Mediekritikk

Forbrukerne retusjert vekk

Noen må tale forbrukernes sak. Adam Smith bør inviteres til Dagsnytt 18.

Gårsdagens debatt hos Dagsnytt 18 om EUs frihandelsavtale med Mercosur bekrefter hvordan produsentinteressene får sette dagsorden. Ikke ett ord om hva vi som forbrukere er tjent med.

EU har inngått en omfattende frihandelsavtale med den sør-amerikanske Mercosur-blokken, og Norge, via EFTA har i langt tid forhandlet om det samme, og nærmer seg også en avtale. Det, eller rettere sagt bondeorganisasjonenes redsel for at dette skal gå ut over norske bønder, var bakgrunnen for en debatt i gårsdagens Dagsnytt 18.

Her snakket først økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe om hva avtalen innebærer, før representanter for Bondelaget, Sjømat Norge og statssekretær Magnus Thue, tidligere redaksjonssjef i Minerva, slapp til. (Thue ble for øvrig konsekvent kalt for Thune).

Hele diskusjonen skjedde innenfor rammene av det Bjørn Gimming fra Bondelaget kalte «offensive og defensive» interesser, uttrykk som Thue også brukte. Dette er en ramme som stammer fra før økonomifaget ble skapt, og der merkantilismens grunnforståelse legges til grunn. Målet med handel er eksport – «offensive interesser», og import bør begrenses eller i høyden tillates for å få åpning for eksport. Å beskytte eget lands produsenter mot importkonkurranse kalles «defensive interesser».

Frihandel alltid bra for forbrukerne

Det er én interesse som glimret med sitt fravær i de 13 minuttene som innslaget varte. Ikke ett ord, ikke fra Thue, ikke fra Ulltveit-Moe, ikke fra programleder Gro Veiby, ble viet forbrukerne.

Thue hadde sjansen, da han helt riktig påpekte at «handel er noe alle tjener på, stort sett». Ja, det er riktig, men bare når forbrukerne tas med i bildet, og det glemte Thue å nevne. For produsentene er åpnere markeder og friere konkurranse bra for noen, dårlig for andre. I vår rolle som forbrukere er friere handel entydig positivt.

Uten forbrukerne i ligningen, havner vi på å finne en balanse mellom beskyttelse av egne produsenter hjemme, og gi eksportorienterte produsenter bedre markedstilgang ute. Uten forbrukerinteressene med, gir dette langt mindre markedsåpning enn det som ville tjent folk flest.

Det i stor grad matvarer som Mercosur-landene eksporterer, og denne regjeringen har svært liten vilje til å prioritere forbrukernes interesser på det området. Det sørger KrF og delvis Venstre for.

Så når Thue og Gimming snakker om «defensive interesser» betyr det egentlig at norske forbrukere skal fortsette å betale verdens høyeste matpriser, og norske skattebetalere blant verdens høyeste overføringer til en bondestand der gjennomsnittsinntekten (når vi tar med inntekter utenfor jordbruket) ligger godt over gjennomsnittet for andre nordmenn.

Men hvem snakker for dem?

Det er ikke bare i gårsdagens sending at forbrukerperspektivet ofte mangler i medienes dekning av handelspolitiske spørsmål. Riktignok kunne samfunnsøkonomen ha nevnt det, og Thue kunne ha gjort det, men Høyre opptrer, som jeg har påpekt tidligere, ofte som næringsorganisasjonenes forlengede arm. Så når det ikke skjedde, ligger det et ansvar på programleder for å få dette aspektet frem, særlig med så god tid som det var i dette innslaget.

Men hovedgrunnen til at debatten er skjev er at forbrukerne er dårlig organisert. (I slutten av mai skrev jeg i min spalte i Aftenposten om et lignende fenomen når det gjelder offentlige utgifter. De som vil øke dem har mange talsmenn, de som vil bremse nesten ingen.)

Av og til trer Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet inn i debattene, men som regel får produsentinteressene, som er godt organisert med egne lobbyister og innleiede kommunikasjonsrådgivere, dominere. Det blir desto viktigere å lete etter stemmer som kan skape balanse. Samfunnsøkonomene, som stort sett er frihandelstilhengere, er nærliggende. Ulltveit-Moe fylte ikke rollen her, men hun var kanskje ikke bedt om å snakke om det aspektet.

Sett forbrukerne foran produsentene

Den klassiske liberaleren Fredric Bastiat forklarte for nærmere to hundre år siden (se artikkelsamlingen Economic Sophisms) at i rollen som forbruker opptrer vi sosialt – i den forstand at når vi forfølger våre egne interesser for å få varer av god kvalitet til en lav pris, så bidrar vi til en konkurranse som gir effektiv ressursutnyttelse og kommer andre forbrukere til nytte. Det mindretallet som shopper lån og kraft, sikrer lavere priser også for de passive.

I rollen som produsenter er imidlertid våre interesser asosiale – vi er interessert i minst mulig konkurranse, slik at vi kan være mindre effektive og tjene mer, enten som arbeidstakere eller som eiere. En politikk som prioriterer produsentinteressene ved å beskytte dem mot konkurranse – «defensive interesser» er altså velferdsreduserende.

Bastiat var tydelig inspirert av Adam Smith, som i Wealth of Nations skrev:

 “Consumption is the sole end and purpose of all production; and the interest of the producer ought to be attended to only so far as it may be necessary for promoting that of the consumer.”

Men selv om denne innsikten har hatt gjennomslag blant økonomer og intellektuelle, har den ikke hatt det politisk. For tiden er Donald Trump den fremste eksponenten for merkantilismen, og med særlig vekt på USAs «defensive interesser».

Vi trenger politikere som lytter mer til Adam Smith enn til Donald Trump. Og vi trenger Adam Smiths ånd i Dagsnytt 18.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden