Kultur

For hypert om hyperaktivitet

Det er viktig å formidle at urokråkene, bråkmakerne eller «ADHD»-barna er mer enn «et problem» som trenger «tiltak» fra offentlige hjelpeinstanser, skriver Camilla Heiervang. På bildet: Ola G. Furuseth i rollen som Per Viggo.

Bilde: Dag Jenssen

Barneforestillingen «HyPer i Egypt» kunne løftet frem en viktig kritikk mot behandlingen av barna som er annerledes. I stedet drukner den i sine egne ville påfunn.

TEATER

  • HyPer i Egypt
  • Barneforestilling på Det Norske Teatret
  • Manus: Thor Soltvedt
  • Regi: Petter Næss
  • Premiere: 17. nov

Per Viggo Fangen (Ola G. Furuseth) er en gutt på nesten ti år. Tvillingsøsteren Gro (Trini Lund) sluttet å snakke da faren deres døde. Nå snakker hun bare om natten, når Per Viggo vekker henne for å fortelle om de egyptiske faraoene. Per Viggo fikk nemlig en bok om det gamle Egypt av faren like før han døde. Nå klenger han seg til den med hele sitt vesen.

Men på skolen kalles Per Viggo bare «HyPer». Han klarer ikke å sitte stille, og ødelegger for barna rundt seg. PP-tjenesten er involvert. Per Viggo er redd de skal sende ham vekk til «ein guteheim». Læreren prøver seg på «konsekvenspedagogikk», og straffer Per Viggos problematferd med tretti linjer obligatorisk dagbokskriving hver dag.

Heldigvis snur det hele for Per Viggo når han oppdager at rektor Grå (Per Schaaning) er interessert i egyptologi. Han inviterer Per Viggo med til Egypt på en pakkereise til Kairo, og med hjelp fra Per Viggos mamma reiser de to Egypt-eventyrerne av gårde.

Per Viggo er overbevist om at faraoen i Kairo vet hvordan det går med Per Viggos pappa der han nå er – nemlig i «dødsriket». Når han sniker seg inn på museet og snakker med den mumifiserte faraoen om faren sin, får han endelig ro

Overambisiøst

Det er lektor og forfatter Thor Soltvedt som har skrevet stykket. Han har i mange år undervist ved yrkesfaglinjer, og har hentet inspirasjon fra egne elever gjennom årene. Det er lett å merke at dramatikeren har omsorg for hovedpersonens atferdsvansker. Soltvedt viser ikke bare frem Per Viggos problemsider, men tegner også et bilde av en gutt med store drømmer, sterke lengsler og en overflod av energi. Energien kommer bare så veldig i veien for ham.

Det er alltid fare for at man er for tro mot bøkene når man skal ta en historie ut fra permene og inn på scenegulvet. Historien om Per Viggo er hentet fra flere bøker som Soltvedt har skrevet, og det sceniske uttrykket lider dessverre under det. Noen tenker kanskje at fordi det er en barneforestilling må det komme et nytt smell hvert femte minutt, at skiftene må være brå og raske, at skuespillerne må rope replikkene sine. Men forestillingen hadde fortjent mer ro. En strengere utvelgelse av historiens viktige scener ville gitt publikum anledning til å leve seg bedre inn i hvordan det er å være Per Viggo, eller et barn som ham.

Han kaster tablettene i do fordi han ikke vil bli «en zombie».

Ved å tørre å gjøre større hopp i fortellingen kunne man skapt rom for at dybden i problemene kom tydeligere frem. Ved å dvele litt lenger ved ensomhetsfølelsen, utenforskapet til Per Viggo, mobbingen på skolen og de voksnes overveldelse, kunne man virkelig gitt publikum anledning til å leve seg litt inn i hvordan det er å være «han andre».

Det er nemlig viktig å formidle at urokråkene, bråkmakerne eller «ADHD»-barna er mer enn «et problem» som trenger «tiltak» fra offentlige hjelpeinstanser. At de er hele mennesker med sorger, savn, initiativ og behov for bekreftelse – som alle oss andre. Dessverre kan institusjonaliseringen av hjelperne ofte forsterke følelsen av at det er barnet selv som er problemet, heller enn at de har et problem.

Per Viggos følelse av å «være et problem» kommer godt frem hver gang de voksne har møter om hva de skal gjøre med ham, uten at han får vite hva som foregår. Han føler bare at ingen vil ha ham. At «alle hatar meg».

«Rita Linn»

Soltvedt forsøker også å problematisere den stadig mer utbredte medisineringen av barn som ikke vil, eller kan, tilpasse seg systemet. Per Viggo går på ritalin, og kaller medisinen «Rita Linn». Men han kaster tablettene i do fordi han ikke vil bli «en zombie». De voksne trygler ham om å ta medisinene sine. Men når han føyer seg blir han slapp, og savner raskt sitt gamle selv.

På psykologkontoret har jeg hørt historier som minner om Per Viggos fortelling. Dette kan være sårbare unge voksne som ble medisinert i tidlig alder med en forventning om at da skulle alt løse seg. Men problembarna følte seg likevel utenfor. Medisinene hjalp kanskje ikke på vanskene hjemme, og selv om de ble roligere, lærte de ikke å konsentrere seg nok til å henge med resten av klassens faglige utvikling.

Mange av dem hadde trengt en voksen som brydde seg litt ekstra. En som så barnet bak problemene, i tide.

Det som redder stykket fra å kun bli masete og slitsomt er den elegante scenografien.

Dessverre formidles problemene rundt medisinering på en overfladisk og tilsynelatende tilfeldig måte i forestillingen. Det som sannsynligvis er ment å være et spark mot legeforeninger verden over, fremstår mer som slapp skyggeboksing. ADHD-epidemien som brer om seg i tråd med økt bruk av diagnosen virker som et premiss som forfatteren ikke er interessert i å stille spørsmål ved.

Denne viktige problemstillingen drukner i alt som skal skje i løpet av forestillingens nitti minutter. På grunn av alle omveiene rundt morens kjærester, rektorens manglende kjærlighetsliv, et vennskap med en mobilavhengig jente i Kairo og et prosjektarbeid på skolen, blir alvoret borte i forviklingene.

Det er synd, for alvoret kunne godt fått mer plass uten at resultatet ville fremstått som en egyptisk tragedie av den grunn.

Reddet av scenografien

Det som redder stykket fra å kun bli masete og slitsomt er den elegante scenografien. Grove, grå moduler blir til pyramide, tavle, hus, fly, og skolegård ved hjelp av enkle illustrasjoner som tegnes av lyskastere. Skuespillerne presterer også stort sett godt, med unntak av den nevnte ropingen. Det er imponerende hvordan både Furuseth og Lund opptrer i et barnlig kroppsspråk, på tross av at de er 43 og 67 år gamle. Men så har jo teateret alltid vært stedet for fantasier og illusjoner. Kanskje er det derfor det føles litt påtvunget med den halvhjertede politiske grublingen midt oppi Per Viggos magiske reise?

Jeg tror vi undervurderer både barn og voksne når de store spørsmålene ikke får henge lenge nok i luften.

Det er fristende å sammenlikne forestillingen med en annen norsk urpremiere ved Det Norske Teatret i høst, nemlig «Vår vesle» av Kristin Auestad Danielsen som hadde premiere i september. Også denne forestillingen prøvde å veve samtidsdebatten inn i dramaet, og å gi liv til noen av spørsmålene vi stadig stiller oss: hvordan ivaretar vi barna våre? Hvilke krav møter barn, ungdom og unge voksne i vår tid?

Men der Danielsens skjøre fortelling er både allmenn og sår, havner «HyPer i Egypt» i motsatt grøft. Det skjer så mye at spørsmålene ikke får tid til å virke. Sårheten er der bare glimtvis. Det er kanskje underholdende at det skjer noe nytt hele tiden. Men jeg tror vi undervurderer både barn og voksne når de store spørsmålene ikke får henge lenge nok i luften.

Vi bør ta oss tid til å tenke – også om dem som ikke har tid til å sitte stille.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden