstudiet. Dertil kommer en del historikere, og noen få ingeniører.

Da er spørsmålet: Hvor mange kvinner var det å velge blant relativt til menn blant dem med slike utdannelser? (Nå kunne man sikkert innvende at det er en patriarkalsk tanke å mene at jus og statsvitenskap er mer relevant for å bli diplomat enn sykepleiestudiet, men det får stå sin prøve.)

Gjennomsnittsalderen blant norske ambassadører (jeg telte 89 fra UDs hjemmesider) er 60 år. Gjennomsnittsambassadøren ble altså født i 1952 og formodentlig ferdig med sitt hovedfag en gang rundt 1977. Halvparten er født før det, mens en tynn hale strekker seg helt til 42 år gamle Jon Elvedal Fredriksen, Norges ambassadør i Kiev og 44 år gamle Hilde Haraldstad i Colombo. (Nå kan det nok tenkes at systemet i UD i for stor grad belønner ansiennitet, på bekostning av faglig dyktighet og lederegenskaper. Men la meg holde meg til kvinnesak i denne omgang.)

Hvis vi ser på alle med utdannelses utover fire år, var det så sent som for kullene født mellom 1955 og 1960 tre ganger så mange menn som kvinner, altså en kvinneandel på rundt 25 prosent. Jeg har ikke lett funnet offentlig tilgjengelig statistikk på enkeltfag, men hvis vi slår sammen for eksempel alle med hovedfag i samfunns- og økonomifag i SSBs statistikkgenerator, ser det ut til å være om lag en fjerdedel kvinner blant dem over 60 år idag, og omtrent 40 prosent kvinner blant dem mellom 50 og 60. Disse tallene dekker imidlertid over langt høyere kvinneandeler i fag som psykologi og sosiologi, som det er få av blant diplomatene. Blant studerende i 1978 – som i stor grad ville være folk i tyveårene den gang – var det omtrent 15 prosent kvinner blant sosialøkonomer, omtrent 18 blant siviløkonomer, og litt over 30 prosent blant jurister (se side 35 her). Og dette dekker den yngre halvdelen av ambassadørene. Blant den eldre halvdelen var kvinneandelen formodentlig enda vesentlig lavere, for utviklingen gikk raskt på denne tiden.

Et rimelig anslag er derfor at kvinneandelen med relevant utdanningsbakgrunn i den aldersgruppen ambassadørene er hentet fra, antagelig kan være en god del lavere enn 25 prosent, fordelt på betydelig færre i den eldre halvparten, og kanskje noe mer i den yngre. I så fall synes den faktiske fordelingen av antall ambassadører på ingen måte å ha forfordelt kvinnene: I den eldste halvparten er det 16 prosent som er kvinner, mens det i den yngste halvparten er 34 prosent. Ser vi bare på ambassadører som er 55 år eller yngre, er kvinneandelen 41 prosent. Som et resultat av endrede utdanningsmønstre og flere kvinner på aspirantkurset vil andelen antagelig stige fremover.

Men at en andel av potensielle diplomater var kvinner, er selvsagt ikke ensbetydende med at de faktisk ønsket, forsøkte eller klarte å bli det. For å bli ambassadør må man i tillegg til relevant utdanning ha fått relevant erfaring. I norsk UD har den viktigste erfaringen vært lang tjeneste i UD selv. Til og med 1971 hadde bare fem kvinner kommet inn på UDs aspirantkurs. Alle fem ble ambassadører. Det er grunn til å tro at de var pionerer som hadde noe spesielt ved seg – de utgjorde også i denne tiden antagelig en enda mindre andel av aspirantkurset enn av de relevante studier – skjønt det ikke er åpenbart at alle var bedre kvalifisert enn de mange mennene på sine kull som ikke ble ambassadører. De neste årene var det omtrent en kvinne i snitt; men fra 1977 økte det, og lå deretter på rundt en tredjedel av aspirantkurset. (Idag er normalt omtrent halvparten av aspirantkurset kvinner.) Dette er om noe ørlite grann lavere enn kvinneandelen blant ambassadører i denne aldersgruppen.

I det store og det hele synes altså kjønnsfordelingen blant ambassadører å være nogenlunde i tråd med kjønnsfordelingen på utdanningene og på aspirantkurset – men antagelig litt høyere. Dette til tross for at vi vet at kvinner generelt i samfunnet sjeldnere søker lederansvar enn menn. Skjønt diplomater kan utgjøre et unntak fra dette, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre da også til Aftenposten at det er vanskelig å få nok kvinnelige søkere. Skulle likestillingsombudet først være bekymret for kjønnsfordelingen, burde det kanskje heller vært bekymring for at bedre kvalifiserte menn er forbigått i ambassadørutnevnelser. Jeg lar meg rett nok berolige av at tallene ikke avviker så meget fra det man skulle forvente fra studiebakgrunner, og forhåpentligvis er det de beste kvinnene – om de enn er få – som har søkt ambassadørstillingene; men utspill som likestillingsombudet kan gjøre det enda vanskeligere å prioritere faglig dyktighet og personlig egnethet hos våre ambassadører fremover.

Støre trekker frem at mange kvinner trekker frem at det kan være vanskelig å bringe familien med til utenriksstasjonene. Det kan sikkert gjøres forbedringer her; generelt er dette en utfordring som i økende grad gjelder både kvinner og menn i en moderne utenrikstjeneste hvor ektefellen ikke kan forventes å være fornøyd med å drikke te med andre diplomatektefeller. Forholdene må være slik at Norge klarer å rekruttere gode diplomater. Ikke desto mindre er det slik at det er ikke absolutt alle jobber som er like godt forenlig med alle andre livsvalg. Det er en grense for hvor mye UD kan eller bør gjøre for å få Kabul til å være like attraktivt for småbarnsforeldre som Ullevål Hageby.

Haugseths påstand om at en høy kvinneandel blant ambassadørene vil være en effektiv måte å eksportere likestilling på, virker pussig. I så fall må andre land gjøre det likestillingsombudet har gjort: Nemlig skaffe seg en oversikt over alle UDs ambassadører, regne ut andelen og så se bort i fra at andelen kvinnelige ambassadører om noe er litt høyere enn man skulle forvente fra bakgrunnstallene. Det virker ikke så sannsynlig. I enkelte land kan kanskje forekomsten av kvinnelige ambassadører i mannsdominerte kulturer ha en positiv effekt – man kunne tenke på ambassadør Cecilie Landsverk i Islamsbad – men effekten av dette tør være begrenset i et land som ikke lot seg påvirke nevneverdig i så henseende av Benazir Bhuttos to perioder som president.

Dagens ambassadørutnevnelser kan ikke brukes til å kompensere for skjevheter i samfunnet på 1970-tallet – ikke uten å svekke utenrikstjenestens slagkraft, og ikke uten å bryte viktige prinsipper om likebehandling. Disse skjevhetene er uansett ikke lenger til stede på disse fagfeltene. Likestillingsombudet later til å plukke opp alt som kan ha en symbolverdi for et bestemt ståsted i likestillingsdebatten. Jeg har tidligere tatt til orde for å legge ned likestillingsombudet – ikke fordi det ikke finnes likestillingsutfordringer, men fordi likestillingsombudet altfor ofte driver med politikk som forutsetter et helt spesielt syn på likestilling. Denne gang er det et syn som ville bety å svekke norsk utenrikstjeneste. Utspillet er en ny søknad til politikerne om å vurdere hele ombudet.

Oppdatering: Saken bygger på et VG-oppslag (på nett hos e24). Jeg burde leste denne før jeg skrev, selvsagt, men hadde ikke fått den med meg. Her fremgår det at Jonas Gahr Støre selv sier han har som mål at det skal bli 50/50 på ambassadørstillinger. Jeg vet ikke om det gjør saken bedre eller verre, antagelig det siste. Han skryter også av at det nå er mer enn 50 prosent kvinner i ledergruppen. Jeg kjenner ikke aldersfordelingen her, men det er høyst sannsynlig en langt høyere kvinneandel enn det aldersjustert rekrutteringsgrunnlag gir grunnlag for, og hvis man bevisst har rekruttert inn kvinner, betyr også sannsynligvis at det bedre kandidater er forbigått. Til sist tar Støre tilsynelatende på seg æren for økningen i kvinneandeler generelt, en økning som altså i all hovedsak kan forklares med endringer i kjønnsrelasjoner og utdannelsesmønstre på 70-tallet og tidlig 80-tall, helt uten noen kvotering, og helt utenfor Støres kontroll. Det er klokt av en politiker å ta ære når det er mulig, selvsagt, men det er svak kritisk journalistikk å la ham slippe unna med det.

Ellers er det en gruppe som er klart overrepresentert blant våre ambassadører: De med rare med fornavn. Blant niogåtti ambassadører har vi en Leidulv, en Wegger, en Jørg, en Ragne, en Siren og en Tarald. Einar Marentius gikk dog av med pensjon ifjor.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden