Politikk

Forbudet holder oss igjen

Hva er det med forbudet mot cannabis som gjør oss villige til å ofre så mye? Forbudet står nå i veien for nødvendige prioriteringer i kampen mot narkotika.

Hva er det med forbudet mot cannabis som gjør oss villige til å ofre så mye? Forbudet står nå i veien for nødvendige prioriteringer i kampen mot narkotika.

Vi tviholder på det innprentede bildet av at narkotikapolitikken vår har vært vellykket, og ønsker oss mer av det «gode»: negative konsekvenser for rusavhengige inntil de bøyer seg for presset. Men «idyllen» slår sprekker og konsekvensene kriminaliseringen av brukere har på det øvrige samfunnet presser seg sakte, men sikkert opp mot overflaten.

Har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste hele veien? Og er det i ferd med å slå kraftig tilbake på oss?

I denne teksten ser jeg nærmere på hvorfor cannabis kan komme til å hoppe over til de gode kreftenes side i kampen mot narkotika.

Ressursmentaliteten
De fleste debatter i Norge i dag kjennetegnes av to elementer: 1. Det er noe som er langt fra bra nok og 2. det trengs mer ressurser (penger) for å løse problemet.

På tross av at vi lenge har mottatt advarsler om at en slik ukritisk pengebruk ikke er bærekraftig over tid, selv for rike Norge, er det ingenting som tyder på at investeringene hverken har blitt mer gjennomtenkte eller mer langsiktige.

Narkotikapolitikken er et område hvor staten lenge har brukt enorme ressurser uten å oppnå ønskede resultater, og hvor de nå ser seg tvunget til å fortsette å pøse på med mer penger etterhvert som problemene vokser. Men er ikke tiden inne for å se på om det ikke er hvordan vi bruker disse pengene det er noe i veien med?

Debatten rundt narkotikapolitikken vår er et prakteksempel på hvordan en slik ond sirkel over tid fører til at ballen spinner ukontrollert av gårde i èn retning – i dette tilfellet feil retning.

Hykleriet
Kulturelt sett er Norge både et russamfunn og et fasadesamfunn, og dette har skapt de ideelle forholdene for vår lange opprettholdelse av forbudspolitikken.

Majoriteten av nordmenn har et hyklerisk forhold til rus, men det hersker en uformell enighet om at nettopp fordi dette gjelder majoriteten, er det ikke opp til den enkelte å ta stilling til hykleriet.

Rusavhengighet i Norge er i stor grad definert ut i fra dens funksjonalitet fremfor dens eksistens, noe som bidrar til å kriminalisere og stigmatisere de synlige avhengige med et ytre som vitner om den harde realiteten, og som «beskytter» alle de rødvinsdrikkende og pillespisende rusavhengige som finnes bak veggene i norske hjem. Sistnevnte gruppe lider i like stor grad av en reell avhengighet, som uungåelig fører med seg store konsekvenser for individer, familier, arbeidsplasser og alle andre områder som påvirkes når et menneske har et problematisk forhold til rus. Men det er hverken lett å identifisere eller gripe inn ovenfor problemer man ikke ser, uavhengig av om det er bevisst eller ikke.

Problemet oppstår for alvor når misbruket blir skjult og valget om å skjule et misbruk henger ofte sammen med skam, frykten for å slå sprekker i fasaden eller enda verre: for å bli fengslet og stemplet som kriminell. Denne dynamikken skyver ut de menneskene det hadde vært enklest og mest lønnsomt for samfunnet å ta tak i på et tidlig tidspunkt. I stedet er resultatet at de ikke blir synlige før det er for sent – før de omgjøres til kriminelle, familier blir splittet og individer går til grunne – og vi betaler alle prisen.

Alkohol og cannabis – verdens mest brukte rusmidler
Alkohol finnes i alle samfunn og i alle samfunnslag, og det er ikke unikt for oss at vi hver helg har fulle mennesker i alle aldre ravende rundt i gatene. Vi har derimot en ekstrem kultur rundt alkohol, og nordmenn er over gjennomsnittet glad i å drikke og i å drikke store mengder. Dette har politikerene tatt i bruk flere hjelpemidler for å regulere, blant annet et statlig vinmonopol, salg- og skjenketider, høy skattelegging og reklameforbud.

Det er vanskelig å forestille seg hvilke konsekvenser et forbud mot alkohol ville fått i dag, da tankerekken stopper opp allerede ved forbudet. For hvorfor skal man opprette et forbud mot noe som er og som vi vet alltid vil være en vesentlig del av samfunnet vårt?

Alkohol er uten tvil den komponenten i vår diett som det hadde vært mest gunstig fra et helseperspektiv å fjerne totalt. Kronisk bruk forårsaker en rekke alvorlige og livstruende sykdommer, slik som fedme, hjertesykdommer, skrumplever, permanent demens, sterk fysisk avhengighet og død ved bråstopp. Selv for friske, unge mennesker er det skremmende lett å innta en dødelig dose med alkohol. Fra et samfunnsaspekt er ikke effektene mindre ødeleggende – både hos de som drikker sjelden og de som drikker mye, innebærer selv små doser en vesentlig svekkelse av dømmekraften og evnen til å ta vare på seg selv og andre.

Alkohol fører av denne grunn til mye vold og risikosex, større sårbarhet for overgrep, og nedsatt terskel for bruk av hardere stoffer. Alkoholavhengighet har en særdeles destruktiv virkning på både den avhengiges liv og de pårørende. Av positive effekter kan det nevnes at det er så å si det eneste lovlige og sosialt aksepterte rusmidlet vi har i dag, selv om det er svært delte meninger rundt om dette er positivt.

”Av alle de vanligste, potensielt avhengighetsskapende stoffene vi har i samfunnet vårt i dag; alkohol, tobakk, sukker, cannabis og koffein, troner alkohol og tobakk på toppen som både de farligste og mest avhengighetsskapende. Likevel er det kun cannabis som det er strengt forbudt å bruke, selv om til og med sukker nok utgjør en større risiko for oss enn denne planten.”

David Nathan, professor i voksenpsykiatri

Cannabis finnes også i alle samfunn og i alle samfunnslag, og Norge er et av landene i Europa hvor cannabis er mest utbredt.

De vanligste negative effektene er skader på lungene ved røyking, humørsvigninger og apati ved kronisk bruk (spesielt hos ungdom), trigging eller forverring av symptomer hos dem med schizofreni og lignende og fare for psykisk avhengighet ved langtidsbruk. Det er umulig å innta en dødelig dose, og det gir ingen nedsatt dømmekraft, men kan hos noen gjøre en søvning og sulten.

De vanligste positive effektene inkluderer en lettelse av symptomer fra ulike sykdommer: psyksiske lidelser som ADHD, PTSD, bipolar, depresjon og anoreksi og andre lidelser som MS, tourettes, grønn stær osv. Cannabis gis også til pasienter under cellegiftbehandling og som substitutt ved blant annet opiat- og alkoholavhengighet.

Likevel er den viktigste faktoren ved cannabis i dag forbudet og kriminaliseringen. Skadevirkninger direkte knyttet til dette er blant anent økt risiko for å bli dratt inn i kriminelle miljøer, bli tilbudt tunge og farlige rusmidler, falle utenfor samfunnet, havne i fengsel og utvikle en usunn, livslang identitet knyttet opp mot disse faktorene. I tillegg sørger forbudet for at det er så godt som umulig å vite hva man kjøper og få veiledning i bruk, og det senker terskelen for å kjøpe syntetiske varer på nett som er lovlige, men potensielt livstruende.

”Ved å forsøke å skjule cannabis og dens positive egenskaper fra naturlig nysgjerrige unge, opphøyer vi dens status til den av en forbudt frukt.”

 – David Nathan, professor i voksenpsykiatri

Men hva med det fremste argumentet i forbudspolitikken? Argumentet om at dette vil signalisere til de unge at cannabis er farlig.

Når har det ikke vært allmenn kunnskap at å bryte regler er like tiltrekkende for unge som det er avskrekkende for voksne?

For det første: Når har det ikke vært allmenn kunnskap at å bryte regler er like tiltrekkende for unge som det er avskrekkende for voksne? For det andre: Hadde det bare vært slik at vi utstyrte dem med kunnskap som gjorde dem bedre rustet til å møte virkeligheten – men vi gjorde ikke det. Vi løy, svartmalte hele bildet og påsto lenge og ettertrykkelig at heroin og cannabis var i samme kategori, på tross av at dette åpenbart ikke er realiteten.

Vi er nødt til å forholde oss til dagens ungdom, som har tilgang til all informasjon ved et tastetrykk. De klarer nå i enda større grad å skille mellom et «fordi jeg sier det»-argument og en nøktern fremlegging av faktiske fordeler og ulemper. Når vi likevel står på vårt, knuses troverdigheten til mange som forsøker å hjelpe og ungdommer ser seg nødt til å finne ut av dette på egenhånd – uten tilstrekkelig veiledning og uten en reell mulighet til å søke råd.

Verdens mest elskede og hatede plante
Cannabis er den mest omdiskuterte planten i verden, men ikke grunnet dens egenskaper. Skillet mellom plantens uskyldighet og dens farlige stempel har lenge både fascinert og provosert.

Denne planten har vært offer for utallige myter og skremselspropaganda over flere tiår og fremmedgjøringen og kriminaliseringen har effektivt hindret ethvert forsøk på å bryte disse tabuene.

Derfor er det enda, spesielt blant den eldre generasjonen, en enorm motstand mot enhver form for aksept og toleranse rundt cannabis. Overraskende er det derimot ikke, da vi vet at mange fremdeles er overbevist om at cannabis fører til heroin og galskap og at det kun brukes av mennesker som motsetter seg staten.

For å klargjøre ytterligere overfor denne gruppen: Dere har ikke vært helt på jordet. Under forbudet har cannabis hovedsaklig vært solgt på gatehjørnet av samme person som har solgt heroin, fordi etterspørselen har økt samtidig som tilbudskanalene har blitt snevrere. Dette har ført til at mange har utviklet et omfattende blandingsmisbruk av tyngre stoffer, og mange av disse (spesielt i kombinasjon med hverandre) kan ha en svært uønsket effekt på psyken.

Når det gjelder brukere må vi helt tilbake til 60-tallet for å finne en sammenheng mellom cannabisbrukere og for eksempel politiske holdninger. I dag er det langt fra en selvfølge at de som av ulike årsaker bruker cannabis, er mer liberale enn andre – det brukes av mennesker i alle aldre, rike så vel som fattige, på vestkanten og østkanten, ja på tvers av omtrent alle samfunnsvariabler vi har.

”Vi kan ikke påstå at forbudet ikke har hatt noen effekt, for det har det – faktisk har det aldri eksistert mer cannabis enn i dag, det har aldri vært lettere å få tak i og skadevirkningene og de påfølgende utgiftene har aldri vært større.”

 – David Nathan, professor i voksenpsykiatri

Politiets umulige oppgave
Forbudet har også hatt en nedslående effekt på en av våre viktigste etater, som vi blir stadig mer avhengige av – cannabis står for en tredjedel av alle narkotikabeslag i dag, og kampen mot denne relativt ufarlige planten stjeler enormt med ressurser fra et allerede presset politivesen.

Kort oppsummert handler dette om Norges naivitet med tanke på hvilken posisjon vi befinner oss i.

Et politivesen som er maktesløse i kampen mot en økende globalisering av kriminelle markeder, i kombinasjon med et Norge som har utviklet status som et kriminelt paradis som følge av de åpne grensene, den enorme profitten og den lave risikoen. Og blir man tatt: Lave straffer og norske fengsler er langt fra avskrekkende. Kort oppsummert handler dette om Norges naivitet med tanke på hvilken posisjon vi befinner oss i.

Å si at vi har tatt oss vann over hodet, er en underdrivelse, for narkotikakriminalitet strekker seg mye lenger enn øyet kan se – det er ofte direkte knyttet til både menneskehandel, grove tyverier, torpedovirksomhet, hjemmeran, utpressing og hvitvasking.

Ifølge Justisdepartementet har politibudsjettet økt med 32 prosent siden 2005 – likevel erkjenner stadig flere politidistrikter at de kjemper mot vindmøller. I dag er virkeligheten den at uansett hvor mange beslag politiet gjør, vil det aldri ha en innvirkning på mengden som til enhver tid er i sirkulasjon i gatene. Organiserte kriminelle har ofte både mer kunnskap og ressurser enn politiet og med det norske politiets forutsigbarhet er det ikke vanskelig å ligge et steg foran.

Er det verdt det?
Med politiets enorme satsing mot narkotika som bakteppe, er antall anmeldte voldtekter mer enn doblet 2000 (512) til 2011 (1075) og flesteparten av sakene henlegges på grunn av mangel på ressurser. I Oslo har til tider 55 mennesker blitt ranet på offentlig sted hver dag på grunn av mangel på forebygging og tilstedeværelse. Profesjonelle bander har sveipet over landet vårt uten å etterlate seg stort annet enn tomme hus og et oppgitt politivesen. Dette påvirker ikke bare alle individene som blir rammet, dette påvirker den grunnleggende tryggheten i samfunnet vårt og tilliten vår til politiet – noe vi skal være svært forsiktig med å undervurdere viktigheten av.

Den kriminaliserte generasjonen
I Norge er det lett å falle utenfor samfunnet. Når man først faller, faller man langt og veien tilbake er tung. For tung for mange.

I politiets egen statistikk konkluderer de med at ungdom tas mer for bruk og alle tas mer for besittelse – faktisk har det de siste ti årene vært mer enn en dobling av arrestasjoner for bare bruk.

Narkotika er nå hovedgrunnen til soning og varetekt i Norge og dette skjer samtidig med at vi lar alvorlige kriminelle gå fordi fengslene er fulle.

Totalt var det 38000 siktelser for narkotikalovbrudd i 2010. Disse utgjør 41 prosent av alle siktelser for forbrytelser, og individene utgjør 48 prosent av alle siktede for forbrytelser. Blant unge er andelen på hele 60 prosent. Dette er også den gruppen med høyest risiko for tilbakefall; hele 66 prosent fortsetter med narkotikakriminalitet etter mottatt straff.

Narkotika er nå hovedgrunnen til soning og varetekt i Norge og dette skjer samtidig med at vi lar alvorlige kriminelle gå fordi fengslene er fulle. Det er åpenbart at kriminaliseringen ikke har den forebyggende effekten den var tiltenkt, når vi hovedsaklig fyller opp fenglsene med sårbare brukere og kurerer, mens bakmenn går fri.

Legalisering av cannabis
Det finnes ingen fasit på hvordan man løser disse komplekse utfordringene, men èn ting vet vi: Det krever prioritering av ressurser, og legalisering av cannabis er idag det mest nærliggende, fornuftige stedet å starte.

På bakgrunn av at vitenskap, statistikk og erfaring nå gir oss et bilde av fordelene ved å legalisere cannabis, er det stadig flere av oss som ønsker å gjøre dette til en realitet. Vi vet i dag at det vil være lønnsomt å gjøre rekreasjonell cannabis lovlig og tilgjengelig for voksne på vinmonopolet eller lignende og på apotek for de som trenger cannabis av medisinske årsaker. Dette ville gitt oss kontroll over hvem som kjøper, hva de kjøper og hvor de kjøper det og samtidig gitt oss en mulighet til å jobbe aktivt med holdningsendringer.

Ved å skattelegge alle ledd i prossessen, fra produksjon til bruk, får vi ekstremt store tilleggsressurser som vi kan bruke på forebygging fremfor straff, med ekstra fokus på unge.

Dette kommer utenom de enorme frigjorte politiressursene, som kan brukes til å for alvor gjenopprette kontroll og trygghet der det trengs.

Alt tilsier at en slik måte å forholde seg til dette på, vil føre til en drastisk nedgang i antall mennesker som velger å benytte seg av cannabis. Alternativet er eksalerende dystert.

Avhengig av avhengigheten
Den vanligste definisjonen av avhengighet er å fortsette med noe til tross for negative konsekvenser. Det er uten tvil mange mennesker som faller innenfor denne kategorien. Men hva med samfunnet som en helhet? Når vi stadig blir konfrontert med fakta som tydeliggjør hvilke store ødeleggelser et slikt forbud fører med seg, og vi likevel foretrekker å fortsette på samme måte, er det åpenbart noe som skurrer.

Hva er det med dette forbudet som gjør oss villige til å ofre så mye?

Hva er det med dette forbudet som gjør oss villige til å ofre så mye? Er det rollen vi tar på oss som den gode samaritan, som klamrer seg fast til håpet om et samfunn der vi aldri behøver å inngå kompromisser med onder? Er det forestillingen om at vi er sterke og tålmodige som står i denne kampen og at alt annet vil være et nederlag? Eller har vi et behov for å opprettholde en falsk standard ved å kontrolle hvem som får innpass i vår tilværelse?

Jeg har ikke svaret, men det er tydelig at det ligger dype mekanismer bak, og at både følelser, instinkter og prinsipp spiller inn – uten at det rettferdiggjør det at vi fortsetter å la denne destruktiviteten herske.

Det er ikke alltid slik at man trenger å nå bunnen før man innser behovet for endring.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden