«For sånn gjorde dr. Kielland»

Norske legers kunnskapsløshet om stoffskiftesykdommer er livsfarlig for pasientene.

Publisert   Sist oppdatert

Den 3. februar 2014 hadde jeg en samtale med dekanus ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, professor dr. med. Frode Vartdal.

Jeg hadde bedt om samtalen for å fremsette et tilbud: Hvis han ville, kunne jeg vederlagsfritt holde en forelesning for hans medarbeidere, og gjerne studenter, om historien bak det problematiske fenomen at forståelsen av stoffskiftesykdommer i størstedelen av det medisinske fagmiljø i Norge er mangelfull. Det var bedre for 50 år siden. Hva var det som gikk galt, og hvorfor? Min atypiske gavmildhet skyldes et par prinsipper, men også at vår storfamilie har hatt svært god, i ordets egentlige forstand livreddende, nytte av solid faglig innsats fra norske leger de siste 20 årene: Pleie i livets sluttfase, kreft, kirurgi, herunder også kikkhullskirurgi, komplisert kardiologi, og en god del mer. Det har vært imponerende, og jeg måtte bruke svært mange rosende adjektiver om jeg skulle gi adekvat uttrykk for den takknemlighet vi har grunn til å føle overfor det norske helsevesenet.

Dette har stått i sterk kontrast til det vi opplevde da min kone, etter et hodetraume, ble rammet av lavt stoffskifte i 1984-1985. Uvitenheten og arrogansen var sjokkerende, og jeg måtte, som legmann, sette meg inn i sykdomsbildet og insistere på den behandling jeg mente var nødvendig. Det var vellykket for så vidt som hun stadig er i live. Jeg skrev en bok om det vi opplevde, «Og så må du ikke stille spørsmål» (Cappelens forlag, 2000). Det er ikke en lærebok om thyreoidea-sykdommer; jeg skriver ikke lærebøker, og slett ikke i medisin. Boken beskriver et sykdomsforløp og er en skildring av hendelser fra 1984 til 1999. Den er forholdsvis diskré – blant annet unnlater jeg å navngi noen av de mest ubehøvlede personer jeg har støtt på i livet. I Tidsskrift for Den norske legeforening ble den anmeldt under overskriften «Hegges hevn». Man skal ikke kommentere anmeldelser av egne bøker. Men generelt vil jeg si, som pressemann med 55 års fartstid, at hvis en beskrivelse av et hendelsesforløp kan leses som en hevn over aktørene, kan det være slik at det i større grad er aktørene enn skildreren som er å bebreide. La meg likevel minne om at det i oldtiden og middelalderen angivelig var etablert praksis å kappe bena av den budbringeren som kom med dårlige nyheter. Og noen tradisjoner er jo verneverdige.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her