Forbudet holder oss igjen

Hva er det med forbudet mot cannabis som gjør oss villige til å ofre så mye? Forbudet står nå i veien for nødvendige prioriteringer i kampen mot narkotika.

Vi tviholder på det innprentede bildet av at narkotikapolitikken vår har vært vellykket, og ønsker oss mer av det «gode»: negative konsekvenser for rusavhengige inntil de bøyer seg for presset. Men «idyllen» slår sprekker og konsekvensene kriminaliseringen av brukere har på det øvrige samfunnet presser seg sakte, men sikkert opp mot overflaten.

Har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste hele veien? Og er det i ferd med å slå kraftig tilbake på oss?