Bøker

Forfatterne som selger best og leses mest, snakkes ned av akademia

Bilde: Panta forlag

Hvorfor er ikke kvalitetene hos Anniken Jørgensen eller Margit Sandemo legitime i litteraturdebatten?

Aftenpostens spalte Internrevisjonen er vel verdt å få med seg i et medielandskap som til tider kan virke nedslående karikert og polarisert. Spaltistene utøver den sjeldne øvelsen det er å kritisere egne meningsfeller. Vanligvis holder vi oss til og forsvarer meningsfellene med ikke bare med det som tilsvarer papirets nebb og klør (hadde det vært så vel), men med det mest lumske våpenet av dem alle – ignorering. Når vi mennesker skal være skikkelig fæle med hverandre, gjør vi det med minimal innsats for maksimalt resultat. Innbiller vi oss, i alle fall.

Jeg tipper at mange av skribentene/politikerne på ytre høyre og venstre fløy gir blanke blaffen i at jeg ikke leser det vedkommende skriver, det er uansett ikke meg det er ment for. For vi skriver jo først og fremst til og for meningsfellene våre, trygge på at noen vil sette pris på det som står og ikke minst: forstå det. Andre forstår jo ikke noe som helst.

Det jeg vil med denne tiraden, er egentlig kun å illustrere hvor rett vi har i våre egne øyne, og hvor vanskelig det er å få folk til faktisk å åpne opp for noe som er annerledes. Årsak? Min korte erfaring i verden har lært meg at folk nesten utelukkende tror på det de allerede vet eller har hørt.

Et svært konservativt trekk må man si, noe jeg som konservativ bør vokte meg vel for å kritisere for høyt. Men siden jeg trakk fram dyden å kritisere sine egne, kan jeg også øve meg på det. For det at vi kun er villige til å tro det vi egentlig allerede visste, gjør at ting blir stående på stedet hvil. Jo lenger vi står der, jo mer mening gir det å stå der.

Å danne fellesskap er en menneskelig egenskap hvis betydning for enkeltmennesket knapt kan overvurderes, enten det er om man føler seg innenfor eller utenfor, inkludert eller ekskludert. Få følelser er så betryggende som å virkelig føle at man hører til et sted, og få er så vonde som å ikke høre til – og vite det. Utestengelse er et problem som får overraskende lite oppmerksomhet, omfanget tatt i betraktning.

I alle fall den utestengelsen som gjelder voksne; det er som seg hør og bør mye oppmerksomhet rundt utestengelse og mobbing blant barn. Men mens utestengelse blant barn gjerne er en aktiv handling, vi vil ikke leke med dem, så er den hos voksne en mer stille, umerkelig form som nok handler mer om mangel på interesse. Som voksen har man liksom ikke lenger ansvar for å inkludere alle, folk må ta ansvar for seg selv. Er du ikke interessant nok eller lik nok oss, er du ikke velkommen i vårt fellesskap.

Det hersker en enighet om at krim, «dameromaner» eller «kvinnelitteratur» og serieromaner er lav litteratur, uten stor kunstnerisk kvalitet eller verdi.

Når mange i dag snakker om «elite», tror jeg det er ei tilsvarende lukka gruppe man har i tankene, ei gruppe man ikke får innpass i med mindre man er akkurat sånn eller slik, der man koser seg i sitt eget fortreffelige selskap, gjerne intelligente og vellykkede mennesker som har all grunn til å tenke godt om seg selv og dårlig om andre. Og de andre kan altså ikke være med.

Ordet «elite» kan egentlig brukes om alle grupperinger, akkurat som «status» – hva som gir status avhenger helt av miljøet man er i. Men en fellesbetegnelse kan være at dette ikke er en klubb man kan levere en søknad for å melde seg inn i. Eliten er utelukkende meritokratiske og personavhengige.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Kritikken har et kommunikasjonsproblem

Noen miljøer beskrives særlig på denne måten. De mest åpenbare er de religiøse, men det gjelder også politiske og akademiske miljøer, med Jordan Peterson som et aktuelt eksempel. Peterson er blitt en mange elsker både å hate og elske, og i stor grad handlet kontroversene rundt ham nok i utgangspunktet om at han sa til hele den etablerte orden at «dere tar helt feil». Kompromissløst. Og da starta spetakkelet.

I den litterære debatten blir skillet mellom hva og hvem som er «innenfor» og «utenfor» ekstra tydelig fordi det blir en så stor forskjell mellom de forfatterne som faktisk selger og tjener penger til seg og forlagene, men som regnes som «dårlig» litteratur, og de som i sitt eget lille miljø anses som store talenter, men som få leser. Skillet mellom «elite» og «folk flest» blir åpenbart når de forfatterne som selger aller mest og blir mest lest, gjennomgående snakkes ned av akademia.

Samtidig har man noen forfattere som hylles som store talenter, selv om ingen kjøper og leser bøkene deres. Men det hersker en enighet om at krim, «dameromaner» eller «kvinnelitteratur» og serieromaner er lav litteratur, uten stor kunstnerisk kvalitet eller verdi. At de fleste aller helst leser dette, er et bevis på at vanlige folk ikke har smak, er intelligente eller raffinerte nok. Naturlig nok irriterer det både leserne og forfatterne av disse bøkene.

Et eksempel er den store amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom. Can 35 million book buyers be wrong? spurte han i en artikkel om Harry Potter-bøkene, og svarte i samme overskrift tvert «yes». Harry Potter-bøkene var ikke god litteratur, og det hadde tydeligvis 35 millioner lesere misforstått. Man er mildt sagt selvsikker når man kan hevde noe sånt.

Når man ser på fantasien som utfolder seg på sidene i Sandemos bøker, kunne vi ikke vært lenger fra den navlebeskuende diskusjonen om virkelighetslitteratur.

Allikevel må man kunne diskutere litterær kvalitet. Hva skulle oppgaven til litteraturvitenskapen være om ikke det. Like ofte som at dameromaner snakkes ned av litterater, diskuteres gyldigheten til litteraturanmeldere og -fagfolk. Særlig i tida etter at bibliotekenes innkjøpsliste offentliggjøres, er avisene fulle av forsmådde forfattere som er kritiske til at noen sitter og bestemmer over hva som er god litteratur og ikke.

Det er absolutt en diskusjon som er velkommen og som man bør ha, men man må være klar over at dersom man ønsker litteraturanmeldelser og ordninger som innkjøpsordningen, så må man anerkjenne at noen er bedre egnet til å vurdere hva som er av høy kvalitet på grunn av erfaring og kompetanse. Man må også anerkjenne at det er litterære forskjeller mellom Per Petterson og Jo Nesbø, Jojo Moyes og Rachel Cusk. 

Men noen ganger blir brillene man ser med for smale, og det er liten vilje til å se verk utenfor båsen de er blitt plassert i. Det er særlig to eksempler på dette fra i høst, og de er svært forskjellige. Det første er det man omtrent kan kalle en helt ny sjanger, bloggerromanen, og det andre er den bestselgende forfatteren som aldri fikk bli med i Forfatterforeningen, Margit Sandemo.

La oss starte med bloggeren Anniken Jørgensens mye diskuterte roman Bare én natt til. Vel så interessant som boka (som vel strengt tatt ikke er så interessant for de fleste) er diskusjonen som har gått mellom forskjellige forleggere og litteraturvitere i ettertid, med utgangspunkt i at Jørgensen utleverer ekte personer i sin bok. Her har forlaget uttalt at «hvorfor får Anniken Jørgensen kritikk for noe Knausgård har gjort i årevis?» Noe som har ført til en diskusjon både om sjanger og kvalitet.

VGs anmelder kalte boka en skandale og ga den terningkast 3. Andre var ikke like strenge, men Bare en natt til har jevnt over fått dårlige anmeldelser. Det er det flere grunner til, vi kan starte med den mest uttalte, som går på at boka er ujevn og uinteressant, full av i-landsproblemer. I rettferdighetens navn skal det sies at målgruppa ikke er riksavisenes anmeldere. På sosiale medier er den blitt godt tatt imot, og den topper bestselgerlistene.

Personutleveringene er mer alvorlige, men på ingen måte spesielle for Anniken Jørgensen. Tvert imot har det etiske ansvaret hos skjønnlitterære forfattere og forlagene vært et tilbakevendende tema i flere år, etter at det man nå omtaler som virkelighetslitteraturen omtrent har blitt standarden i norsk litteratur. Men selv om også tungvekterne i norsk litteratur har møtt mye kritikk for måten de bruker levende modeller, så er det en holdning om at dersom kvaliteten er god nok, kan mye tilgis.

Det virker nesten umulig å skulle åpne for et kunstutrykk det har vært tradisjon for å se ned på.

Evner en forfatter å løfte sin egen virkelighet inn i det allmenne, å gjøre den subjektive sannheten objektiv, så kan litteraturen potensielt forandre liv. Da har den en verdi som kanskje kan tillate bruken av ekte personer.

Men selv om et verk har stor verdi, fjerner det på ingen måte det uetiske i å utlevere andres liv. I Anniken Jørgensens tilfelle har det endt med forlik i retten mellom forlaget og en av personene i boka. I kommende opplag endres omtaler av vedkommende. Så vidt jeg veit, har ikke det skjedd med de andre forfatterne det på liknende vis har stormet rundt.

Så er også Jørgensens bok annerledes i det at den har en annen sjanger – den er utgitt som selvbiografi. Riktignok med litterære virkemidler, legges det til, men like fullt er dette ei bok om en bloggers liv. Da er all tvil rundt «sannheten» til en viss grad satt til side, for den utgis ikke som fiksjon, men som biografi, altså sann.

Til dette har Kristoffer Gaarder Danevig i Panta forlag i en kronikk i Aftenposten skrevet at dette skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut, og at det «for de unge» er «absurd» å sette opp slike skiller. En påstand som i seg selv er like absurd som den er interessant. Mener Danevig at dagens unge, grunnet bruk av sosiale medier, enten ikke ser, eller mener det ikke er, noen forskjell mellom fiksjon og virkelighet? Det ville i så fall vært ganske alvorlig.

Det mest interessante i diskusjonen er påstandene fra forlaget om at kritikken skyldes at Jørgensen er en ung «forfatterinne» som gjør «vokterne av hierarkiet» rasende gjennom å «røske» i de etablerte sjangerne. I tillegg selger hun masse bøker og hylles på sosiale medier.

Jeg tror Danevig tar feil om dette, men følelsene han uttrykker tror jeg er utbredt og et godt eksempel på diskusjonen om lav- og høyverdig litteratur. Det er en oppfatning om et hierarki som «passer på» at alt gjøres som det alltid har blitt gjort, og at ingen unge jyplinger kommer og ypper. De blir umiddelbart ekskludert. 

Artikkelen fortsetter under lenken.

Sentimentalt i tide og utide

Om ikke Bare en natt til-saken beviste at det finnes et hierarki i litteratur-Norge som bestemmer hvem som er inne og hvem som er ute, så reiser den allikevel noen spørsmål. Et annet, og virkelig annerledes, eksempel på skillet, handler om den nå avdøde Margit Sandemo. På tross av et langt liv som forfatter og mer enn 180 publiserte bøker, fikk hun aldri bli medlem i Den norske forfatterforening.

Selv om ett verk har flere litterære kvaliteter enn et annet, kan det fremdeles hende at det andre verket har kvaliteter som det første kan lære av.

Serieromaner har et svært dårlig rykte i litterære sirkler, og stempelet som lavlitteratur manifesterer seg gjennom det enkle faktum at de selges i kiosker og på dagligvarebutikker. Her snakker vi litteratur som er tilgjengelig for alle, som man tar med seg samtidig som man kjøper inn melk og brød. For å sette det på spissen kan man si at bøkene har to formål: underholde og selge. De er meningstunge og fulle av framdrift og handling. De er i liten grad litterære, vil de fleste hevde.

Dronninga av denne sjangeren er Margit Sandemo, og Sagaen om isfolket er serien hun er mest kjent for. Disse bøkene var for mange en inngang til det å lese, den fantastiske opplevelsen det er når man blir ordentlig oppslukt og fanga av den verdenen som bretter seg ut foran deg. Å oppleve dette i ny og ne tror jeg er en forutsetning for å bli glad i å lese. Og Margit Sandemo hadde en helt egen evne til å skrive spennende og grenseoverskridende om ånder, forbannelser og kjærlighet.

Når man ser på fantasien som utfolder seg på sidene i Sandemos bøker, kunne vi ikke vært lenger fra den navlebeskuende diskusjonen om virkelighetslitteratur. Det er en helt ny verden som fungerer på sin helt egen måte, der leseren må sette seg inn i og forholde seg til reglene som gradvis skisseres for hen.

Sandemo har solgt 37 millioner bøker. For de fleste forfattere er dette et tall man bare kan drømme om. Kravet for å kunne bli medlem i Den norske forfatterforening er at man har utgitt minst to skjønnlitterære verk, hvorav minst ett har litterær verdi. Av de 185 bøkene Sandemo skrev, har man altså ikke funnet en eneste en av dem litterær nok.

Enhver forening står naturligvis fritt til selv å bestemme kriteriene for medlemskap og dele dem ut. Allikevel man kan sette spørsmålstegn ved legitimiteten en slik forening har i de fleste øyne. Margit Sandemo har fått millioner av mennesker, og da særlig jenter og damer, til å lese. For mange unge jenter gjennom flere tiår har Sagaen om Isfolket vært en inngang til litteraturen, til fantasien og til og med til erotikken. Når en liten forening da sier til alle disse menneskene at det dere leser ikke er bra nok til å bli med i klubben vår, kan det lett rokkes ved gyldigheten til mandatet foreninga har. Noe som bringer oss tilbake til Harold Blooms spørsmål: kan 35 millioner bokkjøpere ta feil?

I dette spørsmålet tror jeg vi finner kjernen av problemet. Hvorfor ordlegge seg på en slik måte? Hvorfor mene at alle disse menneskene tar feil? Utgangspunktet er at 35 millioner mennesker, syv ganger Norges befolkning, digger Harry Potter. Litteraturprofessoren sier altså at de tar feil i den smaksdommen.

Når det etablerte litterære miljøet gang på gang lukker døra også for debatten rundt om begrepet kan utvides, får det fort kallenavn som «hierarkiets voktere». Eliten. Snobbene.

Det er en veldig rar øvelse å si at noen tar feil i det de liker. Men selv om jeg ikke tror at så mange ville uttalt seg på nettopp denne måten, hersker det en rådende enighet om at folk ikke veit bedre. Liker man kiosklitteratur, har man enten ikke vært utsatt for bedre litteratur og veit dermed ikke hva man går glipp av, eller man har ikke trent seg opp i å sette pris på litteratur som er mer kompleks og vanskelig tilgjengelig.

For de fleste er denne dommen minst like elitistisk som den andre, om ikke mer. Men den sier ikke direkte at folk tar feil når de liker noe annet enn det ekspertene er enige om er bra. 

Der jeg tror debatten kjører seg fast, er når man erstatter ordet annerledes med dårlig. Det er en tendens ved vårt verdensbilde, logosentrisk som det så fint kalles, at når ting er annerledes enn sånn vi vanligvis liker det, er det dårlig. Er det ikke på denne måten er det på den måten, og da er det dårlig.

Den norske Forfatterforening setter litterær kvalitet som eneste kriterium for at litteratur skal være bra. Men kan et verk ha flere kvaliteter enn bare å være litterært? Jeg mener at svaret er ja: Selv om Bare en natt til og Sagaen om Isfolket mangler litterær kvalitet, har de åpenbart andre kvaliteter når de kan selge i så store opplag. Fantasien og historiefortellingen hos Sandemo, og erfaringen rundt kjærlighetssorg og utestengelse som utfoldes hos Jørgensen, er egenskaper som får folk til å lese og som er viktige i manges liv. Men det regnes sjelden som legitime argumenter i diskusjonen om god litteratur. Når det etablerte litterære miljøet gang på gang lukker døra også for debatten rundt om begrepet kan utvides, får det fort kallenavn som «hierarkiets voktere». Eliten. Snobbene.

Vi ender opp der vi startet, nemlig med den menneskelige egenskapen: Vi kun tror på det vi allerede visste. Det virker nesten umulig å skulle åpne for et kunstutrykk det har vært tradisjon for å se ned på. Innen meningsfellesskapene blir man enige om noen konvensjoner, regler og normer, og følges ikke dem til punkt og prikke, er man ikke velkommen. Jo mer oppheta denne debatten blir, jo mer insisterer forlagene på kvalitet og kunst. Og jo mer skyver man de andre fra seg.

Det store paradokset er at de aller færreste av oss mener at enighet og konsensus skal traktes etter. Vi mener tvert imot at mangfold gjør oss sterkere. Allikevel kommer det eksempel etter eksempel på at andres meninger som fraviker våre egne, skal stemples i verst mulig lys. Jeg tror det har å gjøre med en ny tendens i vår tid: at vi i større og større grad har begynt å identifisere oss med meningene og fellesskapet vårt.

Ikke at det er nytt at mennesker gjør det, men tidligere har fellesskapene vært mer begrensa og tilfeldige. De besto av nasjonalitet, ei bygd, ei grend eller et nabolag, og etter hvert kanskje klasse og yrke. I dag er mange av de tidligere fellesskapene i stor grad borte, og man søker etter andre. Den gruppa man kommer inn, i blir den nye identiteten. På den måten kan uenighet bli et angrep på identiteten, og da har man begynt opptakten til en svært lite givende debatt.

Selv om smaken er som baken, altså delt, er den sjelden delt i to. Selv om ett verk har flere litterære kvaliteter enn et annet, kan det fremdeles hende at det andre verket har kvaliteter som det første kan lære av. Heldigvis står hver og en av oss fritt til å velge å ikke ta livet så alvorlig. Står vi ikke alle egentlig utenfor?

Starter vi med å åpne sinnet for andres refleksjoner, kan det – om ikke annet – gjøre at vi blir uenige med oss selv litt oftere. Det tar oss et langt stykke på vei.

Artikkelen var publisert i Minervas papirtidsskrift 4/2018 og er støttet av Kulturrådet.

Les også:

At noen følelser har høyere status enn andre? Kontraintuitivt, tenker du kanskje.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden