Debatt

Forakten for middelaldrende hvite menn

Bilde: Pixabay

Profesjonelle feminister i media, akademia og politikk har gjort det til sin livsoppgave å dyrke forestillingen om den avmektige kvinnen og den mektige mannen.

I kjølvannet av den famøse dansevideoen med Trond Giske har det blitt skrevet flere innlegg som kritiserer middelaldrende og eldre menn som har ytret seg i saken.

De siste årene har det blitt etablert en egen sjanger med kommentarer der denne gruppen refses og får beskjed om å «holde kjeft» når det er tale om saker som omhandler kjønn, likestilling eller rasisme. Dette gjøres, paradoksalt nok, ved å fremheve hvordan andre grupper har blitt umyndiggjort og utdefinert, nettopp på grunn av kjønn, hudfarge og andre ytre kjennetegn.

Et eksempel på et slikt bidrag til samfunnsdebatten ble nylig gitt i Morgenbladet ved samfunnsgeograf Anja Sletteland. I overskriften stiller hun det retoriske spørsmålet «Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn?».

Innlegget gir et entydig svar: en kan snakke om og til middelaldrende/eldre hvite menn, men å lytte til hva de faktisk har å si, er tydeligvis ikke nødvendig.

Sletteland medgir at aldersdiskriminering er et problem, men hevder at kritikken av eldre menn handler om posisjon og ikke alder. Når middelaldrende/eldre menn ytrer seg om #metoo, rasisme eller «noe annet som setter andres perspektiv i sentrum» er det, ifølge Sletteland, fordi de føler seg krenket og stigmatisert.

At de kunne ha noe å bidra med i en ellers monoton samtale om disse temaene er tydeligvis en fremmed tanke, «det er kanskje på tide at gubbene innvies i vår tids mest sammensatte konflikt, så de vet hvilke sider de egentlig har å velge mellom.» Å «velge side» er tydeligvis den eneste måten å forholde seg til denne sammensatte konflikten på.

For å unngå å «tas» for aldersdiskriminering redefinerer Sletteland begrepet «middelaldrende, hvite menn» til et skjellsord «som egentlig ikke referer til fysiske personer, men til en egenskap som- surprise, surprise- ofte innehas av personer med et visst kjønn, i en viss alder og med en viss hudfarge.»

Det retoriske grepet er kreativt, men det gjør ikke saken bedre, snarere tvert imot. Når «middelaldrendre, hvite menn» ikke referer til en gruppe men til en entydig negativ egenskap, så forsterkes begrepets stigmatiserende effekt. En vil neppe kunne bruke begrepet om andre enn de som er så uheldige å befinne seg i denne gruppen.

Et grunnleggende premiss i teksten er at hvite middelaldrende/eldre menn har unnsluppet den stigmatisering og diskriminering som kvinner og marginaliserte grupper har blitt utsatt for, og at de nå ganske enkelt må åpne seg for det som er virkeligheten for alle andre.

Slik presses en opp i et identitetspolitisk hjørne der det er umulig å komme unna en negativ identifikasjon.

En nærliggende konklusjon ville være at vi må forlate gruppetenkningen og lytte til enkeltmennesket, men Sletteland legger for dagen en dårlig skjult skadefro ved at hvite menn endelig må smake sin egen medisin.

Teksten er gjennomsyret av gruppetenkning og destruktiv identitetspolitikk, der individet alltid sees som representant for en gruppe, og rangeres etter interseksjonelle kriterier, der det er om å gjøre å tilhøre en marginalisert eller «ikke-privilegert» identitet.

Hvite middelaldrende menn skal bli fratatt sin antatt privilegerte stilling i samfunnet, noe som innebærer underordning og at de ganske enkelt må godta at de identifiseres med et skjellsord.

Slik presses en opp i et identitetspolitisk hjørne der det er umulig å komme unna en negativ identifikasjon.

Artikkelen fortsetter under lenken:

– Offentlighetens «portvoktere» splitter venstresiden

Ifølge Sletteland er «den middelaldrende, hvite mannen» et symbol på urettferdighet, ved å være en sammenstilling av maktposisjon, hudfarge og kjønn:

«De representerer ikke bare hierarkier, men også konfliktlinjer som gjennom historien har gjort det mulig å kjempe for rettferdighet for de avmektige.»

For den som er i ferd med å bevege seg inn i kategorien «middelaldrende hvit mann», er dette en lite oppløftende lesning. De færreste mennesker vil bli identifisert som et symbol på urettferdighet, undertrykking og alt som er ondt i verden. I Slettelands ideologiske svart-hvitt skjema er den eneste muligheten å akseptere slike karakteristikker og å veie sine ord på en gullvekt.

Ved å etablere en oss-dem-dikotomi, der middelaldrende/eldre hvite menn befinner seg i konfliktlinjen enten en vil det eller ei, etablerer hun et narrativ der det er hun selv som tar definisjonsmakten, under dekke av å tale på vegne av verdens undertrykte treller.

Ironien er skrikende, ettersom hun er påfallende lite interessert i å lytte til hva middelaldrende hvite menn har å si.

I Slettelands verden er det alltid den hvite, middelaldrende/eldre hvite mannen som innehar makten og er i posisjon. Hun er fullstendig blind for at hun selv representerer den hegemoniske diskursen og definisjonsmakten i debatter omkring kjønn og likestilling.

Disse debattene domineres fullstendig av profesjonelle feminister i media, akademia og politikk, som har gjort det til sin livsoppgave å dyrke forestillingen om den avmektige kvinnen og den mektige mannen. Ironisk nok finnes det ikke en mer stereotyp forestilling omkring kjønnsroller enn dette.

Teksten er et sammensurium av logiske krumspring og retoriske unnvikelsesstrategier, der det er et uklart skille mellom er- og bør. Hun skriver f.eks. at «det holder ikke lenger å vise til liberale krav til rasjonell argumentasjon, for de oppfattes bare som hersketeknikker», uten at det er klart om hun mener at dette er slik eller bør være slik.

Sletteland avslutter med å rette sin moralske pekefinger og formane gubbene til å bli med på utviklingen og høre på folk har å si, istedenfor å prøve å omdefinere samtalen. Ironien er skrikende, ettersom hun er påfallende lite interessert i å lytte til hva middelaldrende hvite menn har å si.

Bytt ut «hvite, middelaldrende menn» med en hvilken som helst annen gruppe mennesker, så blir det tydelig hvor absurd denne argumentasjonen er. Den eneste gruppen i vårt samfunn det er akseptert å vise åpenlys forakt for, er hvite menn over enn viss alder.

Alle må tåle å få kritikk for sine ytringer, også middelaldrende og eldre hvite menn. Men vi bør ikke akseptere at kjønn, alder og hudfarge blir brukt for å utdefinere mennesker, uansett hvem det er.

Hvis intensjonen til Sletteland er en ytterligere polarisert av debattklima der det er umulig å se mennesker som individer, er det bare å gratulere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden