Bøker

For snevert og egennyttig om Homo Economicus

Det er selvfølgelig riktig at mennesket ikke bare er egoistisk, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Forestillingen om at mennesket har snevre egeninteresser som mål, er jevnere fordelt mellom de politiske blokkene enn forfatterne av den nye boken Homo Solidaricus later til å tro.

Vi begynner med en gladnyhet. For sosialister har det nå blitt stuerent å skrive om biologi. Den nye boken Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, begge ansatt i fagbevegelsen og godt ute på venstresiden i politikken, tyder i alle fall på det. Boken handler om hvordan mennesket er disponert for fellesskap fra naturens side. Vi er altså ikke lenger blanke ark formet av strukturene og maktforholdene i samfunnet, slik akademikere på venstresiden har pleid å forkynne.

NY BOK

  • Homo Solidaricus - et oppgjør med myten om det egoistiske mennesket
  • Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve
  • 179 sider
  • Res Publica, 2018

Det betyr at politikken ikke lenger kan utformes på grunnlag av en utopisk skrivebordsteori. Man må ta hensyn til hva vi mennesker er disponert for gjennom evolusjonen. «For oss handler disse innsiktene i vår «natur» rett og slett om å avduke forutsetningene for å skape gode samfunn», skriver de to forfatterne. Harald Eias stadig kontroversielle TV-serie Hjernevask blir omtalt i positive ordelag i boken. Forfatterne skriver at «det finnes en viss redsel for å erkjenne at mennesket er kropp og biologi, og at det har ført til at man blant annet i deler av akademia har kvidd seg for å se på mennesket som biologisk vesen. Man har søkt forklaringsmodeller i kulturen og samfunnet, og har dermed oversett mye viktig». Det er mildt sagt ingen overdrivelse, men Harsvik og Skjerve skygger selv helt unna de betente spørsmålene om kjønnsforskjeller som Hjernevask tok opp.

Til gjengjeld blir Jordan Peterson, selveste mørke-mannen for den akademisk anlagte venstre-siden, avlagt en fordomsfri visitt. Ganske riktig har de to fått med seg at fyren har en selvhøytidelighet som er fremmed for oss skandinaver, men at dersom man klarer «å tøyle sin indre moroklump, og kanskje sette til side noe av Petersons SoMe-personlighet, er det imidlertid en hel del poenger i det han skriver». Forfatterne tar så for seg Petersons berømte eksempel med at mennesker og hummere har samme nevrokjemiske feedbacksystem. Begge retter seg opp når de er vant til å vinne konflikter og krymper seg sammen når de er vant til å tape. Kreativt nok mener de to at Peterson leverer en god begrunnelse for det organiserte arbeidslivet. Da Gerhardsen snakket om viktigheten av ikke å stå med lua i hånda, hadde han dekning i nevrovitenskapen.

Åpne dører

Ifølge undertittelen er boken «et oppgjør med myten om det egoistiske mennesket». Denne myten handler om den såkalte Homo Economicus, som er en forenklet utgave av mennesket som brukes i økonomifagets modeller. Men boken handler ikke om hvordan økonomer kunne ha utbedret disse modellene for å fange inn mer av virkeligheten. Isteden er det den politiske oppfatningen om at samfunnet burde bygges på egoisme, som angripes. For å vise en motsetning til denne brukes store deler av boken til å vise frem eksempler på solidariske handlemønstre fra dyreriket, eller på at mennesker er mer opptatt av rettferdighet enn ren egennytte. Det er greit nok, men selv om forfatterne kanskje ikke slår inn åpne dører, er dørene ikke akkurat barrikaderte heller.

For det er selvfølgelig riktig at mennesket ikke bare er egoistisk. Mennesket er langt mer flerdimensjonalt enn som så. Gjennom evolusjonen har vi ikke bare måttet være egoistiske, men også lære oss å samarbeide i grupper for å overleve. Ikke bare konsum, men ønsket om verdighet og anerkjennelse driver mennesket.  «Vi har en dyp drøm om fellesskap, om å høre til, bidra og bli sett og hørt», som Harsvik og Skjerve skriver. Mennesker handler ikke i strid med sin natur når vi gjør uselviske handlinger som å delta på dugnad eller kaste oss over granater.

Det betyr imidlertid ikke at mennesker ikke også er egoistiske av natur. Det skranter når de to skriver setninger som at «samfunn som bygges rundt Homo Solidaricus ser ut til å være bedre samfunn å leve i, enn de som tar utgangspunkt i Homo Economicus». Sannheten er selvsagt at et godt samfunn må ta utgangspunkt i begge deler. For å ta ett av utallige eksempler: Da kinesiske bønder på slutten av 70-tallet fikk lov til selv å beholde overskuddet de skapte, doblet produksjonen seg i løpet av fire år. De færreste av oss vil jobbe like hardt dersom pengene vi tjener, går til naboen og ikke til oss selv. Dette er forfatterne også klar over. «Poenget er ikke at de antagelsene som ligger bak Homo Economicus alltid er fullstendig feil. Poenget er at det er et altfor enkelt og kynisk bilde av mennesket», skriver de.

Rammer ikke konservative

Hvem er det så som sprer dette enkle og kyniske menneskebildet? Det kan ikke være konservative eller høyresiden generelt. Fra de tidligste tider mente Adam Smith at mennesket var kapabel til både solidaritet og egennytte. Edmund Burke gikk ikke med på at folk kunne studeres isolert fra fellesskapet. Han mente at det gode liv begynte i «little platoons», i familie, kirke og lokalsamfunnet. Generelt er det på høyresiden, blant konservative og kristendemokrater, at man har vært opptatt av nasjon, tradisjon og de små og store fellesskapene som binder oss sammen. Det er på venstresiden man er for rask til å sette likhetstegn mellom vår medfødte felleskapsdrift og skadelig nasjonalisme eller sjåvinisme. En toneangivende tenker på venstresiden ved navn Karl Marx mente historien ble formet av klasser som fulgte deres økonomiske egeninteresse. Også hans følgere tror at materiell egeninteresse trumfer alle andre behov.  Dette er årsaken til at folk på venstresiden fortsatt kan klø seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen «stemmer mot sin vilje».

Problemet med Homo Economicus er altså ikke bare at noen mener samfunnet skal ta utgangspunkt i det. Det må det uansett (blant annet) gjøre. Det er mer nyansert ved at endimensjonaliteten fra økonomimodellene har smittet over til politikken. Boka til Harsvik og Skjerve tar dessverre ikke opp dette, men Oxford-økonom Paul Collier skriver i sin nyeste bok interessant om hvordan også sosialdemokrater har laget politikk etter et altfor enkelt menneskebilde. Kritikken rammer ikke bare frihandelsentusiaster som mener arbeidsplasser trygt kan flyttes utenlands så lenge kjøpekraften til gjennomsnittinnbyggeren ikke svekkes. Den rammer også synsere på venstresiden som er mer opptatt av hva SSB til enhver tid sier om den økonomiske ulikheten enn av hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid. Begge glemmer at mennesker ikke bare vil konsumere, men bidra, bli sett og hørt.

Skrekkeksempel Ayn Rand

Det finnes altså ting å kritisere økonomiske liberalister for, men jeg synes ikke Harsvik og Skjerve er sofistikerte nok i sin kritikk. Isteden for å diskutere hvordan «myten» om det egoistiske mennesket faktisk virker inn på praktisk politikk, vier de et helt kapittel til å fortelle hvor fæl Ayn Rand var. Jeg har aldri interessert meg for henne, men det er godt mulig at hun fortsatt leses av FpU-medlemmer og enkelte i Unge Høyre. Jeg tror dog hun ville vært skuffet over sine «disipler» i FrP, et parti som i alle fall inntil nylig tiltrakk seg mange velgere på grunn av eldreomsorg og sin sosiale profil, og som slett ikke har noen planer om å rasere velferdsstaten.

I det hele tatt er det under lesningen vanskelig å se den politiske relevansen i boken for andre enn de som måtte ha lest Rand på en veldig spesiell måte. Selv mener jeg for så vidt at det er for lite egoisme og for mye solidaritet i norsk politikk, i alle fall hvis det er slik at solidaritetsnivået i samfunnet øker i takt med skattenivået, oljepengebruken og størrelsen på offentlig sektor, men her kommer vi fort inn på det nokså kjedelige detaljnivået som preger den løpende debatten. Ja eller nei til 15 milliarder ekstra i skatt? Hvem skal ha ansvar for skolematen? Gitt at alle er enige om at vi trenger en blanding mellom homo economicus og solidaricus, tror jeg vi kan være enige om at det ikke er biologien som gir oss svarene her. Det er i alle fall ikke et slikt detaljnivå boken til Harsvik og Skjerve beveger seg på.

Påklistret avslutning

På slutten kommer de inn på noen av venstresidens glansnumre, spesielt at økonomisk ulikhet er dumt. Jeg ser for så vidt relevansen til de foregående kapitlene om menneskenaturen, men jeg synes likevel avslutningen virker påklistret.  Mange har allerede skrevet om akkurat de samme tingene uten å gå omveien om Homo Solidaricus. For øvrig er jeg ikke overbevist om at den kausale sammenhengen mellom lav økonomisk ulikhet og allment velvære er så direkte som mange skal ha det til. Høy sosial tillit er minst like viktig. Og også det temaet er forfatterne innom på slutten, i tillegg til at de hyller velferdsstaten og den nordiske modellen. Her skal de ha skryt for å ha fått med seg at tillit er en forutsetning for, og ikke et produkt av velferdsstaten. Nordmenn stolte nemlig på hverandre og var flinke til å samarbeide også før vi fikk folketrygden.

Men dessverre lar Harsvik og Skjerve igjen en mulighet gå fra seg. Denne gangen til å diskutere hvordan systemet (velferdsstaten) bygger på kulturen (som igjen er basert på at insentivene fremmer de gode sidene ved menneskenaturen), slik at det avgjørende blir å ta vare på kulturen. Isteden fokuserer de på den økonomiske fordelingen. De skriver at «å utrydde fattigdom og ulikhet er ikke bare etisk riktig, det muliggjør økonomisk vekst og er den viktigste strategien for å bekjempe kriminalitet og politisk ekstremisme».  Jeg antar at å utrydde ulikhet ikke er ment bokstavelig, men her begår de uansett samme feil som Marx og ser på lik økonomisk fordeling som det eneste saliggjørende for mennesket. De er selv smittet av forestillingen om Homo Economicus.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden