Intervju

For mange rettigheter

Det er for mange menneskerettigheter. Vage forestillinger om rett til utvikling og rent miljø utvanner og undergraver de sentrale menneskerettighetene, sier Jacob Mchangama til Minerva.

Det er for mange menneskerettigheter. Vage forestillinger om rett til utvikling og rent miljø utvanner og undergraver de sentrale menneskerettighetene, sier Jacob Mchangama til Minerva.

Juristen og samfunnsdebattanten Jacob Mchangama er sjefsjurist i den danske tenketanken CEPOS. I en ny rapport og artikkel skrevet sammen med jusprofessor ved King’s College i London, Guglielmo Verdirame, advarer han mot at det går inflasjon i menneskerettighetsbegrepet.

Minerva snakket med Mchangama over telefon.

– Du har jo skrevet en rapport og en artikkel i Foreign Affairs hvor dere regner dere frem til at det nå finnes 1.377 menneskerettigheter i Europarådet og ulike FN-konvensjoner. Det virker som dere mener det er alt for mange?

– Ja. Vår kritikk går blant annet ut på at selve antallet av konvensjoner og menneskerettigheter er blitt så omfattende at det skaper uklarhet. Noen ganger virker det mer som en samling skattelovgivning.

– Hva kjennetegner disse «nye» menneskerettighetene, hva skiller dem fra de gamle?

– Spesielt i Foreign Affairs kritiserer vi de såkalte tredjegenerasjonsrettigheter. De er ennå ikke blitt nedfelt i konvensjoner, men de er godt på vei til å bli det. De er mer kollektive rettigheter, som ikke handler om å beskytte enkeltindivider mot statsmakt, men om å oppnå noen målsetninger som er uklare og abstrakte. De kan brukes av diktaturstater til å endre hele konseptet menneskerettigheter.

– Vi kritiserer også tendensen til å utvikle grupperettigheter. Et av de grunnleggende trekkene ved menneskerettigheter bør jo være at de er universelle, det vil si at de gjelder for alle mennesker. Men likevel godtar vi konvensjoner som kun angår kvinner, eller handikappede, og nå snakkes det om en egen konvensjon for eldre. Dette er en atomisering av menneskerettighetene, som er svært vanskelig å forene med tanken om at de skal være helt grunnleggende verdier som gjelder for alle mennesker.

– Hvorfor plasserer dere de sivile og politiske rettighetene i en helt annen kategori?

– De første internasjonale menneskerettigheter bygget på noen kjente rettigheter som allerede hadde bevist sitt verd i liberale demokratier, mens den tendens vi ser i dag er å skape rettigheter ovenfra og ned. Tidligere var det nedenfra og opp.

De politiske og sivile rettigheter forener alle demokrater, enten man er demokratisk sosialist eller demokratisk liberaler. De har vist seg å være nødvendige og nyttige, og kan i motsetning til nyere rettigheter faktisk anvendes i praksis. Hva betyr det at du har retten til et rent miljø eller retten til utvikling, for eksempel? Retten til ytringsfrihet er jo svært konkret.

Det er en tendens til hybris i menneskerettighetsmiljøet. Det betyr ikke at fattigdom og sult og nød er mindre viktig enn ytringsfrihet og så videre, men spørsmålet er: Hvor kan menneskerettighetene rent faktisk spille en rolle? Det kan utmerket være at et land bør bruke flere penger på helse, utdanning og bekjempelse av klimaproblemer enn på rettsvesenet, for eksempel, men det betyr ikke at man bør velge en menneskerettighetsinngang til disse spørsmålene. Da risikerer man risikerer å utvanne de klassiske menneskerettighetene.

– Hvorfor er dere bekymret for disse nye rettighetene?

Dels er det at det blir uoverskuelig, men det er også at ulike menneskerettigheter begynner å stride mot hverandre. Retten til å slippe hatefulle ytringer strider for eksempel mot ytringsfriheten.

Vi ser at tredjegenerasjonsrettighetene i stor grad fremmes av diktaturstater. Det er fordi disse rettighetene ikke handler om å beskytte enkeltmennesker fra myndighetenes overgrep, men helt abstrakte begreper som man ikke kan kritisere noen for å oppfylle. Hvis man kan det, så er det vestlige stater som kritiseres for ikke å gi nok i bistand, for eksempel.

– Hva bør vestlige eller nordiske regjeringer gjøre annerledes for å hegne om de tradisjonelle menneskerettighetene?

Man blir nødt til å være mye mer avgrenset. Det er en tendens til at vestlige stater støtter utvidede rettighetsbegreper fordi man ikke vil virke reaksjonære og neokolonialistiske. Man vil ikke støte andre land fra seg. Det blir en konsenskultur hvor man vil oppnå enighet om internasjonale standarder, men da flytter man seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Og da mener jeg at man må gjøre opp med seg selv i liberale demokratier: Hva slags rettigheter er det vi mener er de sentrale? Mener vi virkelig at det er så mange som 1377 rettigheter som er sentrale, og som vi skal kritisere andre land for ikke å overholde? Eller er det en kjerne? Og det betyr også at man må ta et oppgjør med tankegangen om at menneskerettighetene er udelelige og like viktige. Det er jo meget politisk ukorrekt, men det mener jeg vi bør gjøre.

Hva bør internasjonale menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch gjøre annerledes?

Amnesty International og Human Rights Watch er meget dyktige til å skrive rapporter om regjeringer som bruker tortur eller innfører sensur, det er deres eksistensberettigelse. Men når Amnesty eksempelvis kaster seg ut i store diskusjoner om global fattigdom og ulikhet, og påpeker at menneskerettighetene kan løse disse problemene, da kaster de sin troverdighet over bord. De utvanner kampen for de helt grunnleggende tingene. Det betyr ikke at fattigdom ikke er en viktig kamp, men den må føres av andre enn menneskerettighetsorganisasjonene. Og jeg kan ikke se at Amnesty har noen spesiell troverdighet i kampen mot fattigdom.

– Amnesty er gode til å «name and shame» regjeringer, men de blir nødt til å holde seg til et mer avgrenset sett av rettigheter, heller enn å late som at all verdens problemer kan løses med menneskerettighetene.

– Hva bør gjøres med FNs menneskerettighetsråd? Dere kritiserer jo deres uttalelser på flere punkter i rapporten. Kan man gjenreise det som en relevant arena?

– Jeg tror dessverre det krever at man har en kritisk kjerne av demokratier i rådet, for eksempel 2/3 av rådet. Men det er dessverre ikke tilfelle i dag. Hvis man skal reformere det, må man se mer på sammensetningen av rådet, men det vil jo ikke statene gå med på.

– Men noe man kan gjøre er jo å erkjenne at menneskerettighetsrådet er en imperfekt størrelse, og være mer kritisk overfor det. Vestlige stater bør i større grad ta konfrontasjoner – det har de gjort på noen områder, men de kan nok gjøre det mer.

– Grupper som i vestlige land påberoper seg menneskerettigheter er ofte minoriteter og andre marginaliserte grupper, som psykisk syke, asylsøkere etc. Hva mener dere om bruken av menneskerettigheter i disse debattene i vestlige land?

– Alle de gruppene er jo omfattet, og skal være omfattet av menneskerettighetene. Problemet oppstår når man skal lage grupperettigheter, særrettigheter for grupper som angivelig er særlig sårbare. Det mener jeg er problematisk. Jeg mener ikke at man skal ha særlige rettigheter fordi man tilhører en særskilt gruppe. Kampen mot rasisme er en viktig kamp, men det er en kamp som bør innebære at uansett hudfarge, har man likhet for loven. Man skal ikke ha en særlig beskyttelse fordi man tilhører en bestemt gruppe.

– Hva er de viktigste menneskerettighetsutfordringene i vestlige land i dag?

Jeg mener jo for eksempel at saken omkring NSA og overvåkning er en viktig menneskerettighetsutfordring. Generelt favner vestlige lands terrorlovgivning for vidt og griper inn i menneskerettighetene knyttet til privatlivets fred, retten til en rettferdig rettergang og i enkelte tilfeller også tortur. Men det er en utfordring i takt med at den europeiske menneskerettighetsdomstolen har tolket menneskerettighetsbegrepet alt for vidt, så vi har utviklet noen rettigheter som ikke er i de opprinnelige dokumentene, og som underminerer befolkningens oppslutning om menneskerettighetene, så det blir et mer elitært prosjekt.

– Etterretningsorganisasjoners vide fullmakter setter absolutt stort press på europeere og amerikaneres privatliv, og det er helt klart en relevant menneskerettighetsproblemstilling. Så det er ikke min påstand at vestlige samfunn er perfekte og det er ikke noe å utsette på oss. 

– Et annet eksempel er tendensen til å ville begrense ytringsfriheten for å beskytte religiøse følelser.

– På 70-tallet gikk debatten mellom Vesten og sovjetblokken om hva som var viktigst av de politiske og de økonomiske menneskerettighetene. Hvor står den debatten i dag, og hva mener dere om de økonomiske og sosiale menneskerettighetene?

– Debatten er over, i dag er alle enige om å sidestille de politiske og økonomiske rettighetene. Men hvis man skraper litt i overflaten er nok ikke enigheten så klar. Min oppfatning er fortsatt at det er en avgjørende forskjell mellom disse gruppene av rettigheter. Det er jo heller ikke slik at europeiske land legger like stor vekt på de sosiale og økonomiske rettighetene som på de sivile og politiske i sine konstitusjonelle orden.

– Man skal være forsiktig med å lage helt sort-hvitt-inndelinger, men generelt kan man si at de sivile og politiske rettighetene er enklere å etterleve enn de sosiale og økonomiske. Hvordan lever man opp til retten til helse, eller retten til en bolig, for eksempel?

– Og jeg mener fortsatt at de sivile og politiske rettighetene bør være det overveiende fokus, også når vi ser utenfor Europa. Jeg snakket med en EU-representant som var i Egypt og rapporterte at de nye makthaverne ikke ville snakke om sivile og politiske rettigheter, de ville bare snakke om de sosiale og økonomiske. Og det er jo fordi de er mye enklere å snakke rundt om, mens de andre stiller krav til hvordan de behandler dissidenter og så videre.

 

Rapporten «Human Rights Inflation» kan lastes ned her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden