Politikk

Fornuft, følelser og kommunesammenslåing

Kommunene rundt byene er motstandere mot kommunesammenslåinger på grunn av rasjonelle, økonomiske interesser. Ved en sammenslåing vil de måtte betale for goder som innbyggerne deres i dag blir påspandert av byene.

Kommunene rundt byene er motstandere mot kommunesammenslåinger på grunn av rasjonelle, økonomiske interesser. Ved en sammenslåing vil de måtte betale for goder som innbyggerne deres i dag blir påspandert av byene.

Det pågår for tiden en debatt om kommunestrukturen i og rundt byene. Mange tettsteder strekker seg over flere kommuner, og alle de største byene har mye innpendling fra kommunene rundt. Dette gjør at kommunene må løse mange felles utfordringer og skaper behov for samordning av areal- og transportløsninger, næringspolitikk og flere andre kommunale oppgaver. På bakgrunn av dette har debatten om kommunereformen av mange blitt fremstilt som en kamp mellom fornuft og følelser, mellom de som vektlegger en effektiv og rasjonell kommunestørrelse, og de som er opptatt av lokal identitet og tilknytning. Er det fornuftig å slå sammen kommuner, og skyldes motstanden mot sammenslåing at folk lar følelsene overvinne fornuften? For å besvare dette spørsmålet, kan man spørre hvordan en rasjonell aktør ville forholde seg til kommunereformen.

Finnes det en optimal kommunestørrelse?
Teorier om offentlige valg sier noe om hvilke politiske valg en rasjonell aktør foretar. Dette er et perspektiv som i liten grad har vært fremme i debatten. Et utgangspunkt er at offentlig sektors oppgave er å sørge for produksjon av offentlige goder, det vil si goder som alle kan benytte seg av, og som markedet derfor ikke vil produsere nok av, f.eks. veier, parker eller lov og orden. Offentlige goder produseres mest effektivt av en offentlig myndighet som omfatter alle som har glede av dem, men ingen flere. De som betaler skatt for produksjonen av godet, er da de samme som også har nytte av det.

Det er umulig å finne en kommunestørrelse som er fornuftig for alle kommunens oppgaver.

Størrelsen på gruppen som har glede av et offentlig gode varierer imidlertid mellom ulike typer goder. Mens kulturtilbud og veier brukes av de som bor i et stort omland, brukes en barneskole stort sett bare av de som bor i nærmiljøet rundt skolen. En kommune produserer mange ulike offentlige goder. Noen brukes bare av de som bor innenfor gangavstand, andre av alle innbyggerne i tettstedet, atter andre av innbyggerne i hele regionen. Når et gode bare er til nytte for en mindre del av kommunen, blir fordeling et viktig spørsmål: Hvilken skole skal pusses opp først, eller hvilken bydel skal få et nytt idrettsanlegg? Koblingen av offentlige goder med ulike nedslagsfelt innenfor en kommune gjør at det er umulig å finne en kommunestørrelse som er fornuftig for alle kommunens oppgaver. Ulike forvaltningsnivåer er et svar på dette dilemmaet, da staten kan ha ansvaret for offentlige goder som hele landet har glede av (f.eks. forsvar), mens kommunene har ansvar for goder med mindre geografisk utstrekning. Det er imidlertid begrenset hvor mange forvaltningsnivåer man kan ha, ettersom det både øker behovet for byråkrati og skaper problemer med samordning på tvers av nivåer.

Selv om det skulle finnes en optimal kommunestørrelse i byregionene, er det dessuten slik at byene stadig vokser. Tettstedene rundt hver by dekker stadig flere kommuner, og bo- og arbeidsmarkedsregionene blir også stadig større. Utbygging av infrastruktur bidrar dessuten til å integrere stadig større geografiske områder, samtidig som den teknologiske utviklingen kan gjøre det mulig å produsere effektive tjenester i mindre skala. Til sammen gjør dette at det som er en fornuftig organisering nå, ikke nødvendigvis er det også om tjue år.

Er det fornuftig å være mot kommunesammenslåing?
Et grunnleggende problem med kommunestrukturen i byregioner er at bykommunen ofte produserer offentlige goder som også folk i andre kommuner kan benytte seg av. Offentlige investeringer i kultur eller idrett skjer for eksempel delvis i kommunal regi og er til glede for alle som bor i et stort omland. Et annet eksempel er infrastruktur, hvor pendlingsmønstre tilsier at de som bor i utkanten av regionen, i større grad vil benytte seg av kommunale veier og annen infrastruktur i byene. En konsekvens av dette er at økonomien vil produsere mindre av disse godene enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt, siden ikke alle som har glede av dem, bidrar til produksjonen. Ettersom kommunene rundt byen ikke trenger å betale for sin del av de offentlige godene som bykommunen produserer, har de dessuten større økonomisk handlefrihet. Den kan brukes til å senke skattene (f.eks. eiendomsskatt) eller til å levere bedre offentlige tjenester (f.eks. skole, sykehjem eller barnehage, som bare brukes av kommunens egne innbyggere). Dette vil, alt annet likt, gjøre kommunene rundt mer attraktive enn byen som bostedskommuner.

Motstanden mot sammenslåinger er et uttrykk for reelle interesser, og ikke bare følelser.

For kommunene rundt byene, er derfor motstanden mot sammenslåinger et uttrykk for reelle interesser, og ikke bare følelser. Ved en kommunesammenslåing vil innbyggerne deres være nødt til å betale for goder som de i dag får gratis. De har en åpenbar interesse i at bykommunen fortsetter å produsere offentlige goder som også de kan benytte seg av, mens de selv kan investere mer i goder i egen kommune. Dette kan forklare hvorfor det i mange tilfeller er byene som ønsker kommunesammenslåing, mens kommunene rundt stritter imot. Dette skyldes neppe at den lokale identiteten er sterkere i kommunene rundt, men at byene og kommunene rundt har ulike interesser.

Hva betyr dette for kommunereformen?
Diskusjonen om kommunesammenslåinger er altså ingen kamp mellom fornuft og følelser, slik det ofte blir fremstilt. For det første finnes det ikke noe entydig svar på hva som er en fornuftig kommunestørrelse. Større kommuner som dekker hele byregionene, vil være bedre i stand til å løse oppgaver knyttet til arealbruk, infrastruktur og næringspolitikk, og de vil kunne gi en mer effektiv produksjon av enkelte offentlige goder. Samtidig vil de bli for store for andre typer oppgaver og dermed gjøre intern fordelingspolitikk til et viktigere spørsmål i mange kommuner.

For det andre er motstanden fra mange av kommunene rundt byene fornuftig også utfra en ren kost-nytte-vurdering. Det er derfor lite sannsynlig at mange av disse kommunene vil slå seg sammen frivillig med bykommunen, også om følelser og identitet holdes helt utenfor vurderingen. Selv tilbud om økonomisk belønning for sammenslåinger er trolig for lite til å veie opp for de strukturelle fordelene som dagens fragmentere kommunestruktur gir mange kommuner. Det må derfor tvangssammenslåinger til dersom man ønsker større kommuner i byregionene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden