SØNDAGSSAMTALEN

– Å ta opp hets og fordommer mot hvite, går ikke på bekostning av den andre rasismen

Laial Janet Ayoub mener vi må snakke om rasisme og æreskultur i minoritetsmiljøene.

Publisert Sist oppdatert

For et par uker siden skrev samfunnsdebattant, Ap-politiker og programkoordinator i KFUK-KFUM, Laial Janet Ayoub, en kronikk i Agenda magasin om utfordringer på skoler hvor etnisk norske elever er i mindretall. Også hvite kan møte rasisme, skrev hun, og fortalte om erfaringer fra et folkemøte om problematikken, arrangert av det såkalte Groruddalstinget hvor Ayoub er nestleder.

Det ble en lang og til dels intens debatt på sosiale medier, og Ayoub møtte også til debatt i Dagsnytt 18 om temaet mot Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan. To uker senere inviterer Minerva henne til søndagssamtale og spør hvordan reaksjonene har vært:

– Jeg har fått mange tilbakemeldinger. De som har kontaktet meg direkte, har vært både enige og uenige. De som har vært enige, har takket for at jeg tar opp dette. De som har vært uenige, har vist til historien. Rasisme har historisk kommet fra hvite mot folk som er mørkere i huden.

– Og jeg ser den siden også. Jeg er selv vokst opp som muslim, min mor går med hijab og vi har opplevd rasisme. Da datteren min var fem år, fikk hun stygge tilrop fra en mann på T-banestasjonen. Men at jeg tar opp hets og fordommer mot hvite, går ikke på bekostning av den andre rasismen. Jeg prøver å ha to tanker i hodet samtidig.

– Du skriver om skoler hvor hvite elever er i minoritet, og hvor de blir utestengt. Vil du si at det er et stort problem?

– På noen skoler er det et problem. Da vi i Groruddalstinget sa at vi skulle ta opp dette, fikk vi en del henvendelser. Det var foreldre som har flyttet fordi barna har blitt slått og utestengt fordi de er de eneste med etnisk norsk bakgrunn på skolen.

– Er dette holdninger barn tar med hjemmefra, eller er det barns vis å utestenge den som ikke ligner flertallet?

– Både og, vil jeg si. Vi fikk høre om holdninger som barn må ha lært av voksne. En jente fikk ikke lov til å bli med hjem til en medelev som ikke har mørkere hud. Det samme gjelder jenter som blir kalt hore fordi de går annerledes kledd. Det finnes ungdom som blir kalt skitne fordi de spiser svin. Jeg tror at hvis én i vennegjengen har disse holdningene, sprer det seg, sier Laial og viser til egen erfaring:

– Jeg vokste selv opp med en holdning om at man helst bør omgås muslimer, fordi etniske nordmenn er på en bestemt måte.

– Skyldes disse fordommene religion, mer enn etnisitet?

– Noe er fordommer, noe vil jeg kalle rasisme. Vi må også snakke om den rasismen som minoritetsgrupper utøver mot hverandre. En venninne av meg er fra Libanon, akkurat som jeg. Hun hadde en kjæreste fra India, men fikk beskjed om at de ikke kunne være sammen. I Libanon blir nemlig indere brukt som tjenere i hjemmet. Dette kaller jeg rasisme. Andre er redde for at barn som henger for mye med nordmenn, blir mindre muslimske. Det vil jeg kalle fordommer.

– Du skriver at ikke alle tør å stå frem om dette. Mange er kanskje redde for å bli en gallionsfigur for ytre høyre?

– Ja, og man risikerer også å bli stemplet som rasist. I forkant av folkemøtet spurte vi flere foreldre om de ville stå frem og fortelle hva barna har opplevd, men det turte de ikke. De kunne sende det til oss. Jeg skjønner det, egentlig.

Laial mener rasismen som skjer mellom minoritetsgrupper, foregår mer skjult og at lærere og andre ikke alltid fanger det opp:

– Noen minoriteter fra bestemte land blir for eksempel sett ned på av andre minoritetsgrupper. Hvorfor snakker vi ikke mer om det? Hvis det er slik at de blir sett ned på grunnet mørkere hud eller andre faktorer, må vi våge å løfte opp disse problemene.

– Jeg håper kronikken min og folkemøtet vi arrangerte, kan føre til at flere sånne historier kommer frem. Og jeg håper at det hjelper at det kommer fra en som meg, som selv er minoritet, har demonstrert mot muslimhat og kjent rasisme fra nordmenn på kroppen, legger hun til.

– Du må fortelle mer om dette Groruddalstinget.

– Det begynte som et initiativ fra Jan Bøhler. Vi er upolitiske og arrangerer folkemøter fem til seks ganger i året om temaer som er aktuelle. Og vi drar dit folk er, for eksempel på kjøpesentre. Folk skal ikke trenge å oppsøke lukkede fora. Vi har hatt møter om alt fra tilgjengelighet for funksjonshemmede til eldreopprør. På styremøtene foreslår vi emner vi vil ta opp, men vi mottar også innspill fra folk på møtene.

– Du sier upolitisk, men både du og Bøhler er i Arbeiderpartiet?

– Det er faktisk tilfeldig, og jeg begynte med politikk etter at jeg kom inn i Groruddalstinget. Vi har også folk fra Høyre og Venstre. Politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet er nesten alltid til stede på møtene. Nå planlegger vi et møte jeg ikke kan si så mye om ennå, men det blir stort. Vi har invitert statsminister Erna Solberg, blant annet.

Når Laial ikke arrangerer folkemøter i Groruddalen, er hun programkoordinator i KFUK-KFUM, hvor hun leder et prosjekt i Sandvika for ungdom som er i faresonen for å falle utenfor, og for jenter som er utsatt for negativ sosial kontroll. Hun er også engasjert i Arbeiderpartiet på Ellingsrud og har hatt oppdrag som tolk. Hun avslører også at hun jobber med en bok om sosial kontroll, men er for hemmelighetsfull til å si mer ennå.

– Jeg er glad det er mer åpenhet og kunnskap om negativ sosial kontroll, men fremdeles er det for lite kunnskap blant mange. Når jeg sier sosial kontroll, tenker du kanskje først og fremst på jenter i muslimske miljøer? Det snakkes ikke så mye om gutter, sier hun.

– Det stemmer. Jeg tenkte først og fremst på kvinner. Hvordan rammer det gutter?

– Det kan handle om press om å overvåke søstrene, når guttene er uenig i den kontrollen. Mye kan gå på utdanning, for det gir familien status. Arrangerte ekteskap blant gutter er veldig utbredt. Vi snakker mye om jenter som giftes bort, men det er også en gutt inne i bildet. Jeg var på en debatt på Furuset en gang hvor enkelte gutter gikk med maske fordi de ikke ville snakke åpent om det presset de opplever hjemmefra.

– Og jeg har tenkt mye på de jentene og guttene jeg gikk i klasse med, som ble utsatt for sosial kontroll, uten at noen så det eller skjønte det. Hvor er de nå? Har vi greid å redde dem?

– Tror du denne kontrollen går i arv?

– Absolutt. Jeg vokste opp med sosial kontroll, men moren min gjorde det ikke for å være slem. Tenk deg, hun kom til et nytt land hvor alt er fritt. Ingen forteller henne hva det innebærer at gutter og jenter har svømming sammen og går i klasse sammen. Ingen forteller hvordan samfunnet fungerer. Derfor oppdro hun oss på den måten. Hun skulle beskytte to jenter.

Enkelte opplever mer sosial kontroll når de kommer til Norge:

– Jeg har møtt jenter fra Somalia som har fortalt at de hadde det mindre strengt i hjemlandet enn i Norge, hvor de for eksempel føler et større press for å gå med hijab.

– Når det kommer til begrepet ære, hvor langt ut i slektstreet er folk preget om en gutt eller jente svekker familiens eller klanens ære?

– Det varierer veldig. Da jeg som tredveåring tok av meg hijab, reagerte ikke min mor i første omgang. Men så begynte tanter og onkler, fettere og kusiner å ringe. Da reagerte hun også.

– Det kan altså tenkes at enkelte foreldre innerst inne vil være mer tolerante enn familien rundt ønsker?

– Absolutt. Det skjer, og dette har vi hørt om, både i organisasjonen jeg jobber i og på folkemøtene. Folk vil passe inn. Moren min gikk ikke med hijab da vi kom til Norge. Så flyttet vi fra Askim til Oslo, og da skjedde det noe. Da kom vi nærmere folk fra samme land og samme kultur. Da begynte folk å reagere, da skulle man passe inn.

– Og sånn var det ikke i Askim?

– Nei. Der var det nesten ingen andre libanesere. Jeg var den eneste med muslimsk bakgrunn i klassen. Da var det ikke noe problem å ha guttevenner Vi bygget hytte i skogen og badet. Det var ikke noe problem. Endringen skjedde i Oslo. Da fikk moren min høre at datteren kan bli stemplet som hore om hun tar følge med gutter, og da skulle jeg ikke det.

– Dessverre er det veldig lett å stemple jenter for hore i enkelte kulturer!

Laial forteller at hun skulket en del på ungdomsskolen for å gjøre ting hun ikke fikk lov til hjemme. Ikke noe alvorlig, bedyrer hun med et smil, men ting som å reise med T-banen og utforske nye bydeler hun ikke kjente. Det tok ikke så lang tid før noen hadde sett henne og ringt hjem til mor.

– Og jeg hadde ikke pratet med noen, jeg kjente ingen i dette miljøet i Oslo, men alle visste hvem vi var, sier hun.

– Sladret de fordi de var reelt bekymret for deg, litt sånn omsorgsfull varsling?

– Det handlet mye om at jeg kunne bringe skam over familien, og nå kommer folk til å snakke. Jeg tror de ringte mest for å heve seg. Litt sånn «her hos oss er det ikke sånn». Ved å stemple andre som dårlige, blir du automatisk litt bedre.

Midt oppi alt kan Laial forstå moren sin:

– Jeg synes egentlig litt synd på henne, for hun ble stående mellom to kulturer. Hun visste hva hun kom til. Europa er ikke et muslimsk kontinent hvor folk skal oppføre seg på bestemte måter. Samtidig ble hun kontrollert og hun ville ikke være dårligere enn alle andre. Dessuten fryktet at det kunne gå galt med meg, at jeg kunne bli hore, for å si det sånn.

– Hore?

– Altså, ikke i betydningen prostituert, men det å ha kjærester og ikke være jomfru når man blir gift. Her er kontrollen med jenter større enn med gutter.

Laial forteller at ingen lærere oppdaget den kontrollen hun ble utsatt for, og tror det skyldes at hun kompenserte for kontrollen hjemme og på fritiden med å være tilsynelatende frigjort i skoletiden. Da hun var 19, forandret det seg.

– Jeg ble forlovet bort. Da endret jeg adferd fullstendig og ble innesluttet.

Hun var 19 år gammel og trodde hun skulle på sin første ferie til hjemlandet. Der ventet en 18 år eldre mann hun ikke kjente, som hun var «lovet bort» til.

– Det hjalp ikke å si nei. Den psykiske volden er sterk. Man spiller på dårlig samvittighet. Tenk så mye din mor har gjort for deg, nå må du være flink og ikke skuffe henne, forteller Laial og presiserer:

– Min neste kamp er få mer oppmerksomhet om den glidende overgangen mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Det jeg ble utsatt for, var i kategorien arrangert. Men det psykiske presset er så stort at det i realiteten er tvang.

– Hva skjedde så? Du endte ikke opp med denne mannen?

– Nei. Jeg greide å gjøre det slutt seks måneder senere. Da dro jeg ned, denne gangen alene. Jeg tok en alvorsprat med bestemor.