Leder

Forby tigging

Hvis man ønsker et åpent offentlig rom, kan man ikke la det oversvømmes av tiggere.

Hvis man ønsker et åpent offentlig rom, kan man ikke la det oversvømmes av tiggere.

Oslo har forandret seg merkbart siden jeg flyttet hit 2003. En av de mest åpenbare endringene er den systematiske og omfattende tiggingen man ser ikke bare i sentrum, men i stadig større deler av byen. Tigging var selvsagt ikke et ukjent fenomen for ti eller tyve år siden heller, men i dag er det av en annen type, og foregår dessuten i en helt annen skala. Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt at tiggerne før stort sett var norske alkoholikere eller narkomane. Rusmisbrukerne ser vi fortsatt, men en betydelig majoritet av tiggerne i dag ser ut til å være sigøynere fra Sørøst-Europa. Og selv om man selvsagt ikke skal overdrive problemet er det rimelig å si at denne gruppen tiggere er svært synlige i bybildet over store deler av byen.

Tigging løser ingen problemer. Samtidig undergraver den det offentlige rom.

Mange mener tilsynelatende at det å ha en tigger på hvert gatehjørne er en passende avlat for vår velstand. Norge er rikt, og verden – eller i det minste store deler av den – er fattig. Vi har bare godt av å bli påminnet om verdens skrikende urettferdighet. Min redaktørkollega Torbjørn Røe Isaksen har også markert seg i denne debatten, og argumenterer med at politikere ikke skal redigere gatebildet. Fattigdomsproblematikken løses uansett ikke gjennom å forby symptomer.

Jeg er uenig. Tigging løser ingen problemer. Samtidig undergraver den det offentlige rom.

At vi bør ha et byrom som stort sett ikke skjemmes av tigging, prostitusjon, og narkotikahandel avfeies gjerne som et ”renovasjonsargument”. Men argumenter om hvordan tigging og andre sosiale problemer undergraver borgernes opplevelse av offentlige rom er selvsagt helt legitime.

Det er minst to gode grunner til det. For det første: Å gå forbi tiggere når man går ut av døren, når man går på t-banen, foran inngangen til jobben, mens man sitter på kafé – slike dagligdagse opplevelser skaper ikke et bedre samfunn der alle blir bedre mennesker fordi de hele tiden får en påminnelse om hvor heldige de er. Det skaper tvert imot et samfunn der borgerne blir kyniske etterhvert som man i større og større grad opparbeider seg immunitet mot empati.

For det andre: Dersom man lar prostituerte lete etter kunder i byens hovedgater, dersom man lar narkomane fritt få drive sin handel i byens sentrum, dersom man skal akseptere tiggere på hvert gatehjørne vil vanlige borgere sakte men sikkert miste følelsen av at det offentlige rom tilhører dem. Det offentlige rom blir noe man haster forbi til eller fra jobb, og ellers forsøker å unngå i så stor grad som mulig.

Det man først og fremst bidrar til gjennom en laissez faire-politikk i disse spørsmålene er en generell forslumming av byen og byildet. Mitt eget nabolag er et godt eksempel: Mindre enn 100 meter fra der jeg skriver denne lederartikkelen har noen rumenere slått seg til. De sover i gamle bilvrak og gjør sitt fornødne i hekken utenfor stuevinduet til noen av mine naboer. Jeg antar at de tjener til livets opphold gjennom tigging. Hvis ikke vanlige innbyggere kan få hjelp av ordensmakten når man ser en slik utvikling i nærområdet sitt, vil man etterhvert gi opp og heller søke å isolere seg fra problemene på andre måter – enten ved å flytte til et annet strøk av byen eller ved å isolere seg fra de offentlige rom. Førstnevnte løsning vil akselerere forslummingsprosessen; sistnevnte vil føre til et mer fragmentert og fremmedgjort samfunn.

Man hjelper ingen dersom man lar byrommene bli tatt over av disse gruppene, slik man har sett tendenser til i Oslo de siste årene. La oss i denne omgang la problematikken tilknyttet prostitusjon og narkotikamisbruk ligge, og fastslå at tigging er et problem man rimelig enkelt kan gjøre noe med: Den praktiseres først og fremst av ”tiggeturister” som busses inn fra Romania og oppholder seg her på turistvisum. Det skjer fordi vi lar det skje, og man kan påvirke denne strømmen gjennom forbud eller liknende tiltak.

Det skjer fordi vi lar det skje, og man kan påvirke denne strømmen gjennom forbud eller liknende tiltak.

Verden, Europa inkludert, er full av fattige mennesker. Det – og sigøynernes problemer mer spesifikt – har mange og komplekse årsaker, og om det finnes noen gode løsninger kjenner ikke jeg til dem. Men jeg er rimelig sikker på at vi ikke løser noen problemer ved å la noen tusen mennesker komme hit for å tigge i Oslos gater.

Det sies gjerne at man ikke tar tak i de ”virkelige problemene” ved å gjøre hverdagen vanskeligere for tiggere gjennom et forbud. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Det vil alltid være prostitusjon, rusmisbruk, og sannsynligvis også tigging, slik det alltid har vært. I tillegg til å gjøre det man kan for å redusere de grunnleggende problemene, bør man derfor også behandle symptomene så godt man kan.

Et tiggeforbud er et godt sted å starte.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden