Idédebatt

Fordummende om juridiske foreldre

Ved å institusjonalisere familiekonstellasjoner med tre juridiske foreldre rammer man direkte tredjeparten, altså barnet, på en måte som er uakseptabel, skriver Andreas Masvie.

Bilde: Pixabay

Lars Martin Mediaas og Arve T. Thorsens forsøker å forsvare forslaget for flere enn to juridiske foreldre. Utfordringen er at forsvaret ikke inneholder ett eneste argument.

Arbeiderpartiet vil gjøre det mulig for et barn å ha mer enn to juridiske foreldre. I Minerva skrev jeg at dette er å institusjonalisere familiekonflikter. I Vårt Land svarte nylig Lars Mediaas og Arve T. Thorsen, henholdsvis leder og nestleder i Kristne Arbeidere Oslo og Akershus. Som en venn observerte, skriver de to masse ord om ingenting.

Det har seg nemlig slik: Mediaas og Thorsen vil «ikke bruke mye tid på» å argumentene mot flere enn to juridiske foreldre, utover at de «naturligvis ikke oppfatter alt moderne som bra og verdifullt». Men de skal likevel skrive motsvar. Og det ironiske er dette: Svaret deres handler ikke om noe annet – bokstavelig talt – enn hvorfor det er moralsk korrekt å være det de kaller «moderne kristne», samt hvilken farlig rase de konservative er. Det er ikke ett argument for å åpne for flere juridiske foreldre. Nada, nothing. Raritetene om moderne og konservative må tas en annen gang. Nå skal jeg repetere, ganske konsist, hvorfor det fra et prinsipielt perspektiv er uklokt å åpne for flere enn to juridiske foreldre. Etter det vil jeg presentere litt forskning.

Om konsekvensene

Når man skal innføre nye lover, må man selvsagt veie totaliteten av hensyn. Man kan ikke nøye seg med å isolere hensyn til en begrenset gruppe. Hvorfor ikke? For til tross for at man kanskje gjør det bedre for denne begrensede gruppen, så kan det bli verre for andre grupper. Men det er nettopp å isolere hensynene til en begrenset gruppe Arbeiderpartiet gjør: «Det handler om ting som arverett», forklarer Hadja Tajik og Anette Trettebergstuen, «eller hvis en eller to av foreldrene faller fra. Det handler om å få tilgang til en del velferdsgoder som er viktige». Dersom Tajik og Trettebergstuen ikke gjemmer unna noen lure begrunnelser, kan denne listen regnes som mer eller mindre utfyllende.

To kjærester og en venn vil bli foreldre og får barn sammen; alle blir juridiske foreldre. Dette er en iboende ustabil familiekonstellasjon.

Derfor må man spørre: Veier virkelig disse hensynene tyngre enn de forventede utilsiktede konsekvenser som følge av tre juridiske foreldre? Et normalt scenario: To kjærester og en venn vil bli foreldre og får barn sammen; alle blir juridiske foreldre. Dette er en iboende ustabil familiekonstellasjon. Hva skjer når det blir dyp uenighet mellom partene? Hva skjer ved brudd mellom partene? Skal barnet eventuelt måtte besøke tre forskjellige hjem? Eller et mindre normalt scenario: Hva skjer om det oppstår grupperinger som vil begynne å dele på barna? Det vil si, der flere foreldre går sammen og er medforeldre til barna? Og man danner familiekonstellasjoner med de facto polygami?

Det første Mediaas og Thorsens må svare på, er hvorfor de førstnevnte hensynene utveier de sistnevnte. Det fremstår skrekkelig usikkert at barn generelt vil tjene på at det åpnes for flere enn to juridiske foreldre. Tvert imot, det virker ganske sannsynlig at det vil bli verre for barna.

Om empirien

Jeg har kalt forslaget om å åpne for mer enn to juridiske foreldre som «påfallende anti-intellektuelt». Med det mener jeg at argumentene først og fremst består anekdoter og føleri – og Mediaas’ og Thorsens artikkel eksemplifiserer dette. Men det er kanskje ikke så rart, når empirien er klar i talen: Barna som gjør det best, er de som vokser opp i biologisk tosomhet. Jeg vil trekke frem to studier. Den første viser hvorfor biologi er viktig, den andre hvorfor tosomhet viktig.

Det er uforsvarlig å bidra til å skape større distanse enn det allerede er mellom biologi og familiekonstellasjon.

Den første studien er gjort av Ӧzcan, som nylig publiserte forskningsresultatene hos LSE. Studien viser at selv om man bytter ut biologisk far med stefar ved fødsel, så er effekten negativ:

Our research is the first to distinguish between the very different family trajectories these children experience. It shows the important positive influence a biological father can have on his child’s life if he joins and stays with the family unit. The arrival of a stepfather – in this particular context – does not have a similar impact.

Det betyr selvsagt ikke at det automatisk er slik at dersom noen tar over for en biologisk far (for eksempel etter en ulykke), så er familien dømt til å bli dårlige. Men det betyr at det er uforsvarlig å bidra til å skape større distanse enn det allerede er mellom biologi og familiekonstellasjon.

Så kan noen spørre: Det er greit nok, men hva om det kommer en ekstra person inn i familiekonstellasjonen? Vil ikke det bare bli enda mer kjærlighet? Nei, Henrich, Boyd og Richerdson forklarer hvorfor tosomhet er avgjørende:

In suppressing intrasexual competition and reducing the size of the pool of unmarried men, normative monogamy reduces crime rates, including rape, murder, assault, robbery and fraud, as well as decreasing personal abuses. By assuaging the competition for younger brides, normative monogamy decreases (i) the spousal age gap, (ii) fertility, and (iii) gender inequality. By shifting male efforts from seeking wives to paternal investment, normative monogamy increases savings, child investment and economic productivity. By increasing the relatedness within households, normative monogamy reduces intra-household conflict, leading to lower rates of child neglect, abuse, accidental death and homicide. These predictions are tested using converging lines of evidence from across the human sciences.

Disse monogame forholdene defineres av to komponenter, kjønn og antall. Den relative betydningen av de to komponentene kan naturligvis diskuteres. Poenget er dette: Selv om man ønsker at homofile ikke bare skal kunne danne seksualkonstellasjoner men også familiekonstellasjoner, så trenger man ikke være for at det skal åpnes for mer enn to juridiske foreldre. For ved å institusjonalisere familiekonstellasjoner med tre juridiske foreldre rammer man direkte tredjeparten, altså barnet, på en måte som er uakseptabel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden