Politikk

«For sånn gjorde dr. Kielland»

Norske legers kunnskapsløshet om stoffskiftesykdommer er livsfarlig for pasientene.

Norske legers kunnskapsløshet om stoffskiftesykdommer er livsfarlig for pasientene.

Den 3. februar 2014 hadde jeg en samtale med dekanus ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, professor dr. med. Frode Vartdal.

Jeg hadde bedt om samtalen for å fremsette et tilbud: Hvis han ville, kunne jeg vederlagsfritt holde en forelesning for hans medarbeidere, og gjerne studenter, om historien bak det problematiske fenomen at forståelsen av stoffskiftesykdommer i størstedelen av det medisinske fagmiljø i Norge er mangelfull. Det var bedre for 50 år siden. Hva var det som gikk galt, og hvorfor? Min atypiske gavmildhet skyldes et par prinsipper, men også at vår storfamilie har hatt svært god, i ordets egentlige forstand livreddende, nytte av solid faglig innsats fra norske leger de siste 20 årene: Pleie i livets sluttfase, kreft, kirurgi, herunder også kikkhullskirurgi, komplisert kardiologi, og en god del mer. Det har vært imponerende, og jeg måtte bruke svært mange rosende adjektiver om jeg skulle gi adekvat uttrykk for den takknemlighet vi har grunn til å føle overfor det norske helsevesenet.

Dette har stått i sterk kontrast til det vi opplevde da min kone, etter et hodetraume, ble rammet av lavt stoffskifte i 1984-1985. Uvitenheten og arrogansen var sjokkerende, og jeg måtte, som legmann, sette meg inn i sykdomsbildet og insistere på den behandling jeg mente var nødvendig. Det var vellykket for så vidt som hun stadig er i live. Jeg skrev en bok om det vi opplevde, «Og så må du ikke stille spørsmål» (Cappelens forlag, 2000). Det er ikke en lærebok om thyreoidea-sykdommer; jeg skriver ikke lærebøker, og slett ikke i medisin. Boken beskriver et sykdomsforløp og er en skildring av hendelser fra 1984 til 1999. Den er forholdsvis diskré – blant annet unnlater jeg å navngi noen av de mest ubehøvlede personer jeg har støtt på i livet. I Tidsskrift for Den norske legeforening ble den anmeldt under overskriften «Hegges hevn». Man skal ikke kommentere anmeldelser av egne bøker. Men generelt vil jeg si, som pressemann med 55 års fartstid, at hvis en beskrivelse av et hendelsesforløp kan leses som en hevn over aktørene, kan det være slik at det i større grad er aktørene enn skildreren som er å bebreide. La meg likevel minne om at det i oldtiden og middelalderen angivelig var etablert praksis å kappe bena av den budbringeren som kom med dårlige nyheter. Og noen tradisjoner er jo verneverdige.

For mange av dem har år av livet gått til spille på grunn av denne utilstrekkeligheten.

Jeg skrev boken fordi jeg regnet med at både pasienter og leger kunne ha nytte av den. Slik vurderte også professor Per Hjortdahl saken: 9. februar 2001, tre måneder etter at boken var kommet, ledet han et møte i Den norske legeforenings lokaler, hvor det ble besluttet å henstille til Tidsskrift for Den norske legeforening å bringe en serie oppdaterte artikler om thyreoidea-sykdommer, vurdering og behandling. Det hører med til historien at Stoffskifteforeningen, som ble stiftet i 1990 som Norsk hypothyreoseforening, nå har nesten 8 000 medlemmer. De fleste er kvinner. Alle er medlemmer fordi de mener de har fått utilstrekkelig behandling. For mange av dem har år av livet gått til spille på grunn av denne utilstrekkeligheten.

Det ble ikke så mye bedre, og jeg hadde vært både naiv og overoptimistisk. Men den umiddelbare grunnen til at jeg fremsatte mitt tilbud til dekan Vartdal i 2014, var et par svært overraskende hendelser.

– Fra ham fikk du ingen hjelp
Uavhengig av hverandre, i løpet av kort tid, henvendte tre professorer, to i medisin, en i biologi, seg til meg og spurte om jeg kunne skaffe deres døtre – som alle hadde lavt stoffskifte – en forstandig lege. Jeg gjorde selvsagt det, men spurte først hva de selv hadde foretatt seg. Den ene fortalte at han hadde gått til en kollega som han hadde samarbeidet med helt siden studiedagene i 1960-årene, og som han hadde stor tillit til. Denne kollegaen foretok seg ingen ting, og tilstanden for kvinnen ble livstruende før hennes far selv grep inn. Han er ikke endokrinolog, men symptomene og tilstanden var slik at han skjønte hva det var, og forskrev medisin.

Jeg spurte ham hvem denne endokrinologen var, og han nevnte et navn.

– Fra ham fikk du ingen hjelp, sa jeg.

Jeg visste det, for min kone hadde en opplevelse med ham hvor likegyldighet og total mangel på interesse bare er fornavnet. Han er pensjonert nå. Pensjoneringen har neppe senket det faglige nivået i norsk medisin.

Professoren sa:

– Jeg gjorde ikke det, og det skuffet og forbauset meg. Min datter var da suicidal og i livsfare, men han var helt likegyldig og foretok seg ingen ting.

For min egen del vedstår jeg meg så mye forfengelighet at jeg blir smigret når professorer i medisin ber meg om råd angående hvilke leger de kan bruke og hvilke de bør styre unna. Jeg vet dessverre mer om det enn jeg skulle ønske at jeg gjorde. Men jeg synes ikke vi bør ha det slik her i landet. Det virket ikke som professor Vartdal var uenig.

Det som undret meg på et forholdsvis tidlig tidspunkt i min kones sykdomshistorie, var at de legene vi kom i kontakt med, visste så lite og samtidig var så dogmatiske. Undringen tiltok da jeg fant ut at praksis var annerledes i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, India og, av alle steder, Romania. Da jeg forsiktig antydet at det kanskje var en tanke å se på hva kollegene gjorde der, ble jeg ikke bare avvist. Jeg ble bryskt og ytterst uhøflig avvist. Hvem var jeg, som trodde at norske endokrinologer hadde noe å lære?

Hvem var jeg, som trodde at norske endokrinologer hadde noe å lære?

Men det er jo ikke noe å skamme seg over at man i naturvitenskapen ser litt på hvordan ting gjøres i andre land. Ofte fører det til fremskritt. I 1880-årene dro Fridtjof Nansen til Italia og oppsøkte den senere nobelprisvinneren Camillo Colgi for å lære hvordan man lager mikroskopsnitt. Uten denne kunnskapen hadde Nansen neppe kunnet fullføre sitt banebrytende nevrologiske arbeid om slimålens nervesystem, emnet for hans doktoravhandling i 1888. Gynekologen Nils Andreas Quisling (1854-1934) reiste stadig rundt i Europa for å oppdatere seg. Han stiftet Den Norske Jordmorforening, redigerte foreningens blad, holdt seminarer for jordmødre, innførte gynekologisk kirurgi – og ville ha vært mye mer berømt og aktet hvis det ikke hadde vært for det problematiske etternavnet og en enda mer problematisk nevø, Vidkun Q.

Boken «Det norske hjerte» (Universitetsforlaget, 2007) forteller om de store fremskritt i norsk hjertemedisin de siste årene, og om den reisevirksomhet som norske kardiologer utfoldet, både i og utenfor Europa, for å oppdatere seg om de siste fremskritt. To medlemmer av min familie har fått et menneskeverdig liv på grunn av disse kunnskapene. To bekjente har reddet livet som følge av dem. Og to av fjorårets nobelprisvinnere i medisin, May-Britt og Edvard Moser, de første i norsk historie, oppsøkte den tredje i London, John O’Keefe, for å lære hans teknikk.

Ekteparet Moser fikk mye ros i fjor høst, og særlig ble det lagt vekt på deres nysgjerrighetsdrevne forskning. Slikt appellerer jo til en pressemann; uten noen milligram nysgjerrighet som drivkraft blir det ikke særlig sus over det vi driver med i vår bransje. Og her ligger den store forbauselsen: Hver gang jeg har spurt norske «eksperter» på stoffskiftesykdommer – unnskyld sitattegnet – om de ikke synes det og det er merkelig, og om det ikke kunne være verdt å undersøke det, har jeg fått til svar at «vi kan dette, her er det ikke noe nytt.»

Vel. Når NTNU i Trondheim har fått en nobelpris, kunne kanskje sunne ambisjoner drive Universitetet i Oslo til et forsøk på å flytte den lokale erkjennelsens grensemerker så langt at man i hovedstaden utdanner leger dyktige nok til at dets egne professores emeriti slipper å spørre meg, en halvstudert røver med engelskartium fra 1959, til råds? Jeg fyller dagene som det er og viker gjerne plass for kompetente fagfolk. Dessuten står det 1940 på fødselsattesten min; jeg har ikke all verdens tid igjen.

Ravende galt
Hvorfor ble det slik at den norske oppfatningen av skjoldbruskkjertelsykdommer så sent som i midten av 1980-årene var denne: 1) Dette er sjeldne sykdommer. 2) Litt brysomme kan de være, men de er ufarlige. 3) Når diagnosen er fastslått, medisineres pasienten, og da blir hun (thyreoidea-problemer er betydelige hyppigere hos kvinner) raskt frisk.

Alt dette er ravende galt; det er i ordets egentlige forstand livsfarlige vrangforestillinger. Da jeg antydet at det forholdt seg litt annerledes – og jeg var standhaftig, for det var helt klart at det sto om livet for min kone – fikk jeg høre at jeg ikke ante hva jeg snakket om.

Og så: Historien.

I slutten av 1940-årene hadde Oslo-endokrinologen Dr. Jan Kielland (1902-1983) dannet seg en nokså spesiell oppfatning av behandling av lavt stoffskifte. Ved mistanke om at en slik tilstand forelå, skulle man gi pasienten store mengder tyroksin, slik at pasienten utviklet hypertyreose (høyt stoffskifte). Det var snakk om så mye som 15 vanlige dagsdoser daglig i innledningsfasen. Når pasienten viste tegn på høyt stoffskifte, skulle man trappe ned dosen over et visst tidsrom.

Han klappet pasientene på baken, og hvis den var kald, var det full klaff for «kald rumpe-testen».

Han skrev også en lengre redegjørelse om det «forsvarlige» ved dette og henviste til engelske kolleger. Jeg fikk redegjørelsen av hans enke etter at jeg skrev den første artikkelen om lavt stoffskifte i A-magasinet i 1986. Også en legmann vil innse at en slik praksis er tvilsom, noe nær malpractice på engelsk. Dr. Axel Strøm (1901-1985) og professor Harry N. Haugen (1911-2003) tok affære og meddelte Kielland at de ville innlede den prosedyre som ender med at en medisiner, in casu dr. Kielland, fratas sin licentia practicandi, retten til å praktisere som lege, hvis han fortsatte med denne behandlingen. Han berget lisensen med et nødskrik og gode forbindelser: Hans kone var venninne av politikeren Jens Christian Hauges første hustru, og Hauge var ingen smågutt. Hauge gikk til aksjon og husket saken godt da jeg snakket med ham i 1992.

Det som i forelesningene ved Medisinsk fakultet ble overleveringen av episoden med Kielland, var at tyroksin måtte man ikke finne på å gi, for det hadde Kielland drevet med. Hans motstandere nøyde seg ikke med det: Studentene fikk også høre muntre skildringer av hans angivelig usømmelige adferd overfor kvinnelige pasienter. Han brukte sin egen diagnostiske metode: Han klappet pasientene på baken, og hvis den var kald (lav kroppstemperatur er vanlig ved lavt stoffskifte), var det full klaff for «kald rumpe-testen», og det var bare å forskrive tyroksin i store mengder. Denne fremstillingen var ett av de humoristiske innslag i forelesninger om skjoldbruskkjertelen på Universitetet i Oslo. Den hadde ikke så mye med virkeligheten å gjøre, men som bakvaskelse egnet den seg jo, så pytt pytt.

Jeg har snakket med to av hans pasienter, født 1922 og 1939. Den siste var i puberteten da hun var hans pasient. Hun husker ham som en stillfarende, helt korrekt og litt sjenert lege. Den første, som døde for noen år siden, sa det samme.

Den velbegrunnede medisinske kritikken mot Kielland og den grunnløse svertingen av hans adferd overfor pasienter falt i tid sammen med at dr., senere professor Harald Frey (1927-1999) kom tilbake fra et opphold ved Mayo-klinikken i Minnesota med gode nyheter. Nå var det mulig å måle mengden av thyreoidea-hormoner, FT4 (fritt tyroksin), T3 (Trijodtyronin) og hypofysehormonet TSH. Så kunne man sette opp tabeller for normale nivåer og grenseverdier. Lå prøvesvarene innenfor det normale, var pasienten frisk. Og man slapp å snakke med pasienten, noe som er tidsbesparende – også fordi folk med lavt stoffskifte ofte blir svært snakkesalige og detaljorienterte.

Dette har ført til at en pasient, uansett hvor dårlig hun føler seg, får høre at hun er frisk, for det viser tallene.

Dette har ført til at en pasient, uansett hvor dårlig hun føler seg, får høre at hun er frisk, for det viser tallene. Frey hadde allerede som student en autoritær personlighet, og for ham var det utenkelig at tallene ikke gjenspeilte virkeligheten. Jeg hadde noen disputter med ham, og det var ikke behagelig. Jeg skylder ham bare én ting: Tittelen på min bok «Og så må du ikke stille spørsmål» var professor Freys formaning til meg da han aller nådigst inviterte meg til å overvære en av hans oppdateringsforelesninger på det gamle Rikshospitalet i Oslo. Forbud mot at det stilles spørsmål – befalinger jeg kjente fra mitt virke som journalist i diktaturstater som ikke lenger er blant oss – er en effektiv garanti mot nysgjerrighetsdrevet forskning, og dermed mot fremskritt. Slik gikk det da også i de østeuropeiske kommunistlandene. Fremskrittet uteble, men ikke sammenbruddet. Heller ikke historiens dom.

Da Frey døde i 1999, etter et langt og grufullt sykeleie, kom en rekke av hans kolleger til meg og sa at «du er da utrolig modig, som våget å ta kampen opp med professor Frey». Igjen: Dette er smigrende, men dessverre en feildiagnose. For det første sloss jeg for ikke å bli enkemann, og for det andre kunne han jo ikke ramme meg profesjonelt. Hadde jeg vært ung lege og karriereavhengig av ham, ville jeg aldri ha våget å antyde at han kunne ta feil. Da hadde min løpebane som medisiner vært avsluttet før den begynte. Jeg bebreider ingen for at de ikke opponerte mot ham.

Dr. Mykola Radejko (1920-2005) var Harald Freys studiekamerat. I 1960-årene var han vår familielege, og jeg hadde også en god del å gjøre med ham i PEN-klubben. Som ukrainer var han opptatt av ukrainske opposisjonelles sitasjon. Han fortalte meg en historie: En dag kom en kvinne i 60-årene inn på hans kontor, uten forhåndsavtale. Hun var sterkt nedtrykt, både fordi hun i lengre tid hadde følt seg dårlig, og fordi hun noen minutter tidligere var blitt skjelt ut og kastet ut fra professor Freys kontor med beskjed om å ta seg sammen, for det feilte henne ikke noe. Radejko var nesten sikker på at hun hadde høyt stoffskifte, hun var rastløs og hadde utstående øyne, og fortalte om sitringer i tær og fingre, diaré og vekttap. Han tok blodprøver, som viste svært høyt stoffskifte. Han satte i gang behandling. Så ringte han til sin studiekamerat for å fortelle ham at dette var et tilfelle som Frey ikke hadde turnert særlig bra.

– Da ble jeg skjelt ut grovere enn jeg noen gang har blitt, før eller siden, og jeg var geriljasoldat i Karpatene mot slutten av annen verdenskrig, så jeg kjenner noen uttrykk som ofte er utelatt i ordbøkene, sa dr. Radejko til meg.

Ser bare på tallene
Det som er hovedforskjellen mellom vurderingen, og dermed behandlingen, av stoffskifteplager i Skandinavia sammenholdt med andre europeiske land og USA, er at norske, danske og svenske leger er opplært til å se på prøvesvarene, på tallene, som det eneste interessante. Min kone opplevde, fra en av Norges ledende endokrinologer, å bli bebreidet for at hun hadde ventet så lenge med å oppsøke lege, så dårlig som hun var. På det tidspunktet var hun knapt nok i stand til å gå, og den kognitive svikten var slik at det sjelden var mulig å føre en samtale med henne. Hun svarte at hennes fastlege hadde «behandlet» henne med stadige undersøkelser et helt år, og hun ble bare dårligere og dårligere, og naturligvis også mer motløs. Professoren sa at «nå tar vi blodprøver, og så finner vi ut av dette». Prøvesvarene lå innenfor normalvarianten. Da sa han: «Fint, da er du ikke syk, da.» Han trodde ikke lenger på det han hadde sett, og det han hadde bebreidet henne for: langt fremskreden, alvorlig sykdom. For tallene viste jo at hun var frisk. Og de var til å stole på, i motsetning til det han så.

Det finnes haugevis av artikler i britiske, tyske, franske og amerikanske medisinske tidsskrifter om at man kan ha en stoffskiftesykdom også om prøvesvarene er normale. De fantes i 1980-årene også. Fremdeles, hvis jeg nevner det for norske eller danske leger, sier de at det er umulig. Eller som en ledende norsk endokrinolog sa da jeg viste ham noen av disse artiklene: «Du skjønner, dette kan ikke stemme, for da ville jeg ha hørt om det.» Jeg sa at han hadde vel hørt om det nå. Nei, det hadde han ikke.

Jeg nevnte dette for en av hans kolleger, og signaliserte nok at jeg ventet et smil. Men nei: «Jo, hvis NN sier det, betyr det at det ikke kan stemme.»

Det leger utenfor Skandinavia gjør, er å se på «klinikken» – altså hvilke symptomer pasienten har.

Et annet problem med tallreferansene ble luftet av en kirurg som ringte meg. «Jeg har operert en del pasienter for kreft i skjoldbruskkjertelen. Den fjerner vi, de blir hypotyreote, og de får tyroksin. Prøvetallene blir fine, men de er ikke friske – langt fra. Vet du noe om dette?» Jeg gjorde ikke det, og kunne ikke hjelpe. Siden har jeg lest at noen pasienter med plager tross normale prøvesvar blir bedre med kombinasjonsmedisinering, T4 pluss T3. Det synes å variere fra pasient til pasient, og dette er en av mange ting jeg vet for lite om.

Det leger utenfor Skandinavia gjør, er å se på «klinikken» – altså hvilke symptomer pasienten har. De har dessuten helt andre tallgrenser, og de vurderer ikke tallene statisk. I 1980-årene var grensen for en diagnose for lavt stoffskifte 4,5 for TSH, det hypofysehormonet som gir beskjed til skjoldbruskkjertelen om å produsere mer tyroksin. Jo høyere TSH, desto lavere stoffskifte. Denne grensen er nå flyttet til 8-10, av en eller annen grunn, og i Norsk elektronisk legehåndbok står det til og med at et vektig argument mot medisinering er at det er så dyrt.

En tyroksin-pille koster mindre enn 50 øre. En av de professordøtrene som jeg ble bedt om å finne lege til, hadde vært sykmeldt i ett år før hun fikk medisin. Man skal være litt av en regnekunstner for å finne ut at det er billigere enn medisinering til 180 kroner året.

I Tyskland og Storbritannia vil en lege si, hvis TSH har steget fra f.eks. 1,5 til 2,5, og pasienten samtidig har plager, at her er det noe under utvikling som ikke er bra, og vi forsøker med en bitte liten daglig dose tyroksin en uke eller to og ser hva som skjer. I Norge gjør man ikke det – «for sånn gjorde dr. Kielland». Dr. Kielland har vært død i 50 år. Men som fugleskremsel, utstyrt med litt ekstra, rumpebefølende svartmaling, «lever’n læll».

Det som er kommet til de siste årene, og som jeg hører flere og flere fortelle om, er at leger stanser medisineringen av tyroksin «fordi tallene er normale». Det er stor sannsynlighet for at de er normale fordi pasienten medisineres. Da er det ikke fornuftig å seponere medisinen (dvs. stanse medisineringen). Det er feilbehandling.

Enda verre i Danmark
I januar 2015 fikk jeg høre en tragisk historie fra en tidligere kollega som jeg ikke hadde sett på mange år. Han spurte: «Den boken du skrev om den sykdommen som jeg aldri husker navnet på, er den ennå å få?» Jeg svarte at den kom for snart 15 år siden og er utsolgt fra forlaget, men at jeg har den på en minnebrikke.

– År 2000 var for sent for min svigermor, sa han bedrøvet. Hun hadde en lege som var litt opp i årene, og hun gikk på tyroksin og fungerte bra med sitt lave stoffskifte. Så døde legen, hun fikk en ny, og han ville avslutte medisineringen. For tallene var fine, og «da trengte hun ikke tyroksin». Hun ville ikke gå med på det, men legen var handlekraftig. «Ganske snart begynte hun å bli dårligere og dårligere, vi tryglet og ba og gikk fra lege til lege. Alle sa nei. Min svigermor døde i 1990, 60 år gammel.»

Samvittighetsfullt kom de til at undervisningen deres var helt i orden.

1990 var det året jeg innklaget tre professorer i Oslo til Helsedirektoratet for feilaktig undervisning. Det endte, etter en nokså original saksbehandling fra helsedirektør Torbjørn Morks side, med at de tre professorene, blant dem Harald Frey, selv behandlet klagen. Samvittighetsfullt kom de til at undervisningen deres var helt i orden.

Jeg var på den tiden i medisinsk eksil i USA for å få min kone noenlunde frisk. Den amerikanske allmennlegen som hadde tilsyn med henne, spurte en gang hvordan det kunne gå til at de som hadde feilbehandlet henne så grotesk, fikk lov til å praktisere i et sivilisert land som Norge.

Jeg svarte at de ikke praktiserer så mye, de utdanner Norges fremtidige medisinere.

– J-e-e-e-sus, sa han.

I 2013 kom det ut en bok i Danmark: «Giv mig livet tilbage». Den er skrevet av en dansk journalist, Helle Sydendal, som fikk lavt stoffskifte og måtte finne ut av det selv før hun fant en lege som skjønte hva hun led av. Hun kom seg, skrev sin historie, ga boken ut på eget forlag, og den har solgt i 13 000 eksemplarer. Den er også kommet i svensk utgave, med forord av en svensk lege, en kvinne som selv har lavt stoffskifte.

Boken har vakt forargelse hos enkelte leger, og den vises nå frem på lukkede legemøter i Danmark med beskjed om at «dette er en forferdelig bok, og dere må ikke lese den!»

Som N. F. S. Grundtvig sier: «Hvad Solskin er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets Frænde.»

I Danmark er tilstandene verre enn i Norge. I 2003 kåserte jeg på et møte i den danske stoffskifteforeningen i Hillerød. De pasienthistoriene jeg fikk høre der, kunne skremme en viss mann på flat mark. En pasient med store plager, og som senere fikk konstatert lavt stoffskifte, fikk høre at man ikke medisinerte med tyroksin før TSH er over 500. En annen, med høyt stoffskifte, fikk utstående og svært smertefulle øyne, kanskje det vanligste symptomet. Til henne sa legen at øyeplagene ikke hadde noe med hennes lave stoffskifte å gjøre, og at hun måtte søke øyelege. Dette er medisinsk analfabetisme, det er omtrent som å sende en pasient med meslinger til hudlege, med den begrunnelse at utslettet ikke har noe med meslingene å gjøre.

Jeg har vanskeligheter med å få norske leger til å tro på disse historiene.

Jeg har vanskeligheter med å få norske leger til å tro på disse historiene. Jeg forstår det, men de er sanne. Og her er en norsk historie: En av våre ledende endokrinologer var i 1992 helt uvitende om at indikasjoner på sviktende leverfunksjon, bl.a. evnen til å nedbryte (metabolisere) alkohol, kan være ett av de første symptomer på lavt stoffskifte. Det står i den grunnleggende læreboken om skjoldbruskkjertelen, The Thyroid, og har vært kjent siden 1940-årene. President Boris Jeltsin hadde lavt stoffskifte og ble operert for tette blodårer rundt hjertet 5. november 1996, antagelig en følge av hans hypotyreose. Da hadde det i noen tid vært indikasjoner på at hans evne til å nedbryte alkohol, en evne han hadde god bruk for, var noe svekket. Dirigentfaktene hans foran et russisk musikkorps i Berlin var bare én episode av flere. Risikoen for psykisk ubalanse er stor hos stoffskiftepasienter, og kombinasjonen av alkoholtørst, lavt stoffskifte og fingeren på atomknappen er ikke ideell, enten det er i Kreml eller i Det hvite hus.

Vil ikke ha virkelighetsbeskrivelser
De psykiske komplikasjonene som kan ledsage, og være symptomer på enkelte stoffskiftesykdommer, har vært underkommunisert i norsk medisin. Likevel er det nå vanlig praksis å undersøke stoffskiftet hos pasienter med alvorlig depresjon, før man forskriver psykofarmaka. Hvis depresjonen skyldes stoffskiftet, er den endogen. Da er slik medisinering behandling av et symptom, ikke behandling av den grunnleggende sykdommen.

I 2000 hadde dr. Erik Münster (f. 1930), i sin faste legespalte i det danske ukebladet Allers, et nokså bastant svar til en kvinne som klaget over pistrete hår, sprukne negler, kraftig menstruasjon, vektøkning, slapphet, tretthet, unormalt stort søvnbehov, pløsete ansikt, manglende konsentrasjonsevne, lavt energinivå og forstoppelse. Han skrev at hun burde mosjonere mer, spise mindre og oppsøke en kostholdsekspert. Noen av disse symptomene ville man sant nok finne hos pasienter med lavt stoffskifte, men vektøkning hørte ikke med her, så lavt stoffskifte kunne det ikke være tale om, svarte doktoren.

Jeg skrev til ham og sa at noen kan ha lavt stoffskifte uten å være plaget av vektøkning, men at det er temmelig vanlig å legge på seg, og at alle disse symptomene samlet tydet på at denne kvinnen led nettopp av lavt stoffskifte. (Jeg kjenner to fremtredende og meget samfunnsaktive norske kvinner som har lavt stoffskifte, og som er slanke. Jeg kjenner flere som har vektproblemer – det varierer.) Dr. Münster, som på Politikens humoristiske bakside ofte ble parodiert som «dr. Monster», redigerte brevet mitt, tilbakeviste mine synspunkter og spurte om det var i orden at han trykte den omarbeidede versjonen over signaturen PEH. Jeg sa at det så visst ikke var i orden, og at jeg ville skrive til hans redaktør og oppfordre henne til å se på kontrakten hans hvis han ikke ville lese seg opp. Hans spalte ble også trykt i det norske Allers. Redaktøren i Oslo hadde forstand på hva redaktøransvaret innebærer, og hun sa ham opp straks. Dr. Münster fortsatte i det danske Allers. Det kan ha hatt noe å gjøre med at han var en nær venn av eierfamilien, Aller.

Når en lege ikke vil ha virkelighetsbeskrivelser, kan det få livstruende konsekvenser.

Det som er forbløffende, og forstemmende, er at både danske og norske leger blir så rasende over Helle Sydendals og min skildring av et sykdomsforløp at de advarer kolleger mot å lese det. Ingen av oss har skrevet en lærebok. Når en lege ikke vil ha virkelighetsbeskrivelser, ikke vil ha råd, og ikke er nysgjerrig på hva som gjøres andre steder, kan det få livstruende konsekvenser. Særlig hvis utdannelsen er utilstrekkelig.

Som det fikk for den kvinnen som døde i 1990, 60 år gammel. Jeg synes det er tragisk. Det er også tragisk for de legene som tror de har investert i en forsvarlig utdannelse, men som står der rådløse med mangelfulle kunnskaper. For jeg er ute av stand til å forestille meg at en lege har valgt sitt yrke med noen annen hovedhensikt enn å hjelpe de pasienter som trenger hjelp. Da må legen også opplæres til å være nysgjerrig, og til å stille spørsmål.

Jeg blir trist til sinns over det jeg her har skildret. Det har holdt meg oppe at jeg hittil har fått 30 års ekstra samliv med min kone fordi hun overlevde. Og det holdt meg oppe, midt i den kritikken som kom, at flere fremtredende leger på forskjellig vis signaliserte at de støttet meg og forsto hvorfor jeg fortsatte kampen. Tre av dem er døde nå, og derfor kan jeg navngi dem: Professor Alexander Pihl, professor Harry N. Haugen, og professor Olav Hilmar Iversen. Det er flere. De lever ennå, og jeg vil ikke utsette dem for den kritikk og de beskyldninger for illojalitet som de risikerer å få fra hårsåre og kunnskapsmanglende, men svært selvbevisste kolleger hvis jeg nevner deres navn.

Til slutt: I fjor sommer fortalte jeg en professor emeritus som har gitt meg solid, men stillferdig moralsk støtte gjennom mange år, om mitt tilbud til dekan Vartdal. Jeg hørte i telefonen at han smilte sitt skjeve smil før han sa:

«Per Egil, Frode kommer aldri til å slippe deg opp på en talerstol på Medisinsk fakultet.»

Som før sagt: Jeg har ingen innvendinger mot det. Det er professor Vartdals ubestridte rett, selv om det hadde vært hyggelig, ja, rent ut høflig, hvis han hadde svart, også hvis han hadde svart nei takk. Jeg har talerstoler nok, og det er også en legmanns fulle rett å benytte seg av ytringsfriheten. Og å være nysgjerrig, og stille spørsmål. Selv når enkelte autoritetspersoner, som muligens kunne ha vært noe mer sannhetssøkende og litt mindre skråsikre og bøllete, fraber seg slikt. Kanskje særlig da.

For ordens skyld: Frode Vartdal kan ikke tillegges slike negative egenskaper, så langt jeg kjenner ham.

Det undrer meg at disse legene er så avvisende til muligheten for å lære mer. Medisinen er en av de mange naturvitenskaper som konstant har vært, og er, i utvikling. Og i fjor høst medførte utviklingen en nobelpris i medisin til Norge fordi noen forskere kunne dyrke sin intense nysgjerrighet.

Og jeg undrer meg grenseløst over at så mange norske endokrinologer ikke ofrer en tanke på det som denne avvisningen antagelig kommer til å bety for deres ettermæle. For de burde jo være interessert både i det, og i sine pasienters ve og vel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden