Bøker

For mye utdanning

Mye av den høyere utdanningen er samfunnsøkonomisk ulønnsom, ifølge ny bok.

Bilde: Jeanie Mackinder, CC 2.0

Mesteparten av den verdien arbeidsgiverne tillegger høyere utdanning skyldes ikke kunnskapen du har skaffet deg, men at papirene derfra signaliserer intelligens, arbeidsomhet og konformitet, skriver Bryan Caplan.

Omkring fire femdeler av den privatøkonomiske gevinsten av utdanning skyldes signaliseringen, skriver økonomiprofessor ved George Mason University, Bryan Caplan i The Case Against Education. Why the Education System Is a Waste of Time and Money. Utdanningens hovedfunksjon er sortering, ikke kunnskap.

Bokens hovedfokus er høyere utdanning, men kritikken rammer også til en viss grad videregående skole (high school). Caplan skriver hovedsakelig om amerikanske forhold, men trekker også på internasjonale data og forskning.

Nyttig og unyttig

En del av det vi lærer i ulike faser av utdanningsløpet et åpenbart nyttig for alle – det gjelder særlig lesing, skriving og matematikk opp til et visst nivå. Andre biter vil være nyttige for noen, avhengig av deres yrkesvalg.

Men svært mye får de aller fleste aldri bruk for. (Vi kommer tilbake til ikke-økonomisk nytte senere).Caplan sympatiserer derfor med den skoletrøtte bakerst i klassen som spør: «Når kommer jeg til å få bruk for dette da, lærer», og ber alle tenke over hva de selv lærte underveis, særlig på videregående skole, hvor mye de husker av det, og hvor nyttig de synes det har vært.

Innledningsvis skriver han: «Elever studerer historie i årevis, men historielærere er omtrent de eneste som bruker historie på jobben». Så viser han til at det årlig uteksamineres 34.000 historikere, mens det bare finnes 3500 som jobber som historikere. De aller fleste jobber altså utenfor sitt felt. Caplan hopper imidlertid over at slik historisk innsikt kan være nyttig i mange andre jobber. Men det er likevel grunn til å spørre om disse har en nytte av dette som tilsvarer investeringen i fire års spesialisert utdanning.

Hvor mange trenger fremmedspråk?

Blant unyttige fag, og her provoserer Caplan mange, er fremmedspråk, som amerikanere lærer, men sjelden får bruk for til annet enn å bestille to pils på ferien i Spania. (Jeg har tidligere gått imot kravet om to obligatoriske fremmedspråk i ungdomsskolen).

Også i amerikansk økonomi, med omfattende handel med utlandet, er det nyttig at noen har kjennskap til andre språk, men Caplan legger vekt på at USA gjennom innvandring er så språklig mangfoldig at det allerede finnes mange som er tospråklig fra tidlig alder og kan fylle disse funksjonene.

I en stor undersøkelse, General Social Survey, svarer bare 0,7 prosent at de lærte et fremmedspråk veldig godt, altså flytende, på skolen.

I Norge vil resonnementet gjelde for andre fremmedspråk enn engelsk. Selv har jeg hatt en viss nytte av mine overfladiske kunnskaper i tysk og fransk, for å fange opp essensen i artikler og en sjelden gang bøker på disse språkene. Men ettersom oversettelsesprogrammene på nettet blir stadig bedre, er også denne nytten redusert, om enn ikke eliminert.

Lære å lære

Mange vil være enig i at mye av det du lærer på skolen har du ikke direkte bruk for, men svarer gjerne med at du lærer en prosess – du «lærer å lære», hvordan du skal tenke strukturert, fremstille svar klart, strukturert og tydelig, kritisk tekning og logikk og så videre.

Caplan mener at forskningen viser at ervervelsen av disse generelle egenskapene i liten grad skjer. Studenten lærer, i den grad han lærer, akkurat det han blir instruert i, ikke slike generelle, overførbare ferdigheter. Et unntak finner han hos studenter som studerte statistikk, som i større grad var i stand til å anvende det de hadde lært i nye settinger.

Vi glemmer fort

Ikke bare lærer vi mye vi ikke trenger, men vi glemmer også mye, og fort – og ikke bare uviktige ting. Våre kunnskaper må brukes kontinuerlig for å holdes ved like. Det er også derfor læring på jobben er mest effektivt – da bruker vi, og utvider vi kunnskapen kontinuerlig.

Caplan viser til en stor undersøkelse fra 2003 som målte kunnskapsnivået til 18.000 tilfeldig utvalgte voksne amerikanere. Her dreide deg seg om lese- og tallforståelse. Og en skremmende stor andel hadde bare de mest basale kunnskaper. Bare litt over halvparten kunne regne ut at dersom man sparer 50 øre literen på en tank på 50 liter blir det en besparelse på 25 kroner.

Alle og enhver kan få seg en gratis utdannelse fra Princeton.

Norge deltok i en internasjonal undersøkelse om grunnleggende ferdigheter – lesing, tallforståelse og «problemløsning i IKT-miljø» blant voksne i 2012 – PIAAC. Vi skåret relativt godt, nummer seks av 24 land. Norge er litt bedre i leseferdighet, der USA ligger litt over OECD-gjennomsnittet, og betydelig bedre i tallforståelse, der USA ligger noe under OECD-gjennomsnittet. Men det er likevel slik at mer enn 40 prosent i Norge ikke kan lese og forstå en lang og tett tekst. Leseferdighetene falt betydelig fra 1998.

Papiret vi er ute etter

Caplan illustrerer sin påstand om at elever og studenter først og fremst er ute etter papirer og karakterer på flere måter.

Alle og enhver kan få seg en gratis utdannelse fra Princeton, der studiepengene i utgangspunktet er $45.000 per år. De kan følge forelesningene fra noen av verdens fremste akademikere uten å betale et øre, dersom de bare møter opp uten å registrere seg som studenter. Når nesten ingen gjør det, er det fordi de ikke får noe papir på hva de kan. (Caplan nevner ikke at studier innebærer mer enn bare å følge forelesninger).

Utdanningen sertifiserer egenskaper som arbeidsgiverne etterspør.

Tidligere i dette århundret var forhåpningene til nettbasert læring stor. Og der er det da også tilgjengelig forelesere som er langt bedre enn det du kan forvente å møte på ditt universitet. Kunnskapen kan testes online. Kunnskapstilegnelsen skulle altså kunne være på tilsvarende nivå. Men nettundervisning har aldri tatt av, utover som et supplement i tradisjonelle universitetsstudier. Caplan siterer Kevin Cary fra New America Foundation:

«MOOCs provide access to world-class professor at an unbeatable price. What they don’t offer are official college degrees, the kind that can get you a job. And that, it turns out, is mostly what college students are paying for.”

Gevinst for individet

Den privatøkonomiske gevinsten beregnes ved å se på den økte lønnen de med høyere utdanning har, fratrukket deres kostnader ved å ta utdanning. Og da fremstår utdanningen som svært lønnsom, særlig i USA, der den ekstra lønnen høyere utdanning gir – lønnspremien, er høyere enn i Europa.

Men Caplan sentrale påstand er at mye av denne ekstra lønnen som arbeidsgiverne er villige til å betale, ikke skyldes den ekstra kunnskapen arbeidstakeren dermed bringer med seg, men utdannings-systemets sile- og rangeringssystem, eller «signalet». Utdanningen sertifiserer egenskaper som arbeidsgiverne etterspør, egenskaper du hadde før og uavhengig av selve utdannelsen.

Signaliser tre egenskaper

Det er primært tre egenskaper som eksamenspapirene signaliserer, og som arbeidsgiverne vil betale for: Intelligens, arbeidsomhet, disiplin og samvittighetsfullhet (conscientiousness) og konformitet.

Det første kan man riktignok teste for, men det er ulovlig i USA, siden IQ-testing anses som diskriminerende overfor svarte og hispanics. Loven kan riktignok omgås, men det har kostnader. Intelligens har betydning for suksess i svært mange jobber, men dersom den svært intelligente også er lat og kranglete, ville det uansett være hasardiøst å basere seg bare på intelligenstester.

Arbeidsomhet er vanskelig å måle uten å observere vedkommende i arbeidssituasjonen. Konformitet kan man nok få inntrykk av gjennom en CV og et intervju, men det er også vanskelig å måle.

At arbeidslivet etterspør konformitet er ikke selvsagt. Vi er vant med at alle skal være «unike» og kreative for tiden, og jobbannonser understreker gjerne dette. Men mye arbeid er også repetitivt, kan virke meningsløst og er rent ut kjedelig. Og det krever evne til å arbeide sammen med andre, også dem man ikke nødvendigvis synes bidrar så mye.

Å ha vist at man kan leve med dette gjennom lange studier (og jeg tenker på min datters klager over folk som ikke bidrar til gruppearbeidet), viser derfor at man er egnet for arbeidslivet.

Dersom du ikke har egenskapene for å lykkes på skolen, mangler du trolig også det som skal til for å lykkes i arbeidsmarkedet.

En arbeidsgiver som får en åpenbart intelligent søker, men uten høyere utdanning, vil spørre seg hvorfor hun har gjort et så uvanlig valg, og lett konkludere med at vedkommende enten er lat eller for lite konform til å passe i jobben, argumenterer Caplan. (Han har skrevet en bloggpost med råd til hvordan ikke-konformister skal klare seg i en konform verden).

Senere bemerker han riktignok at signalet når det gjelder arbeidssomhet kan være falsk, og viser til at den tiden studenten faktisk bruker på å studere har gått kraftig ned siden 1960-tallet, og den frigjorte tiden blitt brukt på fritidsaktiviteter. Et år i arbeid ville ha fremmet disiplin mer enn et år på universitet.

Kombinasjonen av disse tre nevnte egenskapene summeres altså opp i evnen og viljen til å gjennomgå en lang utdanning. Arbeidsgiveren vil lett tenke: Dersom du ikke har egenskapene for å lykkes på skolen, mangler du trolig også det som skal til for å lykkes i arbeidsmarkedet.

Hvor stor er signaleffekten?

Eksistensen av en ikke ubetydelig signaleffekt er vel etablert i økonomifaget, og Caplan nevner fem nobelprisvinnere som har bidratt til denne innsikten – Spence, Arrow, Stiglitz, Schelling og Phelps. Men ikke alle vil erkjenne den, og Caplan bruker mye plass til å argumentere mot dem han kaller human capital purister.

Når Caplan forsøker å kvantifisere blandingsforholdet mellom kunnskapsoppbygging og signaleffekt, og dette kan åpenbart variere mellom fag, havner han på minst en tredel. Det i samsvar med foreløpig ikke publisert forskning på norske data av Manudeep Bhuler som professor Edwin Leuven ved Universitetet i Oslo refererte på gårsdagens frokostmøte hos Civita.

Men Caplan mener effekten er minst 50 prosent, og mest sannsynlig omkring 80 prosent. Overfor Minerva utdyper han dette til at han er 95 prosent sikker på at den er mellom 70 og 90 prosent.

Caplan bruker flere veier for å komme frem til dette anslaget, men hans 95 prosent sikkerhet virker noe tynt fundert.

Eksamenseffekten

«Sheepskin»-effekten har fått sitt navn fordi diplomene i gamle dager ble trykket på saueskinn. Dersom det var ervervede kunnskaper som ble belønnet med den jobben og lønnen man senere fikk, skulle man tro at lønnspremien ville være omtrent proporsjonal med utdanningens lengde. Man lærer ikke veldig mye mer i siste enn første år på universitetet, mener Caplan. Men dersom det er signalet som er viktigst, er det å fullføre en eksamen svært viktig. Å droppe ut er ikke minst et brudd på konformitet.

Og Caplan finner at arbeidsmarkedet verdsetter det siste av de fire årene i et amerikansk utdanningsløp til 6,7 ganger så mye som et av de andre årene. Kunnskapen du tilegner deg de første tre årene har altså svært liten verdi i arbeidsmarkedet dersom du ikke fullfører det siste året og består eksamen.

Edwin Leuven innvendte på Civitas frokostmøte at dette forutsatte at de som droppet ut og de som tok eksamen ellers var like, og trakk derfor dette argumentet i tvil. Men Caplan har svart på den innvendingen i boken. Det finnes studier som korrigerer for ferdigheter, for eksempel IQ, og når man gjør det, faller premien for utdanning, men den faller omtrent like mye for de som avbryter og de som fullfører utdanningen. Sheepskin-effekten består altså.

Bartenderen tjener også

Og den gjelder også for dem som ikke jobber et sted der de får bruk for utdanningen sin. En bartender som har fullført high school tjener for eksempel omkring 60 prosent mer enn en som har droppet ut. En bartender med universitetseksamen tjener omkring 60 prosent mer enn en bartender som bare har high school. Siden bartender-ferdigheter vanskelig kan sies å være noe du plukker opp på skolen eller universitetet, må det være noe annet som forklarer dette, og signaleffekten er en god kandidat.

Det kan for eksempel være at arbeidsgiveren stoler mer på at bartenderen faktisk stiller på jobb når han skal når han ikke har droppet ut av skolen. Det er en relevant faktor, men Caplan innvender at dersom man er ute etter slike egenskaper, ville det være bedre å velge en som har jobbet samvittighetsfull et år, enn en som har studert et år.

Problemet for drop-outs er imidlertid å få den første jobben, siden stigmaet rundt dette er langt større enn i gamle dager. Eller som han skriver:

«Mengden utdanning for å en jobb har steget mer enn mengden utdanning du trenger for å gjøre en jobb».

Arbeidsgiveren lærer sakte

En arbeidsgiver bruker altså utdanning til sortering. Ettersom han får erfaring med sin nye arbeidstaker, og ser hvordan hun fungerer i jobben, skulle man tro at disse observerte ferdigheten erstatter signaleffekten fra utdanning.

Og i høy grad er det tilfellet, men prosessen tar ikke bare noen måneder, men ifølge et par av de forskningsarbeidene Caplan viser til omkring ti år for dem med høyere utdanning. I mange europeiske land reduseres ikke utdanningspremien i det hele tatt over tid.

Gode privat avkastning

For en god student, altså en som har gode sjanser til å fullføre høyere utdanning, er gjennomsnittlig avkastning av en fireårig utdannelse i USA nesten fem prosent per utdanningsår, og som nevnt er det særlig avgangsåret som gir utslag. En master gir derimot beskjeden avkastning. Og for dårligere studenter, der frafallet er større, er gjennomsnittlig avkastning naturlig nok vesentlig lavere, og kan være negativ.

I Norge har vi inntrykk av at høyere utdanning i USA er svært dyrt, og for noen er det slik. Men ikke alle universiteter er dyre, og stipendmulighetene er gode. Gjennomsnittlige skolepenger var i 2011 bare $3.362 per år.

Bra for staten?

For de offentlige finansene ser regnestykket annerledes ut. På plussiden kommer de ekstra skatteinntektene som de høyt utdannede betaler inn, pluss innsparte sosiale overføringer, men da fratrukket den delen som skyldes signaleffekten. På minussiden kommer direkte utgifter til utdanningssystemet, inkludert subsidierte lån, samt lavere skatteinntekter i de årene studenten ikke er i arbeid. Andre faktorer kan også spille inn, siden utdanning har en viss effekt på ting som kriminalitet og helsetilstand.

Caplan beregner resultatene for fire grader av signaleffekt og fire typer studenter – etter sannsynlighet for at de tar eksamen og går videre i utdanningsløpet, hvorvidt de så går rett i fulltidsarbeid og så videre. Det hele blir noe uoversiktlig. Men ved 80 prosent signaleffekt er den samfunnsøkonomiske avkastningen negativ for alle disse studentgruppene. Dersom signaleffekten bare er en tredel, er avkastningen derimot god, bortsett fra de dårligste studentene, der den er beskjeden, men fremdeles positiv. Mastergraden gir brukbar avkastning bare for de gode studentene.

I gamle dager var gymnaset mye verdt, fordi få hadde det.

High school, tilsvarende vår videregående utdanning, gir derimot god avkastning for alle elevgrupper opp til to tredeler signaleffekt, men vipper negativ ved 80 prosent signaleffekt.

Avkastning vil variere etter hvor «nyttig» ulike utdanninger er, i betydningen hvordan arbeidsmarkedet verdsetter den,. Men Caplan viser til data fra den amerikanske folketellingen som viser at innen STEM-fagene – altså Science, Technology, Engineering og Mathematics er det tre firedeler som får jobber som ikke samsvarer med deres spesialiserte utdanning. Med 80 prosent signaleffekt vil derfor heller ikke disse utdanningene som vi gjerne regner som spesielt «matnyttige» gi positiv samfunnsøkonomisk effekt.

Når utdanningen primært rangerer kandidatene, fører det også til gradsinflasjon. I gamle dager var gymnaset mye verdt, fordi få hadde det. Slik er det ikke lenger. Når stadig flere har en bachelor, må det mastergrad til for å utmerke seg. Men dersom signaleffekten er den dominerende, blir dette i høy grad et kostbart nullsumspill.

Dersom regnestykket var gjort i Norge, med sterkere subsidiering av utdanningen og lavere lønnspremie for høyt utdannede, ville resultat høyst sannsynlig sett enda verre ut.

Blir land rikere av mer utdanning?

En annen måte å angripe problemstillingen på er å se om det finnes en sammenheng mellom utdanningsnivået i et land og nasjonens rikdom, eventuelt mellom økningen i utdanningsnivå og økonomisk vekst. Her er forskning Caplan viser til sprikende, fra at mer utdanning faktisk gjør landene fattigere (Pritchett, 2001), til mer typiske anslag der ett ekstra år i gjennomsnittlig utdanningsnivå øker nasjonalinntekten med 1,3-1,7 prosent.

Effekten ser altså ut til å være positiv, om enn ganske beskjeden. Men det kan også hende at vi her har med omvendt kausalitet å gjøre. Når et land blir rikere, tar det seg råd til å bruke mer penger på utdanning.

Caplan bruker disse estimatene som en del av sin input i beregningen av signaleffekten. Globalt ser ett år ekstra utdanning ut til å øke personlig inntekt med 8-12 prosent, mens det nasjonalt bare øker den med 1-3 prosent. Det peker mot at mesteparten er signaleffekt. Jobbmarkedet vurderer effekten av utdanning mye høyere enn utslaget på økonomisk produksjon.

Mat for sjelen

Caplan vet godt at mange vil innvende at han bare er opptatt av den økonomiske nytteverdien av utdanning, og ikke «dannelsesprosjektet». Han vier derfor et eget kapittel mot slutten til spørsmålet om utdanning er bra for «sjelen», altså gir ikke-materielle goder.

Og på tross av at han i boken stadig vekk snakker nedsettende om «unyttig» kunnskap, insisterer han på at han elsker ideer og kultur og at «upraktiske ideer og ikke-kommersiell kultur er mitt liv».

Hans svar er todelt: For det første kan utdanning være bra for sjelen, men i praksis er det sjelden slik. Og det skyldes ikke bare utdanningsinstitusjonene, men at elever og studenter ikke er overvettes interessert i dette. Caplan viser til at all verdens kultur og kunnskap er tilgjengelig gratis på internett. Men «Kim Kardashian får tyve ganger flere treff på Google enn Richard Wagner og omtrent to hundre flere treff enn David Hume.”

Den triste sannhet er at “det virkelige formålet med subsidiert utdanning ikke er å gjøre ideer og kultur tilgjengelig for alle som er interessert, men å gjøre dette obligatorisk for alle som ikke er interessert.»

Og for det andre – at noe gir privat glede og nytte betyr ikke at staten skal betale for det. Caplan liker å fremheve Shakespeare som unyttig. Selv er jeg fan av hans historiske dramaer, og var på Royal Shakespeare Theatre i Stratford-upon-Avon senest i sommer. Det betyr ikke at jeg mener at dette gjør meg til et bedre menneske, og at de som ikke liker Shakespeare derfor må betale for mine interesser via skatteseddelen. Jeg er redd at Caplan har rett i at selv om svært mange eksponeres for Shakespeare på skolen, så kjeder det de fleste.

Caplan drøfter derimot ikke hvorvidt høyere utdanning gjør oss til bedre borger eller styrker demokratiet. Vi vet at valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå, og aktiviteten på den politiske arenaen korrelerer med utdanning. Men for egen regning vil jeg tilføye at høyere utdanning ikke har vært noen god forsikring mot udemokratiske holdninger. Snarere var universitetene høyborgen for kommunismen og dens totalitære ideer i flere tiår. De tyske nazistene sto også sterkt blant studenter.

Droppe ut?

Gitt at mesteparten av tiden brukt på utdanning ikke gir relevant kunnskap, anbefaler Caplan derfor å la være? Absolutt ikke. Selv om det du tilegner deg hovedsakelig er evnen til å signalisere egenskaper, er det fremdeles slik at arbeidsgiveren betaler for dette. Å frivillig gi avkall på dette, gjør at du får et taperstempel i arbeidsmarkedet.

Caplan har tvillingsønner på 15, som han underviser selv på tredje året, fordi han mener skolene er for dårlige, og i tillegg vil spare dem for en del av den unyttige kunnskapen der.

Men han forteller til Minerva at han gjorde dette på mellomtrinnet, før high school, fordi han var redd det ville sende feil signal til aktuelle universiteter. Men etter å ha snakket med kolleger, fant han ut at hjemmeundervisning er blitt såpass vanlig i USA – om lag 3 prosent av elevene undervises på denne måten, at mye av stigmaet er borte. Man må bare kompensere ved å tilføre undervisningen noe ekstra, og professor Caplan er godt plassert for å gjøre nettopp det.

Men for begge sønnene er det helt selvsagt at de skal ta høyere utdanning – de skal bli professorer som sin far, og kan knapt vente, og hadde allerede klar rangeringen av universitetene de ville inn på.

Men det er unntak fra rådet om å ta høyere utdanning: Svake elever, der sjansene for å ikke fullføre utdanningen og få det ettertraktede diplomet er stor, vil lett tape penger på dette.

Privatiser alt sammen!

Men selv om det er individuelt rasjonelt å ta høyere utdanning, er det et helt annet spørsmål hva staten skal betale for, og dermed oppmuntre. Her er Caplan, som er libertarianer og derfor tilhenger av en sterkt begrenset rolle for staten og skattefinansiering, helt klar. Han vil «skille utdanning og stat», og gå over til full privatfinansiering av hele skoleløpet.

På frokostmøte til Civita gjorde han da også et forsøk på å fremsnakke begrepet «austerity», som for ham innebærer å ta vare på skattebetalernes penger.

Om budskapet om bortkastet utdanning er tungt å selge, kan mange likevel gi ham mye rett. Men i denne politiske løsningen står han temmelig alene, særlig i Europa. Jeg spurte ham om han ikke risikerer at leserne henger seg opp i dette, og at det skygger for hans hovedbudskap. Han lo litt og svarte:

– Jeg var veldig klar over det da jeg skrev boken, og mange rådet meg til ganske enkelte å la være å ta det opp. Men jeg ville være ærlig med leserne og på en måte si at dersom jeg er åpen med dere, vil dere høre på meg med et åpent sinn? De fleste av mine argumenter hviler ikke på at jeg er libertarianer, men jeg vil være åpen om min filosofi, slik at du er klar over dette når du vurderer dem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden