Bøker

Hvordan forklare Sveriges Sonderweg?

Sverige skrider videre frem med fanen hevet, uten å ense at følgerskaren har svunnet hen og at de vandrer alene, skriver Asle Toje.

Dette er ingen avmålt bok, det er en sint bok.

Hvorfor har Sverige tatt en vei fra sosialdemokratiet til liberaldemokratiet som er annerledes enn noe annet land i Europa? I Sverige har det kjente knippet av motkulturer fra feminisme til multikulturalisme, pasifisme, antirasisme og innvandringsliberalisme smeltet sammen og blitt monokultur. Dette stiller Sverige overfor en spesiell utfordring i en tid da dette tankegodset devalueres utenfor landets grenser.

Bokessay

  • Andreas Swedberg (red.): Haveriet: Den humanitära stormaktens fall
  • Realia Förlag 2016
 

Det skorter ikke på forklaringer. Der historiker Hugh Trevor-Roper skuet autoritær protestantisme svøpt i pietistisk fromhet, viser økonomen Gregory Clark at økonomisk mobilitet i Sverige fortsatt er forbausende lav og elitenes selvrekruttering høy. Sosiolog Lars Trägardh ser den svenske samfunnsutviklingen som konsekvens av et sosialdemokratisk frigjøringsprosjekt og Nima Sanandaji vektlegger landets rolle som sosialismens «3. vei». Historikeren Henrik Berggren har vektlagt krigs-skam over 2. verdenskrig, et lånt traume som det er vanskelig for utlendinger å forstå.

I 1914-utgaven av boken Stormakterna skriver statsviteren Rudolf Kjellén at et Sverige som manglet militær slagkraft til å spille en rolle som tradisjonell stormakt, ville måtte kanalisere sin herskertrang mot økonomien og mot idéverdenen. Tanken om Foregangslandet var født. Siden den gang har de tanker som Sverige skulle være et symbol på, endret seg flere ganger. Den kanskje siste inkarnasjonen er «den humanitære stormakt» som vi møter i undertittelen på antologien Haveriet, redigert av Andreas Swedberg.

I 18 kortklipte kapitler fordelt på 320 sider tar boken på seg i stor skala. Boken vil, ifølge prologen, ikke bare diagnostisere hva som feiler Sverige, den er også et politisk manifest som «speiler samfunnsutviklingen og foreslår alternative løsninger på en rekke ulike samfunnsproblem». Swedberg hevder at «at den svenske politiske debatten i de senere år nesten utelukkende har fokusert på en eneste sak – at støtten til Sverigedemokratene øker.» Han etterspør en bredere politisk debatt og nye fronter.

Den samlende konklusjonen er, slik den presenteres innledningsvis, at «samfunnskontrakten i Sverige er i ferd med å oppløses». Dette ikke er noen akademisk bok. Det er ingen symfoni i ord som Rune Lykkebergs Kampen om sandhederne. Tekstene er skrevet på en blanding av høysvensk og bloggsvensk. Dette er ingen avmålt bok, det er en sint bok. Stemningen vedvarer fra forsidens blandede metafor – hvor det våte ordet ‘havari’ sammenføyes med et brennende svensk flagg – og helt til utropstegnet bak siste ord på siste side.

Mange har ventet på en bok som denne. Mens kritikken fra utlandet har knatret mot det svenske selvbildets pansrede flanker, har den indre konsensus forblitt forbausende intakt. Landets meningsentreprenører har med få unntak enten sluttet opp om de etablerte sannheter eller holdt munn. Utvalget av emner i boka gir et godt bilde av mangfoldet av oppdemmet harme uten å henfalle til listemakeri. Jeg kan umulig yte rettferdighet til hvert enkelt kapittel, noen av innleggene er da også korte – bare åtte sider, mens andre tema gis bredere dekning.

Til alt hell et dette lengste kapitlet også det beste. Det 71 sider lange «Genusvansinne och fördumningsindustri» ført i pennen av matematikeren Tanja Bergkvist er også antologiens vittigste. Hun kaller dagens statsfeminisme for «genusgalskap». Kjønnsforskernes svakt underbygde teorier har fått «uproporsjonalt stor innflytelse i den svenske offentligheten», hevder Bergkvist. Det er vanskelig å være uenig.

Det ville vært lett å henfalle til uvittig satire over svenskenes undervisning av analsex på skolen og statlige pålegg om at befruktning skal undervises med påstanden om at sperma og egg er «like aktive» under befruktningen. Det ville vært lett å henfalle til standup-sjikane mot listen av kjønnsforskningsprosjekter som staten bruker skattebetalernes penger på (min favoritt er ‘genusaspekter ved musikkinstrumenter’). Og det ville vært fristende å sette punktum etter beskrivelsen av de selverklærte «fitteaktivistene».

Men Bergkvist fortsetter og fortsetter til vantro og harme gir etter for trillende latter. Når hun under rubrikken «likestillingsarbeidet som førte til kjønnsbytte på bestikk» kommer til de kommunalt ansatte «genuspedagoger» som skolerer forsvarsløse byråkrater i kjønnsstereotyper på kniv, gaffel og skje, har en slags katarsis inntruffet. Leseren føler seg renset, lattermild. Dette gjør det lettere å unnslippe den dype uro som burde utløses av at proposisjon 2005/06:155 har lovfestet at målet er en 50/50-kjønnsfordeling i alle yrker, noe som ikke er mulig uten å eliminere fritt yrkesvalg og/eller den frie vilje. I samme tekst krever loven videre at «[k]vinnor och män ska ta samma ansvar för hemarbetet […]».

Bergkvist har doktorgrad i matematikk og tilnærmer seg materien med analytisk stringens. Det er kontrasten med kjønnsforskernes ofte hjelpeløse forsøk på å vitenskapeliggjøre vrøvl som gjør dette til drivende god lesning. Bergkvist viser hvordan kjønnsforskerne med selvfølgelighet har tatt seg inn i andre fakulteter for å ‘dekonstruere’ de ‘skjulte maktstrukturer’ som de anser seg å være eksperter på å avdekke. Mangelen på realisme vedrørende egne begrensninger gir seg sitt mest frydefulle utslag i et studium av lagring av atomavfall i et kjønnsperspektiv.

Haveriet sveiper over store områder fra innvandring til demografi, mediene, høyrepopulisme, islam, grensevern, diskriminering, skole og klima.

Enkelte lesere vil slite med at ikke alle forfatterne gir leserne tilstrekkelig, kontekst siden boken er skrevet i opposisjon til et status quo som det antas at leseren er kjent med. Men det er meget å lære her, ikke minst fra et annet av bokens høydepunkter, Claes Ryns kapittel om «Sveriges kulturradikala experiment» som i hans øyne har avstedkommet et dramatisk kvalitetsfall innen skole, språkbruk, medier, kulturliv og kirke. Dette kapitlet alene er verdt inngangspengene.

Det er ikke lett å si om boken leverer i forhold til sine ambisjoner om å være diagnose og medisin på den svenske tilstand. Kan hende kan boken bidra til å slå vinduene åpne for en bredere samfunnsdebatt i Sverige. Det er i så måte nevneverdig at de fleste av bidragsyterne ikke er akademikere, politikere og journalister slik de ville vært i Norge eller Danmark – men bloggere. For er det ett aspekt forfatterne vender tilbake til i flere av kapitlene, så er det dette at Sveriges intellektuelle har sviktet. De har tiet når de burde ha talt, eller som Edmund Bruke aldri sa: The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

Resultatet har vært innstiftingen av et politisk korrekt språk som i det hele tatt gjør det vanskelig å klage på reelle samfunnsproblemer. Mediene har, ifølge medforfattere Marika Formgren og Gunnar Sandelin, vært håndhevere av disse tabuene. Dette peker mot en av bokens mest interessante innsikter; fryktens makt – eller mer spesifikt – frykten for å miste jobben. I Sverige har i alle fall i noen grad politisk korrekthet blitt opphøyet til pseudo-legal status og skremt annerledestenkende til stillhet gjennom troverdige trusler om å gjøre dem jobbløse.

Det åpenbare eksemplet her er at så snart det ble allment akseptert at ‘rasister må sparkes’ gikk umiddelbart arbeidet i gang med å utvide definisjonen av rasisme til å inkludere religionskritikk (islamofobi), feminismekritikk (kvinnehat), innvandringskritikk (xenofobi) et cetera. Denne strategiens skremmende effektivitet manifesterer seg i at så mange svensker har et sett med offentlige meninger og et sett, ofte divergerende, private meninger.

Vi skandinaver har mye å takke Sverige for. Mens landet i en mannsalder var foregangslandet, stedet der morgendagens sosialdemokratiske løsninger ble implementert i dag, har landet nå en noe annen funksjon i dansk og norsk allmennhet. Svenskenes distinkte intolerante toleranse har inspirert forfattere som Karl Ove Knausgaard og Daniel Dencik i litterære storverk som Min Kamp og Anden person ental. Uten at dette bekymrer svenskene stort, de bryr seg lite på hva andre skandinaver måtte mene om dem. Sverige skrider videre frem med fanen hevet, uten å ense at følgerskaren har svunnet hen og at de vandrer alene.

***

En versjon av denne bokanmeldelsen stod på trykk i Weekendavisen UGE 07 2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden