Skatt etter evne?

Flatere skatt vil gi større lettelser til dem med høye snarere enn midlere inntekter. Gitt fordelingen av den norske skattebyrden er det i grunnen helt greit.

Publisert   Sist oppdatert

Flatere skatt vil gi større lettelser til dem med høye snarere enn midlere inntekter. Gitt fordelingen av den norske skattebyrden er det i grunnen helt greit.

Høyres og Minervas egen Torbjørn Røe Isaksen skrev nylig om flat skatt på sin blogg. Her går han mot et forslag om flat skatt, fordi det er uklart om middelklassen vil tjene på det, særlig om mange av fradragene fjernes; samtidig vil de med høyere inntekter få skattelettelser. Han skriver blant annet at ”en flat skatt-reform trolig vil bety svært lite for vanlige folk som faktisk betaler for velferdsstaten.”

Røe Isaksen vil gjerne gi lettelser også til dem som tjener mer; men betingelsen ser ut til å være at da også de midlere inntektene får skattelette. En mer fiendtlig innstilling til skattelettelser kommer naturlig nok fra Arbeiderpartiet og SV, som jevnlig advarer mot skatteletter til ”dem som har mest fra før.”

Også jeg er tilhenger av progresjon i skattesystemet. En viss progresjon ligger det i å ha et minstefradrag, men jeg forstår også argumentene for en form for toppskatt, og for en fungerende kapitalbeskatning. Derimot er jeg langt fra sikker på at situasjonen i Norge idag er slik at argumentene mot en viss utflatning av skattesystemet er vektige.

La oss først se på fordelingen av skattebyrden i Norge idag. Det er mange måter å se på dette på. Hvis vi tar utgangspunkt i Regjeringens tall om inntekts- og skattefordeling, kan vi lage et søylediagram som viser hvordan ulike inntektsgrupper bidrar til å betale for velferdsstaten. (Tallene Regjeringen operer med, omfatter både inntekts- og formuesskatt, og jeg er enig i at dette gir det beste bildet av fordeling av skattebyrden. Forskjellen er i alle tilfeller ubetydelig.)

Figuren til høyre viser at påstanden om at det er vanlige folk som ”betaler for velferdsstaten”, er tvilsom. De som tjener mellom 350 000 og 450 000 kroner — og det er vel kanskje det man må kalle ”vanlige folk”? — betaler omtrent en like store andel av skattebyrden som det de utgjør av befolkningen. De som tjener mindre, betaler til dels dramatisk mye mindre; de som tjener mer til dels dramatisk mye mer. Den halve prosenten med høyest inntekt betaler nesten ti prosent av alle personskatter i landet. De rikeste 2,5 prosentene betaler rundt 20 prosent. Den snaue femtedelen av skattebetalerne som tjener mer enn 500 000 kroner, betaler godt over halvparten av skattene.

Poenget kan vises enda klarere ved å ta forholdet mellom hver inntektsgruppes andel av befolkningen og dens andel av personbeskatningen. Grafen til høyre viser hele skalaen, hvor vi ser at den rikeste gruppen i Finansdepartementets tall betaler nesten 30 ganger så stor andel av skattebyrden som de utgjør av befolkningen. Tallet begynner virkelig å akselerere ved inntekter rundt 600 000, som utsnittet til høyre viser. De med inntekter rundt 400 000 betaler omtrent akkurat ”sin” andel av skatten, mens de med lave inntekter naturlig nok betaler svært mye mindre.

Nå er vi selvsagt interessert i å vite ikke bare hvor mye de ulike inntektsgruppene bidrar med, men først og fremst hvor mye de bidrar med relativt til sin inntekt. Den rikeste fjerdedelen mottar (eller skaper, vil kanskje noen mene man bør si) omtrent halvparten av inntektene i landet. Men tallene fra Finansdepartementet, viser da også at progresjonen i skattesystemet er relativt sterk (se figur nedenfor til høyre):

Jeg har tegnet inn en markør i det området der ”vanlige lønninger” ligger — mellom 300 000 og 500 000 (gjennomsnittslønnen i disse tallene fra Finansdepartementet er 370 000 kroner). Denne gruppen utgjør drøyt en tredjedel av skattebetalere. Omtrent 45 prosent tjener mindre enn dette, men dette tallet inneholder foruten lavtlønnede også mange deltidsansatte, studenter og pensjonister. Omtrent 20 prosent tjener mer.

Gjennomsnittlig skatteprosent for denne ”vanlige lønninger”-gruppen er mellom 20 prosent og 25 prosent. I et land der skattesats og trygdeavgift til sammen utgjør 35,8 prosent, tror jeg mange vil være overrasket over et så lavt tall. Årsaken er selvsagt, i tillegg til bunnfradraget, de mange ulike særfradragene som finnes, og som nettopp mange ”vanlige folk” nyter godt av. Uansett er resultatet at den gjennomsnittlige inntektsskatten i Norge for ”vanlige folk” er relativt lav.

En slik tabell viser selvsagt ikke alt: En del personer med midlere inntekter har færre fradrag, og høyere gjennomsnittlig skatt. Og personbeskatningen er ikke den eneste formen for skatt vi har: Norge har høyere moms og andre avgifter på forbruk enn nesten alle andre land. Generelt er det dessuten vanskelig å sammenligne ”vanlige folk” og skattebyrdefordelingen på tvers av land, fordi både inntektsnivå og skattenivå, skattesystem, avgifter, inntektsfordeling og velferdsytelser er så landspesifikt.
En slik tabell viser selvsagt ikke alt: En del personer med midlere inntekter har færre fradrag, og høyere gjennomsnittlig skatt. Og personbeskatningen er ikke den eneste formen for skatt vi har: Norge har høyere moms og andre avgifter på forbruk enn nesten alle andre land. Generelt er det dessuten vanskelig å sammenligne ”vanlige folk” og skattebyrdefordelingen på tvers av land, fordi både inntektsnivå og skattenivå, skattesystem, avgifter, inntektsfordeling og velferdsytelser er så landspesifikt.

En slik tabell viser selvsagt ikke alt: En del personer med midlere inntekter har færre fradrag, og høyere gjennomsnittlig skatt. Og personbeskatningen er ikke den eneste formen for skatt vi har: Norge har høyere moms og andre avgifter på forbruk enn nesten alle andre land. Generelt er det dessuten vanskelig å sammenligne ”vanlige folk” og skattebyrdefordelingen på tvers av land, fordi både inntektsnivå og skattenivå, skattesystem, avgifter, inntektsfordeling og velferdsytelser er så landspesifikt.

Likevel synes det som denne skattefordelingen og progresjonen i hvert fall åpner for at man diskuterer en utflating av skattesystemet. Det finnes nemlig vektige argumenter for at skattebyrden ikke bare bør bestemmes etter hvem som har ”evne” til å betale.

For det første er det et viktig demokratisk prinsipp at flest mulig av borgerne, om de har mulighet, faktisk bidrar til fellesskapet. I et demokrati bestemmer flertallet over i hvert fall betydelige deler av de økonomiske ressursene til innbyggerne. Jeg står fjernt fra ”skatt er tyveri”-linjen; men forholdet mellom skatterett og demokrati er skjørt, og basert på at det er seg selv folket skattlegger. Magna Carta er det første forsøket på å etablere prinsippet om at skattebetalerne skal være representert i fastsettelsen av skattene. Da britene selv brøt med det credoet, skapte de samtidig de amerikanske kolonienes kamprop mot britene: ”No taxation without representation.”

Poenget er altså ikke at fellesskapet ikke har skatterett; ei heller at skatten ikke kan være progressiv. Inntil skattenivået eventuelt kommer i konflikt med Grunnlovens bestemmelser om ekspropriasjon, kan fellesskapet selvsagt gjøre hva det måtte ønske. Men det betyr ikke at vi ikke bør bekymre oss for om vi gå mot en situasjon der bare en liten andel av velgerne berøres av endringer i skattesatser og skatteformer, og om velgerne alltid stemmer for å øke skatten for alle dem som er så vidt rikere enn det de selv er eller regner med å bli.

 

Dette er på den ene side et argument for at økonomisk ulikhet er et problem; for det er nettopp i land preget av stor ulikhet at skattebyrden også er mest ujevnt fordelt. I USA betaler for eksempel de rikeste 20 prosentene hele 70 prosent av alle føderale skatter, til tross at de betaler en lavere skatteprosent enn i Norge. Årsaken er selvfølgelig at inntektene også er svært ulikt fordelt.

På den annen side er det et argument for at man i relativt egalitære samfunn også bør tilstrebe egalitære skatter. Dette må i noen grad avveies mot skattefordelingens bidrag til å skape egalitære samfunn; men de viktigste faktorene som skaper eller reduserer ulikhet har ikke å gjøre med skattefordelingen — kjøp Minervas papirutgave som utkommer i disse dager for å lese mer! Faren for at det er fristende å stemme for skatteøkninger som ikke rammer en selv, er tydelig til stede i Norge: De som ikke betaler toppskatt, utgjør for eksempel et klart flertall av befolkningen. Men de som betaler toppskatt betaler størstedelen av personskatten. Stilt overfor spørsmål om nivået på offentlige utgifter forholder mange velgere seg ikke til hvorvidt man skal øke skattene for dem selv (f.eks. gjennom en økt skattesats) eller kutte i offentlige utgifter; i stedet forholder de seg til om de foretrekker kutt i offentlige utgifter fremfor å fryse innslagspunktet for toppskatten, innføre nye ”kakseskatter” eller øke formuesskatten for andre. Det er en uheldig dynamikk.

En annen uheldig side ved det norske skattesystemet er alle fradragene, og det automatiske skattetrekket, som bidrar til at mange har et nokså feilaktig bilde av den reelle skattebyrden. At gjennomsnittsskatten for folk som tjener rundt 500 000 kroner er under 25 prosent, tror jeg er egnet til å overraske mange. Noen fokuserer for eksempel i overdreven grad på marginalskatten, og tror de betaler rundt 40 prosent eller mer i skatt, mens de faktisk betaler bare drøyt halvparten.

Til sist er det slik at å skattelegge ”de rike” selvsagt også har en rekke økonomiske konsekvenser: Skattleggingen vil ta form enten av enda høyere marginalskatt, formueskatt, eller kapitalskatt. Det er klare begrensninger på hvor mye disse kan økes uten økonomiske konsekvenser. Særlig marginalskatten og formueskatten er allerede på nivåer i Norge som er så høye at de negative konsekvensene er betydelige, og de bør reduseres. Et visst potensial fra et økonomisk perspektiv finnes antagelig i boligskatt. Men slike økonomiske betraktninger om hvem det er mulig å ”ta”, løser ingenlunde de mer prinsipielle bekymringene med en slik stadig skatteflytting mot ”noen andre”.

En noe flatere skatt ville ha en rekke positive konsekvenser i form av demokratisk fellesansvar, folks forståelse av skatt samt muligheten for lavere marginalskatt. Og fordelingsmessig synes det i dagens Norge fullt forsvarlig. Og der Røe Isaksen er redd for at det vil bety svært lite for ”vanlige folk”, gleder jeg meg tvert imot over at det vil kunne bety at ”vanlige folk” i større grad faktisk betaler sin del av velferdsstaten.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva, og er doktorgradsstipendiat ved Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved Universitetet i Oslo.  Twitter: @nilaug