Kultur

For mye lykke

På samme måte som rusen ikke bør være målet hver gang man tar et glass vin, bør heller ikke lykke være livets mål.

På samme måte som rusen ikke bør være målet hver gang man tar et glass vin, bør heller ikke lykke være livets mål.

Lucky Happiness Golden Express
Noah Haidle (1978)
Det Norske Teatret, Scene 3
Regi: Jesper Berglund
Dramaturgi: Mari Moen
Oversatt av Margunn Vikingstad
Spilles til og med 25. september

Den middelaldrende kvinnen Langley, spilt av Nina Woxholdt, står og snakker til sin far Andrew, spilt av Jan Grønli. Han liggeri en seng på et sykehus. Hun ber for ham, snakker om at han skal få nåde. Han babler bare til svar. Har åpenbart fått slag.

Foran sengen sitter Jock, hennes mann, og ser på TV. De snakker ikke sammen, men Langley snakker til Jock. Forholdet deres er åpenbart dysfunksjonelt. Det er ikke helt åpenbart hva som er problemet, rent bortsett fra at de har dårlig økonomi. Barna deres trenger utdannelse.

Etter en stund ber Langley Jock drepe hennes far. Det er faren som har såret henne mest. Dessuten har han en forsikring. Jock går med på å kvele ham, men avbrytes hele tiden av Langley, som må forsikre seg om at det ikke er hun som vil drepe faren. Det er faren selv som ville ha blitt drept, hvis han kunne bestemme, men nå babler han bare. Faren vil ha nåde. Tilslutt hever Jock puten.

Jeg merker en stigende frustrasjon. Ser på klokken. Ti minutter av et 100 minutters stykke er gått. Her lever vi i den beste av alle menneskelige tider, og igjen skal jeg bli tvunget til å se på dysfunksjonelle mennesker hvis liv har blitt et helvete. Her er ingen sympatiske karakterer. Igjen skal jeg tvinges til å høre at mennesker er onde, for samfunnet er ondt. Forventningen om dette er ikke til å holde ut. Kan jeg gå? Ja, jeg vet at livet for mange ikke blir det man forventer seg, noen får det spesielt hardt, men la oss vise litt moderasjon. Det var verre å ha det ille for femti år siden.

Akkurat i det frustrasjonen bobler begynner Lucky Happiness Golden Express av Noah Haidle, sakte i starten, å ta seg opp. Og jeg forlater teateret en time og tyve minutter senere med en rekke interessante tanker.

Å søke lykken
Stykkets tema er lykke samt å elske, eller nærmere bestemt, å være lykkelig og elske. Jeg skal starte med lykken, et sentralt begrep i vår tid, noe mange av oss snakker om. Er du lykkelig, spør vi hverandre? I seg selv er jo det en meget god ting, da det er et tegn på at vi lever i meget gode og rike samfunn. Det er med andre ord ganske nytt.

Under andre verdenskrig var det ingen som ville finne på å spørre en kjøpmann, bonde eller lærer, om han var lykkelig.

Ståle Økland skriver i boken, Tenk som en rockestjerne, om det å søke lykken. Han beskriver sin bestefar som var fisker på Vestlandet. Arbeidsdagen varte ofte i 12 timer, det var ikke gitt at han kom hjem i live, men han klarte å fostre opp en familie. Det var godt gjort, men ingen ville finne på å spørre ham om han var lykkelig. Det var ikke et spørsmål. Sagt på en litt annen måte, under andre verdenskrig var det ingen som ville finne på å spørre en kjøpmann, bonde eller lærer, om han var lykkelig. I dag reiser vi ikke til Egypt og Libanon og spør de vi treffer om de er lykkelige. Kort sagt, skal man kunne snakke om å være lykkelig forutsettes det et samfunn hvor lykke er mulig.

Ideen om lykke har har eksistert i Vesten en tid. Faktisk satte de amerikanske grunnlovsfedrene ord på det:

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

Den store forskjellen fra 1776 og til de mennesker som beskrives i Happy Lucky Golden Express er ikke lykke, men forventningen om lykke. Karakterene i Happy Lucky Golden Express vil være lykkelige. En interessant parallell er at de fleste vil få en assosiasjon til innvandrere når vi sier søke lykken, ikke til en hipster på Grünerløkka. Det kommer neppe som et sjokk at karakterene i Lucky Happiness Golden Express ikke er lykkelige.

Å elske: den store tragedien.
Et stort grep i stykket er at vi hele tiden ser forskjellige hendelser fra forskjellige ståsteder. Etter dødscenen i starten vrenges stykket. Da er den døende Andrew den eneste vi forstår, mens Jock, Langley og de andre karakterene som siden kommer inn på sykehuset –søsteren Andrea (Heidi Gjermundsen Broch) og den demente moren Vivian (Unn Vibeke Hol) – bare babler. Siden opplever vi at moren forteller om hennes og Andrews bryllupsnatt, før vi ser selve bryllupsnatten. Det er en levende scene, med to meget sunne, lykkelige mennesker. Jeg tar meg selv i å tenke: hvordan kunne det gå så galt?

Den store tragedien i Lucky Happiness Golden Express er at moren Vivian forlater familien. Vivian forlater familien fordi hun ikke er lykkelig. Hun var lykkelig da hun giftet seg, da hun traff Andrew, men grunnen til hun ble ulykkelig var at hun ikke kunne elske. I en samtale med datteren forteller hun at hun dro fordi hun undersøkte sin sjel, og oppdaget at hun ikke elsket familien.

Andrew på den andre siden elsker familien. Og han vil at alle skal være lykkelige og elske hverandre. Det skal være en konstant tilstand. Og det kan virke som det er denne insisteringen som setter hele tragedien i gang. Med det presset er det ikke rart at Vivian innser at hun ikke er lykkelig eller elsker familien. Det medvirker også til at datteren Langley ender opp ulykkelig og full av hat, mens Andrew ender opp ensom og ulykkelig.

Det er så jeg begynner å tenke på tittelen til en sang av Queen. Too much love will kill you.

Den som klarer seg best er datteren Andrea. Andrea elsker sin vrange mor selv om hun ikke elsker henne tilbake. Men heller ikke Andrea er lykkelig. Det er så jeg begynner å tenke på tittelen til en sang av Queen. Too much love will kill you. Men bandet tok ikke hardt nok i. Det vil ikke bare drepe deg, men også alle du elsker.

Å være tilfreds.
I starten av Lucky Happiness Golden Express så jeg på de elendige menneskene. Og jeg ble redd. Redd for at jeg skulle høre en tordentale om det grusomme samfunnet som knuser menneskene. Det var ikke er ikke det stykket ble, tvert imot vender det blikket mot individene, og for å være litt pompøs, trekker det frem den gamle kardinaldyden moderasjon. Dette er kanskje den mest glemte, og kjedelige, av kardinaldydene: moderasjon, klokskap, rettferdighet og mot.

Moderasjon handler ikke nødvendigvis ikke om at man aldri skal gå til ytterpunktene, men at det ikke er lurt å gå til ytterpunktene hele tiden. Det er greit å bli full av og til, men det er ikke noe lurt å være full hele tiden.

Med unntak av datteren Andrea har skikkelsene i Lucky Happiness Golden Expess til felles at de ble ulykkelige på grunn av mangel på moderasjon i livet. De ønsket å være lykkelige hele tiden, og elske hele tiden. Det er en innstilling som må feile. Når jeg tenker meg om er det vanskelig å ikke se på det som et meget godt konservativt budskap.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden